Analysen

Ekspedisjon Knerten (2017)

Filmserien om Knerten, Lillebror og deres hverdagslige familie har blitt gjenoppstartet med Ekspedisjon Knerten, i regi av spillefilmdebutant Andreas J. Riiser. Forfatter Anne-Cath. Vestlys kjente og kjære fortellinger har altså enda en gang inspirert en norsk barne- og familiefilm, og Ekspedisjon Knerten har – etter oppskriften – blitt en koselig kinoopplevelse. Når man ser filmen kan det virke som om fokuset på kos og gjenkjennelighet har gått foran andre hensyn, men underveis introduseres heldigvis enkelte nye grep som gir filmen relevans og tilhørighet i vår samtid.  

Av mangel på et bedre norsk ord må Ekspedisjon Knerten kunne sies å være en reboot, der produksjonsselskapet Paradox plukker opp tråden seks år etter sine tre første Knerten-filmer (2009-2011), denne gang med nye filmskapere, komplett utskiftning av rollegalleriet, og handlingen lagt til et nytt sted. Hovedrollen som Lillebror gestaltes i denne utgaven av 8 år gamle Filip Mathias Eide, som tross sin unge alder gjør en utmerket innsats som den fantasifulle, nysgjerrige og velmenende yngstemann i familien.

Skuespiller Åsleik Engmark var ikke bare regissøren bak første Knerten i 2009, han ga også sin umiskjennelige stemme til tittelfiguren, og det var et stort tap på alle vis da Engmark brått gikk bort etter et illebefinnende i februar 2017. Dermed måtte også Knerten få ny røst i denne nye filmen, hvilket har ledet til et comeback som stemmeskuespiller for Aksel Hennie (hans formidable vokalinnsats bak alle figurene i Terkel i knipe (2004) er ikke glemt). Hennies høyfrekvente stemme fungerer heldigvis overraskende godt, furupinne-karakteren tatt i betraktning.

Som varslet i tittelen byr Ekspedisjon Knerten på et eventyr, der den norske naturen får spille en sentral rolle. Vi møter Lillebror og familien der de krysser en fjellovergang på vei til sitt nye hjem i en liten vestlandsbygd. Lillebror har latt seg fascinere av Roald Amundsens mange ekspedisjoner, og gleder seg til å dra på sin egen oppdagelsesferd. Skuffelsen blir derfor stor når det våte og milde vestlandsklimaet slår dem i ansiktet.

Julen nærmer seg, og snille naboer hjelper den nyankomne familien med å få stelt i stand julestemning. Far (Anders Borchgrevink) lurer på om det også er mulig å få fraktet litt snø ned fra fjellet, slik at de kan få bygget snøhule. Nabomannen (Svein Roger Karlsen) hjelper velvillig til, og byr på et par juletrær i samme slengen. Lillebror og Knerten trener seg på polarekspedisjoner, og håper å kunne dra på utflukt til «Vestpolen» (et misforstått navn på en fjelltopp i nærheten). Men en dag er Knerten plutselig borte. Far forklarer at Knerten har dratt på ekspedisjon alene, og Lillebror sjokkeres over at bestevennen kan ha reist uten ham.

På selveste julaften, mens foreldrene er på kaffebesøk hos naboene og storebror Filip (Sjur Vatne Brean) har besøk av kjæresten (Marie Lekve Handeland), bestemmer Lillebror seg for å rømme og finne Knerten. Ved å gå julebukk skaffer han seg proviant (eller «prompiant», som han tror det heter), og sledehundene erstattes med en sau fra en av nabogårdene. Far kommer ham til unnsetning, og blir med opp på fjellet, der Lillebror får sin hjertevarme gjenforening med pinnevennen. På tilbakeveien blåser det opp til storm, og de blir nødt til å grave seg ned for å søke ly. I Amundsens ånd holder de seg rolige, og gjør alt fornuftig og riktig slik at hjelpekorpset (som Lillebror tror er et musikkorps som hjelper mennesker) kan finne dem igjen.

Filmene om Knerten er en av disse serieproduksjonene for barn som i norsk målestokk kan regnes som en franchise. Med Ekspedisjon Knerten viser produsentene Stein B. Kvae og Finn Gjerdrum hos Paradox at serien ikke er avhengig av hverken faste regissører eller skuespillere, men at de kan bytte ut viktige deler av staben og fremdeles få filmene til å fungere, ikke helt ulikt den kommersielt suksessfulle Karsten og Petra-serien fra Cinenord Kidstory. (Ekspedisjon Knerten-fotograf Trond Tønder byr riktignok på kontinuitet fra den forrige filmen, Knerten i knipe [2011], og både sminkør Trine Morland og produksjonsdesigner Karen Fabritius Gram returnerer her til universet for første gang siden originalen Knerten [2009].)

