Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i samarbeid med Film fra Sør, som en del av vår festivaldekning.

*

Filmene til Hirokazu Koreeda er skjøre fortellinger om tomrommene som omgir oss – og våre urokkelige forsøk på å fylle dem. I år viser Film fra sør After Life (1998), Som far, så sønn (2013) og Etter stormen (2016) i anledning den japanske mesterregissørens Oslo-besøk.

Koreeda har en nærmest umerkelig inngang til familiene han fremstiller; sceneteppet går gjerne opp først etter at den sentrale konflikten har utspilt seg. Filmene fremstiller kompliserte relasjoner, men rollefigurene er alltid prøvende, søkende. De nekter å gi opp.

Slik lar han det usagte, det som hører fortiden til – eller snarere det vi ønsker at ligger bak oss – sive inn mellom sprekkene. På sin helt egne, kontrollerte måte skaper Koreeda grensesituasjoner som aldri slår brister i en behagelig overflate, men snarere ligger og vaker under de små hverdagsrutinene – og dette med en en sjelden taktfullhet som preges av urokkelig respekt for enkeltmennesker. Koreeda har laget spillefilmer i over tyve år, og deltar ”alltid” i Cannes, men viser ingen tegn til å sakke akterut; han er svært produktiv, og stadig i utvikling.

«Jeg er opptatt av å skildre det som skjer før og etter en hendelse, og ikke hendelsen i seg selv,» forteller han. «Slike filmer finnes det overalt, og det tretter meg å se disse hendelsene, eller ulykkene, repetert til det kjedsommelige. Fremstillingen av forsmaken på og det som skjer i kjølvannet av hendelsene, i en hverdagslig form, er det jeg streber mot, som er så undervurdert i filmkunsten i dag.

«Etter stormen» har norgespremiere under Film fra sør.

I Still Walking (2008) forsøkte jeg å gi et bilde av de emosjonelle sårene som ikke ville la seg lege, femten år etter den eldste brorens død, og foreldrenes uunngåelige død i den nære fremtiden. Selv i tegneserien Søstre (2015) er basert på har all dramatikken utspilt seg før den faktiske historien begynner: faren som dør, moren som gifter seg igjen. På den måten ligger fokuset på hvordan de fire søstrene lever sammen i etterkant. Mitt prosjekt er ikke å fange opp eller å stille spørsmålstegn ved den sosiale dynamikken, men jeg tror likevel at jeg, gjennom å observere disse før- og etter-øyeblikkene, avdekker sannheter om den menneskelige tilstand.»

Som i Så far, så sønn, som vant juryprisen i Cannes i 2013, der den forknytte, arbeidsnarkomane faren i hovedrollen etter hvert avslører at heller ikke han hadde det lett i oppveksten – lik sin egen sønn. Man kan lett forestille seg at regissøren kunne ha vevd inn sosiokulturelle tråder fra den japanske familiekulturen, eller utforsket farens eget nag, som for å tilkjennegi en større, overordnet mening. I stedet velger Koreeda å gå videre. Fortellingene er meningstette, men alltid disiplinerte.

Som far, så sønn er et av høydepunktene i en karriere som preges av et stadig skarpere fokus, der motivene destilleres krystallklart uten at det føles monomant, og uten at det går på bekostning av nyansene. Tristessen tar stadig mindre plass; Nobody Knows (2004), historien om barna som overlates til seg selv, er den siste virkelige tragedien i filmografien. I film etter film spør Koreeda: Hvordan kan vi best leve sammen? Hvor går grensene for den enkeltes autonomi? Hvor mye kan man gi av seg selv uten å miste sin selvrespekt – og hvor lite kan man tillate å gi av seg selv uten å såre de som står en nærmest?

«After Life» (1998).

Gjennomgangstemaene vedvarer, men bare som et slags minste felles multiplum – filmene føles alltid friske og varierte nok til å overraske hver gang. Film fra sør viser også det tidlige høydepunktet After Life (1998), muligens den mest ukonvensjonelle tittelen i Koreedas filmografi, satt til en slags skjærsild.

