I denne artikkelen presenterer vi alle de individuelle topplistene fra Montages’ redaksjon og kritikere med våre personlige favorittfilmer fra 2023.

«Et svar til Anette Svanes «Nostalgi er ikke redningen. Kanon, filmkritikk og ufeilbarlige helteskikkelser».» [2]

I denne artikkelen presenterer vi alle de individuelle topplistene fra Montages’ redaksjon og kritikere med våre personlige favorittfilmer fra 2022.

Årets Gullbjørn-vinner, regissert av Carla Simón, byr på forutsigbar nedfallsfrukt i sommervarmen. [1]

Her er kritiker Benjamin Yazdans favoritter fra fjoråret, inkludert Lille mamma, Titane og Gritt.

I Parasitt er varefetisjismens blendverk totalt: de speilglatte overflatene, den sømløse fortellingen og de kostelige spøkene. Etter endt visning kan man spørre seg om man også følte på et visst ubehag over å ha blitt utsatt for dens dobbeltsidige forhekselse. [2]

Her er kritiker Benjamin Yazdans favoritter fra fjoråret, inkludert Lyset fra sjokoladefabrikken, Unge Ahmed og Undine.

Kortfilmfestivalen 2020: I seksjonen Great Directors in Shorts ble det vist nye kortfilmer av betydelige filmskapere. Vår kritiker Benjamin Yazdan har sett og skrevet omtaler av samtlige.

Cannes 2020: I Agnès Vardas dokumentarfilm Mur murs (1981) presenteres vi for en sidelengs poetikk, en bestemmelsesløs utforsking av områder som omgir oss i det daglige.

«Mariken Halles strategi i Vi er her nå oppleves som uforpliktende, som en form for ansvarsfraskrivelse. I stedet for å gå dit det brenner, velger filmen å herde seg mot alt som er uforsonlig, stygt og heslig. Den forblir i det trygge.» [2]

TIFF 2020: State Funeral er et imponerende filmatisk reisverk, et ambisiøst forsøk på å konstruere et sammenhengende narrativ fra allerede konstruerte bilder om en konstruert statlig sorgprosess

En av Almodóvars mest oversette kvaliteter er evnen til å mane frem en hel verden fra det ene mennesket – i gjenfortalte livshistorier og episodiske, korte riss fra parentesene av den hverdagslige livsveven.

TIFF 2019: Talentfulle Peter Strickland har mange gode idéer, men ingen av dem er i stand til å berge hans fjerde spillefilm.

I Luca Guadagninos enestående Suspiria er den virkelige skrekken nesten aldri avbildet – den kan bare erkjennes.

Carla Simòns Sommer 1993 skaker kanskje ikke så mye ved noen sosial orden, men den har et sjeldent skarpt blikk for barnets plass i det sosiale, og den tenker og sanser i forlengelsen av den barnlige erfaringen.

Cold War skildrer den resignerte aksepten for å leve i et samfunn der den historiske bevisstheten og forestillinger om nasjonalstatens historie vekselvis holdes på en armlengdes avstand og utnyttes i propagandaøyemed.

Cannes 2018: Regissør Asghar Farhadi anvender de samme ingrediensene som tidligere, men har aldri laget en mer oppskriftsmessig film enn Everybody Knows.

Mer enn en sosiologisk øvelse i avstand og kulde, er Michael Hanekes siste film Happy End en mesterlig oppvisning i å tenke form som innhold.  [1]

«Den digitale kommunikasjonen i Olivier Assayas' film er et språk uten henvendelse, uten omsorg eller omtanke for tvetydigheten eller dynamikken som kjennetegner all menneskelig kommunikasjon.»

I Personal Shopper (2016) viser regissør Olivier Assayas glimt av singularitetens skyggeeksistens.  [1]

Kosmorama 2017: Manusforfatter Céline Sciammas (Tomboy, Girlhood) dialoger har et sjeldent varsomt blikk for barnets overveldende møter med verden utenfor fantasien.

Pablo Larraíns biografi er en subtil kjønnspolitisk triumf, og bygger nye broer til medievirkelighetens uvirkelige fortid.