Med et stort kildemateriale i Anne-Cath. Vestlys åtte barnebøker om Knerten og Lillebror, og en formelpreget historiefortelling sentrert rundt en skapning som er skapt for leketøysalg (særlig med kinolansering rett før jul), har filmserien et solid inntjeningspotensiale – og dermed også gode muligheter til å kunne holde koken lenge i det norske kinomarkedet. Men utover denne filmseriens åpenbare kommersielle eksistensgrunnlag, gjøres det også filmatiske grep i Ekspedisjon Knerten som er interessante å se nærmere på, særlig i sammenheng med viktige tradisjoner innen barnefilmen, noe denne analysen videre vil ta utgangspunkt i.

Knerten som undervisning

En av de viktigste tradisjonene for den norske barnefilmen er dens pedagogiske funksjon. I god sosialdemokratisk ånd, der våre barnefilmer i stor grad fortsatt finansieres gjennom offentlige produksjonsmidler bevilget av Norsk filminstitutt, kan det virke som en didaktisk holdning til sitt tema (i mer eller mindre grad) ofte er en fordel når man søker støtte.

Ekspedisjon Knerten er pedagogisk på flere nivåer. Filmen åpner med bilder fra Filmavisen som viser Roald Amundsen på vei mot Sydpolen. Anvendelsen av et autentisk arkivmateriale gir publikum både en historietime i norske polarekspedisjoner og kjernemålgruppen en smakebit på et dokumentarisk filmspråk vi kan anta de fleste førskolebarn i liten grad eksponeres for. Når Knerten også dukker opp i noen av disse klippene, og arkivmaterialet blandes med moderne fortellergrep, blir formen i økende grad sofistikert, og byr på en miks av uttrykk og sjangre som kan trene opp et nyåpnet filmøye.

Underveis formidler filmen også litt fakta, som er opplærende uten å bli anmassende. De nevnte polarekspedisjonene til Amundsen vies som sagt stor plass, men det blir også tid til en forklaring om hva brøytestikker er og hvor de kommer fra, hva et hjelpekorps er (selv om Lillebror forstår det litt for bokstavelig), og andre gode råd – som tatt rett ut av fjellvettreglene (mer om det nedenfor).

Regissør Andreas J. Riiser velger seg også en mer moderne innfallsvinkel til samfunnet enn de tidligere Knerten-filmene, som lente seg på en nostalgisk fremstilling av 1960-tallet: Far var borte på jobbreiser og mor var hjemme og passet barn. Det er godt å se at Ekspedisjon Knerten har snudd noe om på denne foreldede kjønnsstrukturen. Nå er det Far som er arbeidsledig og hjemmeværende, mens Mor (Renate Reinsve) er sysselsatt, og lenge fremstår hun også som den mest handlekraftige av de to. Til tross for enkelte tilbakefall mot mer tradisjonelle kjønnsroller (Mor er den selvsagte kokken bak julemiddagen, mens Far røyker sigarer sammen med naboen på nyttårsaften), fremstår Ekspedisjon Knerten i hovedsak som en mer moderne film enn sine forgjengere, og referansene til 60-tallet er der først og fremst som pynt.

Om ikke denne filmen måtte holdt seg tro til tidsepoken i fortelleruniverset sitt, kunne hele handlingen like gjerne vært flyttet til nåtiden. Jeg tror denne fornyelsen er et riktig valg for Knerten-serien, ikke minst fordi filmer rettet mot barn varer lengre ved å fortelle noe om samtiden målgruppen selv lever i, heller enn å etterstrebe en nostalgisk gjengivelse av en æra de minste ikke har noe forhold til.