Det som griper meg mest med Koreedas filmer er hvordan de aldri gjør krav på å kjenne rollefigurene bedre enn rollefigurene selv; at han ikke presser forløsningens tvangstrøye over mennesker som er så mye mer enn det vi får se i to knappe timer. Plutselig dukker det opp en avsløring: en forsømt barndom, et fortapt farsforhold, eller bare en innskytelse, noen som husker noe. Likevel løper historien umerkelig av sted, eller kanskje halter den, men ingenting er snudd opp ned. Livet går sin uvante gang.

Når Film fra sør i år også viser Etter stormen, som konkurrerte i Un Certain Regard-seksjonen i Cannes i mai, følger den kritikerroste Søstre, som gjorde det godt på norske kinoer. I mine øyne fjorårets aller beste film – og kanskje Koreedas mesterverk. Hans nitidige utforsking av sosial dynamikk har aldri vært mer fokusert.

«Søstre» (2015).

Etter stormen tar opp tråden fra Still Walking og Søstre, med sitt fokus på brutte familiebånd. Her er forfatteren i hovedrollen (Hiroshi Abe) stadig fremmedgjort fra moren, ekskona og sønnen. Men kontinuiteten ligger også på andre plan enn det tematiske: Mor/sønn-konstellasjonen, som utgjøres av Kirin Kiki (sist sett på norske kinoer i Naomi Kawases Under kirsebærtrærne) og nevnte Abe, er på skuespillersiden akkurat den samme som i Still Walking. Og som Koreeda forteller, ble den skutt parallelt med Søstre:

«Vi hadde egentlig planer om å skyte Søstre først, men siden historien følger årstidene, tok filmen ett år å lage, og mellom opptakene skrev jeg ferdig manuset til Etter stormen. Det føltes riktig å skyte den der og da, og produsentene ga sitt samtykke. Mellom vår- og høst-partiet, kirsebærtre- og regnsesongene i Søstre, filmet vi Etter stormen på bare seks uker.»

Filmene til Koreeda trår varsomt – akkurat som menneskene vi ser på lerretet. Samtidig blir det for enkelt å sette den kontemplative tonen i en japansk bås, som en kontrast til det euro-amerikanske, oppjagde dramaet. Selv er Koreeda bevisst inspirasjonen fra spesielt Mikio Naruse, men nevner også Ken Loach, Hou Hsiao-Hsien og – interessant nok – Robert Benton, best kjent for Kramer vs. Kramer (1979).

«Still Walking» (2008).

Koreeda er en sann humanist, men filmene roper aldri høyt om nestekjærlighet. Ingen pekefingre, ingen domsavsigelser – uten å henfalle til likegyldighet: «Jeg ble ofte spurt om hvorfor jeg ikke var mer kritisk til moren i Still Walking. Det er mange som følte at noe manglet i filmen – et standpunkt, kanskje. Men på et punkt ble jeg fortalt at noen likte den fordi den minnet så mye om Naruse. Der og da gikk det opp for meg hvorfor jeg liker filmene hans så godt. Etter dét har jeg bevisst gått inn for å ikke innta rollen som Gud i regissørstolen – en som dømmer rollefigurene etter hvem som liksom er gode eller onde.»

På sitt beste lager Koreeda filmer som hensetter tilskueren i en tilstand av intens oppmerksomhet, av årvåkenhet overfor sine egne omgivelser og nærmeste. Øvelser i empati.

*

Under årets Film fra sør vises både After Life (1998), Som far, så sønn (2013) og Etter stormen. Fredag 14. oktober møter Montages Koreeda for en samtale etter visningen av After Life på Filmens hus, og før visningen av Etter stormen på Vika kino lørdag 15. oktober vil regissøren bli presentert på scenen. En fullstendig oversikt over visninger og samtaler finner du på festivalens hjemmesider.