Selv om Butterfly godt kunne ha vært enda sprøere, gir Itonje Søimer Guttormsen plass til det mange andre fortellere – både filmskapere og forfattere – overser.

Janicke Askevolds andre spillefilm føles som en velmenende og pedagogisk innføring i det å få barn på egen hånd, men ender opp som et vagt og overtydelig prosjekt på samme tid.

I Sinners anvender Ryan Coogler skrekkfilmsjangeren og vampyrer for å skildre bluesens sentrale rolle i afroamerikansk kultur i Sørstatene på 1930-tallet. 

I Brwa Vahabpours spillefilmdebut Onkel Jens behandles vanskelige problemstillinger rundt flerkulturell identitet med en lun og humoristisk tone, og regissøren lykkes veldig godt med nettopp vekslinga mellom lett og tung materie i filmen.

I denne artikkelen presenterer vi alle de individuelle topplistene fra Montages’ redaksjon og kritikere med våre personlige favorittfilmer fra 2024.

«Jeg skriver denne teksten i affekt, ikke i et Carrie-lignende raseri, men jeg er liksom oppjaga, preget av en følelse av nødvendighet.» [2]

Ellen Ugelstads The Recovery Channel veksler mellom fiksjon og dokumentar for å belyse tvangsbruk i psykiatrien. Resultatet er en slagkraftig film som til tider oppleves litt uforløst.

I Johanna Pyykkös kinoaktuelle Min fantastiske fremmede presenteres store og vanskelige samfunnsproblemer i kondensert form. Klasseforskjeller, utenforskap og dets voldelige potensial utforskes gjennom en uortodoks forbindelse mellom to mennesker. 

Piggy er en intens, underholdende thriller og samtidig en betimelig samfunnskommentar. [1]

«Jeg skriver denne teksten i affekt, ikke i et Carrie-lignende raseri, men jeg er liksom oppjaga, preget av en følelse av nødvendighet.»

I Ruben Östlunds Triangle of Sadness gis ubehaget en bredere tematisk horisont enn i hans tidligere filmer. Framstillingene av grotesk urettferdighet og dens absurde manifestasjoner skaper ikke bare flauhet hos tilskueren, men også noe som kanskje kan kalles en global skam.