I samarbeid med naturen

Naturen og hvordan vi forholder oss til den er en annen veletablert ingrediens i norsk barnefilm. Naturen brukes ofte som et symbol på renhet og uskyldighet, og fortellinger om barn som knytter nære bånd til dyr og landskap, og lærer seg å respektere naturkreftene, er derfor vanlige. Filmene om Knerten er intet unntak – hele Anne-Cath. Vestlys grunnidé baserer seg tross alt på at Lillebror besjeler et produkt av naturen: en kvist. Særlig i den første filmen fra 2009 blir Lillebror, Knerten og Fars relasjon til naturen viktige narrative ledetråder, der Knerten nesten blir brent som ved og spist av maur, og skogen utenfor huset fungerer som et eventyrland der nabojenta er en prinsesse og roten av et dødt tre blir en drage. I Ekspedisjon Knerten har naturen fått en mer konkret, narrativ funksjon, gjennom at Lillebror ønsker seg snø for å kunne dra på ekspedisjon, men bare får regn av værgudene.

Det er ofte en «forhandling» mellom naturen og rollefigurene i filmer som aktivt bruker naturen som narrativt element. Et vanlig forløp er at menneskene har visse forventninger som ikke innfris. Etter at rollefigurene prøver å overstyre naturen, blir de straffet, og i stedet blir vi nødt til å lære oss å respektere naturen og spille på lag med den, som igjen gir belønning. Et av de beste eksemplene på dette i nyere norsk film er Grethe Bøe-Waals eventyrfilm Operasjon Arktis (2014), der tre søsken må lære seg å spille på lag med naturen for å overleve.1

Riktig dramatisk er det ikke i Ekspedisjon Knerten, men vi kan også finne deler av en slik forhandling her: For at Lillebror skal få gå på ski og bygge snøhule som Amundsen, prøver Far å trosse naturen ved å hente snø ned fra fjellet. Forsøket har bare en begrenset virkning, da snøen smelter i løpet av natten. I stedet drar de sammen ut på tur, hvorpå de behandler naturen med respekt og utnytter dens muligheter. De graver seg ned og lager snøhule når uværet blir farlig, og markerer plasseringen med en rød ski. Trygt inne i hulen, er det ingen tegn til bekymring, og Far benytter også anledningen til å overrekke Lillebror en julegave. Når nabomannen kommer med snøscooter, bemerker han at han ikke hadde trodd at byfolk visste så mye om overlevelse på fjellet. Filmens klimaks blir som en eksamen i fjellvettreglene2 og gode holdninger i møte med sterke naturkrefter.

Og når Far, Knerten og Lillebror har lært seg disse viktige lærdommene, blir omgivelsene mer medgjørlige. I filmens avslutning, under feiringen av nyttårsaften, belønner naturen Lillebror med hans aller høyeste ønske: det begynner å snø.

«Ekspedisjon Knerten»

Forskjellige historier til forskjellige målgrupper

Et overraskende og interessant aspekt ved Ekspedisjon Knerten er hvordan den snakker påfallende forskjellig til barn og voksne. Det er på ingen måte nytt at en barnefilm også inneholder små vink til voksne tilskuere, med referanser og vitser som barn ikke forstår, ei heller i Knerten-sammenheng (sex-symbolet «Vivian Løkkeborg» i den første filmen er et godt eksempel på humor som går over hodet på de minste). Men i Ekspedisjon Knerten vil enkelte deler av handlingen kunne leses forskjellig avhengig av hvor langt tilskueren har kommet i utviklingen.

Det sentrale plottet sparkes i gang først når Lillebror må dra ut på ekspedisjon på egenhånd for å redde vennen, etter at Far har sagt at Knerten har dratt på tur alene (tilfeldigvis like etter at Lillebror vekket hele huset om natten med en av duoens påfunn, og Far har irritert seg over sønnens tette forhold til furukvisten). Når Lillebror og Far nærmer seg toppen på «Vestpolen», løper Far i forveien, mens gutten klatrer over den siste snøskavlen. Kameraet ligger på Lillebror, og idet vi endelig får øye på varden, står Knerten på plass og venter på ham, med Far like ved siden av, og Lillebror trekker konklusjonen at Knerten har ventet på ham der hele tiden. Filmen sier aldri eksplisitt at Far hadde Knerten med seg i sekken opp på fjellet, og selv om jeg tror de fleste som ser filmen vil forstå hva som egentlig skjedde, er det ikke utenkelig at de yngste publikummerne vil oppleve handlingsforløpet mer bokstavelig fra Lillebrors perspektiv enn de voksne.

