I Sinners anvender regissør Ryan Coogler skrekkfilmsjangeren og vampyrer for å skildre bluesens sentrale rolle i afroamerikansk kultur i Sørstatene på 1930-tallet.
Fanitullen, et av de få diktene jeg husker fra litteraturhistorien på videregående, meldte seg som en assosiasjon allerede i starten da jeg så Sinners. Jørgen Moes slått fra 1840-årene henviser til en vandrehistorie om et bryllup i Hemsedal der festinga gikk over styr: En mann ble drept i en slåsskamp, mens djevelen spilte en vill slått nede i ølkjelleren.
Musikkens antatte forbindelse til djevelen eller det overnaturlige er et mytologisk felt som man finner i flere kulturer. I middelalderen ble tritonus, et melodisk sprang som ble kalt for djevelens akkord, unngått når man komponerte musikk. I vår egen nasjonale historie ble samiske trommer forbudt av den norske staten, fordi man mente noaidene drev med djeveldyrkelse.
Tritonus er en akkord som i dag forbindes med blues. Og det er i dette rike musikalsk-mytologiske landskapet at utgangspunktet for Sinners er å finne; i bluesen som djevelsk (god?) musikk, statusen den hadde i starten som rå og syndig, og dens afroamerikanske arnested.
I filmen følger vi pastorsønnen Sammie (Miles Caton) som bor sammen med familien sin på en bomullsplantasje. Vi møter ham en dag når han har gjort unna bomullskvota si tidlig for å kunne spille bluesgitar på den nye klubben til fetterne Smoke og Stack (tvillinger, og begge spilt av Michael B. Jordan).
Fetterne har vært i Chicago i flere år og levd litt på sida av loven. Nå er de vendt tilbake for å drive klubb. Det er åpningskveld og Smoke og Stack må hanke inn musikere, dørvakter, ekskjærester og andre støttespillere, og for at festen skal bli best mulig. Smoke, Sammie og Stack kjører rundt og «samler gamlegjengen»: Delta Slim (Delroy Lindo) fra togstasjonen, Cornbread (Omar Benson Miller) finner de i bomullsåkeren, og Grace Chow (Li Jun Li) og Bo Chow (Yao) slenger seg også med.
Denne rekrutteringssekvensen – å «samle gjengen» før den store kvelden – er et velbrukt plottelement i spenningsfilmer, og jeg liker det. Det bygger opp forventning, etablerer rollefigurer, relasjoner og spenninger mellom dem. Etter litt om og men er kvelden i gang og stemninga er god.
Her opptrer også to av filmens musikalske høydepunkt: Sammies «I Lied to You», som starter i tradisjonell blues, og utvikler seg videre til en rytmisk danselåt ispedd en futuristisk sølvbekledd gitarist. Og Pearline (Jayme Lawson) sin «Pale, Pale Moon» med sin rå vokal og tunge, hamrende rytme. Når de tre vampyrene – og festbremsene – Joan (Lola Kirke), Remmick (Jack O’Connell) og Bert (Peter Dreimanis) dukker opp, introduseres filmens horrorsekvens for fullt, og klubbkvelden går inn i en blodig kamp om liv og død.
Musikkfest og litt ålreite vampyrer
Sinners er først og fremst en flott musikalsk opplevelse. Allerede da Sammie synger låta «Travelin’» for første gang i bilen til Stack, får jeg frysninger på ryggen av hans dype, slikemyke stemme. Her blir jeg også imponert over skuespillerprestasjonen til Michael B. Jordan; ansiktsuttrykket som går fra alvor til overraskelse der det er uklart om han er glad eller redd, før ansiktet sprekker opp i lattermild jubel.
For meg som ikke hører noe særlig på blues lenger, er gjenforeningen med sjangeren magisk, særlig i kombinasjon med sveipende tagninger av uendelige åkre og en nesten gyllen fargepalett. De klare fargene og skarpe konturene er mest iøynefallende i starten, mens det ennå er dag. Dette partiet, oppløpet til nattens hendelser, er også den mest engasjerende delen. Jeg er fortsatt forventningsfull, ingenting er avklart, og bluesen etableres som omdreiningspunkt.
I prologen hevder en voiceover at det finnes noen enkeltpersoner som spiller så godt at de overskrider godt og ondt, fortid og nåtid, levende og døde. Sammies far, pastoren, som er imot Sammies bluesinteresse, sier også: «If you keep dancing with the devil, one day he’s gonna follow you home». Det får han også rett i, det er Sammie hovedvampyren først og fremst vil rekruttere fordi han spiller så godt. Her er altså musikken helt eksplisitt satt i sammenheng med det onde, og noe som Sammie og de andre oppsøker.
