Benjamin Yazdan
Benjamin Yazdan (f. 1992) er stipendiat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier (UiO), og er frilans kritiker og skribent for blant annet Klassekampen og Bokvennen Litterær Avis. Redaksjonsmedlem i Montages.
Sjelens Anatolia: Nuri Bilge Ceylans About Dry Grasses [1]
Nuri Bilge Ceylans niende spillefilm folder seg ut som en nådeløst utleverende, paradoksal personlighetspsykologisk karakterstudie som ikke står i motsetning til estetisk gåtefullhet, sanselig idérikdom og en omgang med løpende tid som er forbeholdt de aller største filmskaperne. [1]
En istykkerslått avkrok i tiden: Korrespondanse om Liliana Cavanis Nattportieren
«Jeg synes det er interessant at du sentrerer skam så tidlig, for er det ikke dét Nattportieren tross alt handler om?». Forfatter Hans Petter Blad og kritiker Benjamin Yazdan korresponderer om Liliana Cavanis kontroversielle klassiker med Charlotte Rampling og Dirk Bogarde.
Farvel til barnet! Jean Eustaches Mammaen og horen (1973)
Jean Eustaches lenge utilgjengelige enhjørning Mammaen og horen (1973) vises nå omsider i Norge, i nyrestaurert utgave. Filmen er en krønike over hva som skjedde da det opprinnelige håpet om sanselig frigjøring gjennom kunsten, og gjennom livet som kunst etter 1968, ramlet sammen.
Luca Guadagninos Bones and All er en allegorisk og romantisk triumf
Dialektikken mellom fortolkningsnøklene og den idealistiske «til døden skiller dem ad»-romansen er ikke like fruktbar som de biopolitiske kroppsintrigene og historiske traumene i Suspiria, men Bones and All er likevel alt annet enn et hvileskjær.
Savnet er en ubehagelig allegori fra Andrej Zvyagintsevs moderne Russland [6]
«Å fokusere på monogamiets fall, er å spille kortene rett i hånden på patriotismen som står så sentralt i den identitære kulturkrigen, og ligner en ekstremversjon av den amerikanske forestillingen om femtitallets tapte familieverdier.» [6]
Å se med og på – det fenomenologiske blikket i Joachim Trier og Eskil Vogts filmer [2]
Det særegne ved filmene til Joachim Trier og Eskil Vogt er at de skildrer virkeligheten slik rollefigurene erfarer den. I Vogts kinoaktuelle Blind går det fenomenologiske blikket inn i en avansert lek med filmmediets muligheter. [2]