For å tydeliggjøre deles filmens narrativ inn i to perspektiver: Lillebrors perspektiv og de voksnes perspektiv. Kameraet er i hovedsak plassert i Lillebrors høyde, og i gjenforeningsscenen opplever han at Knerten lever og tror oppriktig at pinnen har vært på ekspedisjon alene. I møte med Knerten på toppen er ikke reaksjonen overraskelse, men gjensynsglede. At bestevennen står der og venter på ham er en selvfølgelighet. I avslutningen får også Lillebror gjenfortelle ekspedisjonen fra Knertens perspektiv, en sekvens som blir til en humoristisk miks av filmens mange faktaopplysninger og misforståelser som har kommet frem gjennom handlingen.

Fra de voksnes perspektiv er det klart at Knerten er en del av Lillebrors fantasi. Pinnen beveger seg aldri når de voksne ser på, og gjennom blikk, kommentarer og ikke minst ved å snakke engelsk over hodet på barna, fortelles det en ganske annen historie: om en familie som prøver å tilpasse seg et nytt sted og gjøre alt de kan for at barna får en så fin oppvekst som mulig med de forutsetningene de har.

I lys av disse to perspektivene kunne det vært interessant å kaste et nærmere blikk på akkurat når i sin utvikling det unge publikummet begynner å se de voksnes perspektiv foran Lillebrors. Vitenskapelige studier innen barnepsykologien (eksempelvis den kjente «Sally-Anne»-testen3) viser at barn under en viss alder ikke har utviklet en såkalt «theory of mind» – en kognitiv forståelse av at andre mennesker kan sitte på annen informasjon enn den de selv innehar. Studiene viser at den største endringen skjer i fireårsalderen, men at dette har mange lag og varierer fra person til person, og vil utvikle seg gradvis fra barna er tre til syv år.4 En betydelig andel av filmens målgruppe vil befinne seg i denne kategorien, og forståelsen av at det skjer ting i handlingen som ikke på noe tidspunkt uttrykkes eksplisitt, verken i dialog eller med bilder, vil derfor være varierende.

Nå er det ikke denne analysens mål å bevege seg langt inn i barnepsykologien – et felt jeg ikke på ingen måte har noe ekspertise om – men filmskapernes evne til å fortelle to ganske forskjellige historier til forskjellige målgrupper, basert på publikummets plassering i utviklingen, er verdt en anerkjennelse.

Sosialrealisme i eventyrland

Knerten-filmene har først og fremst alltid vært koselige, og aldri bydd på stor dramatikk. Selv med et potensial for mer eventyrlige fortellinger, holder filmatiseringene seg i stor grad tro mot den sosialrealistiske ånden i Anne-Cath. Vestlys bøker. De tar først og fremst for seg virkelige mennesker i virkelige familier, der ting verken er for bra eller for dårlig. Ingen rollefigurer er egentlig slemme, men alle har sine problemer, noe som ofte blir katalysatorer for situasjonene som utspiller seg. Ekspedisjon Knerten har dessuten blitt markedsført som en julefilm, noe som gjør at fokuset på kos og hygge antageligvis har blitt ekstra viktig.

Fraværet av en tydelig antagonist er egentlig et litt utypisk grep for barnefilm, der polariseringer gjerne blir forsterket for tydeliggjøringens skyld. I Ekspedisjon Knerten er egentlig alle bare snille, og den eneste antydningen til misnøye ligger hos Far, som i ny og ne irriterer seg over at Lillebror fortsatt kun leker med pinner. Riktignok har ingen av Knerten-filmene hatt «slemme» rollefigurer, men det har skapt dynamikk i fortellingen ved at Lillebror misforstår situasjoner og tror at noen er slemmere enn de egentlig er. Dette grepet leker med publikums forventninger og sympatier overfor de forskjellige delene av rollegalleriet, og tydeligst blir det i Martin Lunds Knerten gifter seg (2010), der det oppstår flere potensielle antagonister gjennom at Lillebror leker detektiv for å finne ut hvem det var som kjørte på Mor. Når sannheten kommer for en dag, viser det seg at ingen hadde kjørt på henne, men at Lillebror selv hadde skyld i at bremsene på sykkelen ikke fungerte.

I Ekspedisjon Knerten fortsetter Lillebror å misforstå situasjoner, men publikums sympati med rollefigurene forholder seg i hovedsak likt. Dette skaper en mindre dynamisk fortelling, og filmens egentlige kjernehistorie – om et styrket far-sønn-forhold – blir noe tammere formidlet enn det kunne ha vært. Sett i lys av Anne-Cath. Vestlys ånd gir det mening at Far er en person med gode og dårlige dager, der han i det ene øyeblikket er verdens beste pappa, som sørger for å skaffe snø til gårdsplassen, mens han i det neste er sur og irritert over Lillebror og Knertens rot og bråk.