I utgangspunktet virker det som en god idé å knytte musikk sammen med det djevelske. Når det likevel ikke treffer hundre prosent, handler det kanskje om at Sinners faller litt imellom flere stoler. Vampyrene er ikke helt skumle nok til at man blir redd, og dermed blir jeg sittende og gruble på hva annet de er ment å symbolisere. Det viser seg at vampyrene har en slags felles bevissthet, og at det er musikken som på en eller annen måte forener dem, eller driver dem.
Lederne av vampyrene er hvite, og spiller blant annet irsk musikk. Et flott og helt sprøtt musikalsk innslag er når vampyrene danser riverdance midt på natta ute på ei slette. Etter hvert som flere blir drept av vampyrene, utgjør de et større flerkulturelt fellesskap, bundet sammen av musikkglede. Vampyrene er ikke bare morderiske rovdyr, men prøver også å rekruttere de gjenlevende festdeltagerne ved å lokke med evig liv og åndelig tilhørighet, som en diabolsk versjon av en gladkristen menighet. Selv om vampyrtrusselen skaper spenning i filmen, er jeg jommen ikke sikker på hva jeg synes om disse vampyrene. Jeg klarer ikke å skjønne hva slags symbolsk funksjon de er ment å ha.
Hadde vampyrene vært hvite rasister, hadde det vært mer forståelig, selv om symbolikken hadde blitt vel overtydelig. Underveis lurer jeg på om de representerer en slags falsk inkluderingsidé, som misjonerer fellesskap, men egentlig fjerner kulturelt særpreg, men det er vel å trekke det litt langt. Kanskje er det en slags refleksjon over at vi alle er like i møte med døden? Og det er jo sant, men særlig spennende eller dypsindig er det ikke.
Lidelse i parentes
Når en film foregår i et afroamerikansk samfunn i Sørstatene på 1930-tallet, er man nesten nødt til å nevne Ku Klux Klan. Og det er i grunn det Sinners gjør, nevner KKK litt i forbifarta sammen med andre elementer av undertrykkinga av den afroamerikanske befolkninga. Livet på plantasjen framstår også egentlig helt ok. Sammie er liksom lystig og munter når han kommer hjem fra morgenøkta, og en litt sånn Disney-aktig harmoni ligger over tilværelsen.
Den visuelle skildringa av livet på plantasjen er i varme farger, bomullsmarkene brer seg ut under en klar og blå himmel. Denne litt romantiske gløden framstår merkelig, siden vi jo vet at dette livegenskapet som mange var fanget i etter opphevelsen av slaveriet, jo var helt forjævlig.
Og at rasistisk motiverte drap og vold fra KKK utgjorde en reell trussel for svarte amerikanere. I en film som Django Unchained, som har noen likhetstrekk i hevnsekvensen i avslutningsscenene, kommer lidelsen og hvordan den hvite befolkninga var gjennomrasistiske tydeligere fram, både i voldsscener og i replikkutvekslinger.
Volden i Django Unchained er fælere, og rasismen er mer eksplisitt. Handlinga i Django Unchained foregår riktignok en del år tidligere enn Sinners, men det er mer enn nok rasisme å ta av også på 1930-tallet. Jeg kunne nok ha ønska mer direkte behandling av rasismen i Sinners, men på den annen side er det befriende at virkelige hendelser og detaljer ikke vies så stor plass. Det er ikke her filmens tyngdepunkt skal ligge, virker det som.
I stedet for en visuell tematisering av rasistisk motiverte grusomheter, ligger Jim Crow-lovene og Ku Klux Klan og ulmer i bakgrunnen, og blir referert til på ulike måter. Blant annet forteller Slim om en lynsjing for noen år tilbake. Og gitt at vampyrene framstår som en gjeng gladkristne musikknerder, er det ingen tvil om hvem som er den største trusselen.
Sinners begynner bra, med rollefigurer som vekker nysgjerrigheten, et spennende utgangspunkt og fantastisk musikk. Når filmen likevel ikke feier meg av banen, skyldes det for mange uavklarte spor og løse tråder. Det finnes gode eksempler på filmer fra de siste årene der horrorelementer veves inn i skildringer av rasisme, for eksempel Jordan Peeles Get Out fra 2017. Sinners prøver seg på en videreføring av dette grepet, men kommer ikke helt i mål.
Trusselen om vampyrene gir Sinners driv, men i den grad de skal ha en symbolsk funksjon, faller det hele litt igjennom.