Troen på språket som det meningsbærende, det som konstituerer menneskets forståelse av seg selv, preger Arrival.

Gullbjørn-vinneren Havet brenner er en rasende påminnelse – formulert som et stille skrik.

Mia Hansen-Løve åpner fortolkningsrom uten fasit; idéer plantes, men må vannes av en aktiv tilskuer.

Film fra sør 2016: Årets utgave av Oslos største filmfestival går av stabelen for 26. gang i år, fra 6. til 16. oktober. I denne artikkelen løfter vi frem fem essensielle titler fra årets program. [8]

Abbas Kiarostamis filmer er nøkkelhull til erindringsrom som forblir skjulte frem til tolkningene slippes løs av hver enkelt tilskuer. Tiltroen til seeren, den dype humanismen, er essensen i tilfeldighetenes poetikk.

Flukten («Tjuvheder») er prisgitt et klassisk sosialrealistisk premiss, og jo mer kompromissløst strukturen følges, jo mer vellykket blir resulatet. Likevel er det bare som ren «spenningsfilm» Peter Grönlunds debut imponerer. [2]

Dansk films største problembarn når et høyepunkt som stylist med kliniske The Neon Demon.  [2]

Charlie Kaufman tar steget inn i animasjonsfilmen, og er ikke redd for å gjøre resultatet unheimlich. [1]

«Mine beste dager skaper en storslagen følelse av å komme hjem til Arnaud Desplechins filmunivers – et sted der psykoanalyse, ungdommelig utforskertrang og bittersøte minner krangler om oppmerksomheten.»

The Assassin er et cinematisk overveldende verk. Hous iscenesettelser skaper små verdener vi kan forsvinne inn i. [5]

Film fra Sør 2015: Den iranske regissøren Jafar Panahis Gullbjørn-vinner Taxi Teheran er en strålende oppvisning i filmatisk kreativitet – et bevegende portrett av regissøren som taxisjåfør. [1]

En natt i Berlin er teknisk imponerende som ren utmattelsesøvelse, men klarer aldri å befri seg fra sin egen gimmick. Filmen velger den letteste veien ut, og blir friksjonsløs. [2]

Love & Mercy fornekter ikke det ikoniske ved The Beach Boys-frontfigur Brian Wilsons personlige tragedie, men unngår å romantisere lidelsen. Nettopp derfor lykkes filmen som kunstnerportrett.

Jean-Luc Godards Cinemateket-aktuelle filmessay i 3D, Adieu au langage, er tilsynelatende ugjennomtrengelig, kaotisk og hermetisk lukket. Den er også en levende påminnelse om filmens stadige evne til å utfordre seg selv.

Korsveien er både en nådeløs, iskald satire og en dypt tragisk fortelling om religiøs lidelse.

I årets første virkelige begivenhet på norsk kino, bygger Andrey Zvyagintsev lag på lag av velbegrunnede anklager mot et umenneskelig system, som reduserer innbyggernes liv til variasjoner over Jobs lidelser. [2]

John Michael McDonaghs film er neppe noen oppreisning for en trosretning med brukket rygg, men en bunnsolid utforskning av religionens rammebetingelser etter dens eget syndefall. [1]

Her bærer tungt på en inderlighetsestetikk som nesten er for søtladen og naiv til å kunne være sann.

Som barn ville Alfonso Cuarón enten bli filmskaper eller astronaut. Uten å sentimentalisere for mye kan man kalle Gravity for Cuaróns forsøk på å tilnærme seg det han ikke vil komme til å oppleve selv. [4]

Sarah Polleys dokumentarfilm Stories We Tell anerkjenner at vi alltid vil lete etter den faktiske opplevelsen, etter en slags sannhet. Og at vi i denne prosessen konstruerer så mange, eller så få historier, at den til slutt ikke finnes.

Film fra Sør 2013: Asghar Farhadis Fortiden er et komplekst mesterstykke av et kammerspill, en film som tar tak i menneskets søken etter sannhet og nekter å gi slipp. [2]

Mud er nok en bekreftelse på Jeff Nichols’ talent, og at nyskapning nødvendigvis ikke er synonymt med en konstant higen etter noe nytt. Noen ganger er det nok med de gamle fortellingene.