Virkeligheten følger som kjent ingen aristotelisk dramaturgi, men likevel tror jeg en narrativ kurve med rollefigurer som viser større karakterutvikling kunne skapt en sterkere «payoff» når klimakset i fortellingen endelig kommer. Her er det mye å spille på: Far kan vise frustrasjon over å være arbeidsledig, han føler seg ikke helt hjemme på det nye stedet de har flyttet til, og hans maskulinitet utfordres når den vesentlig barskere nabomannen kommer Mor til unnsetning ved flere anledninger. En morsom sidehistorie utspiller seg når Far noe patetisk forsøker å ta sin manndom tilbake ved å hogge sitt eget juletre, noe nabomannen trumfer med ei stor og flott gran. Far får likevel sin revansj i avslutningen, når naboen byr på en sigarett og Far i stedet kan dra frem to store kubanske sigarer. Bekymringen over at Lillebror bare leker med pinner kunne også vært skrudd til hardere (dette er for øvrig noe som er mye tydeligere i de tidligere filmene, da Lillebror faktisk velger seg Knerten istedenfor å leke med andre barn. I Ekspedisjon Knerten finnes det ikke andre barn på samme alder, noe som gjør at problemet ikke oppleves som et like stort dilemma).

Elementene er altså tilstede, men brukes ikke i stor nok grad til å kunne skape den narrative karakter- og spenningsutviklingen som jeg tror filmen kunne ha tjent på, og som kunne ha gjort far-sønn-relasjonen enda sterkere. Hele konseptet med Knerten har egentlig et litt eventyrlig utgangspunkt som jeg skulle ønske at filmene i større grad utnyttet. Et ferskt eksempel finner vi i Hollywood med LEGO-filmen (2014), en film som har et litt lignende utgangspunkt, der leketøy står i sentrum og fortellingens kjerne egentlig omhandler et far-sønn-forhold. Nå mener jeg ikke at produsentene Kvae og Gjerdrum hos Paradox skal hyre inn Phil Lord og Christopher Miller til å regissere den uunngåelige neste Knerten-filmen, men ved å gi mer tid til Lillebrors fantasier og bruke en mer klassisk dramaturgisk struktur i fortellingen, mener jeg Ekspedisjon Knerten kunne blitt en mer engasjerende film for både barn og voksne, uten at det hadde gått på bekostning av grunntanken fra Anne-Cath. Vestlys kildemateriale.

På en gjenkjennelig og trygg måte blir Ekspedisjon Knerten en velfungerende reboot, og selv om han rent filmspråklig ikke tar særlige sjanser, lykkes regissør Andreas J. Riiser likevel med å formidle et budskap uten å bli anmassende pedagogisk. Han greier dessuten å til en viss grad modernisere rammefortellingen, som gjør filmen mer relevant for sitt kjernepublikum. Men det fantasifulle utgangspunktet kunne vært bedre utnyttet, og med litt mindre kos og litt mer drama ville også historien gitt oss en sterkere opplevelse av rollefigurenes utvikling og relasjoner.

*

Fotnoter

1. Nordengen, E. (2016). Norsk Naturlandskap i film – en studie av landskapets funksjoner og dets betydning (s. 44-47). Masteroppgave, Høgskolen i Lillehammer.
2. Særlig regel nummer 4 («Vær forberedt på uvær og kulde, selv på korte turer») og nummer 9 («Spar på kreftene og søk ly om nødvendig») blir svært synlige. (Kilde: Fjellvettreglene)
3. I «Sally-Anne»-testen blir testpersonene fortalt en historie, der Sally putter en ball i en eske, forlater rommet og Anne flytter ballen til en annen eske. Når Sally kommer tilbake, blir barna spurt om hvor de tror hun vil lete etter ballen sin. Undersøkelsen viser at de yngste barna tror Sally vil lete i esken der ballen faktisk er, fordi de selv vet at den har blitt flyttet dit, mens barn over en viss alder vil peke på den esken hun først puttet ballen inn i, siden de forstår at Sally ikke vet at ballen har blitt flyttet.
4. Les mer i artikkelen Theory of Mind: the Movie Magic in You (2015) hos Psychology In Action.

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>