Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Hideo Nakatas Ringu (1998) vises fra og med torsdag 30. oktober – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.
*
Høst betyr horror for mange filminteresserte, og hos Cinematekene i syv norske byer viser de Ringu (1998) denne Halloween-uken; et stykke nyere skrekkhistorie og den mest innflytelsesrike japanske grøsseren fra J-Horror-bølgen. I Hideo Nakatas film kommer døden i form av video – alle som spiller av og ser den forheksede VHS-kassetten vil dø.
Hvis man elsker film og samtidig er skvetten, velger man vekk skrekk. Jeg har i mesteparten av mitt «filmliv» tilhørt denne gruppen, og avstått fra #shocktober og «en grøsser om dagen gjør godt for magen». Filmhistorien er så rik at man alltid kan se noe annet. Hvorfor oppsøke angstfremkallende fortellinger med jump scares og grusomme voldsscener man aldri kan ha usett? Livet er for kort, eller: livet forkortes!
Før jeg aktivt begynte å unngå horrorfilmer, snublet jeg likevel over dem jevnlig. Jeg stivnet til is av å zappe meg tilfeldig inn på en NRK-visning av Ondskapens hotell på 1990-tallet, og lærte først senere mer om Kubrick. Det var mer tålelig å gruppeskvette av Skrik med klassekamerater, eller le av overdrevne zombiesplætt i Braindead.
Så da jeg ved årtusenskiftet mottok anbefalingen om å se en japansk grøsser, som visstnok skulle være «dødsbra», fulgte jeg forslaget. En ulykksalig feil. Jeg lånte med meg VHSen fra videobutikken der jeg jobbet som tenåring, satte den i spilleren og så Ringu.
Åpningsscenen utspiller seg i et mørklagt hjem, der to tenåringsjenter, Tomoko og Masami, sitter og prater om en videokassett som sies å drepe seeren etter syv dager. Stemningen skifter fra ungdommelig fnising til iskald stillhet når telefonen brått og uventet ringer – og den ene av dem plutselig innser at hun selv så kassetten nøyaktig en uke tidligere.
Filmen er uhyre effektiv og skaper genuin frykt. Den er skremmende fordi den visuelt sett er overbevisende – med tålmodige bilder, troverdige skuespillere og en slags selvsagt realisme rundt hendelsene. Dette gjorde grusomhetene veldig virkelighetsnære for meg. Død via video traff da også too close to home for en filmnerd med 14″ TV på rommet med innebygget VHS. Og kanskje ble Ringu filmen som forseglet min den gang så rasjonelt begrunnede avstand fra skrekkfilm.
25 år senere har jeg kanskje omsider blitt voksen og ristet av meg den verste frykten, så nylig tok jeg et gjensyn med Ringu. En godt voksen kritiker, formidler og redaktør for et filmtidsskrift kan selvfølgelig ikke vedkjenne seg å ta lange omveier rundt en hel sjanger, og jeg har også fått hardere hud med årene. Horrorfilm har dessuten bidratt så vesentlig til både visuelle, tematiske og grenseoverskridende utforskninger av hva filmkunst kan uttrykke, at det filmhistorisk sett helt åpenbart ikke kan overses. (Alle oss som kom sent til Dario Argento og John Carpenter, eller først i voksen alder fikk sett George Romeros Dawn of the Dead, Takashi Miikes Audition eller Tobe Hoopers Texas Chainsaw Massacre, merker fort hvor store verk vi har gått glipp av.)
Så, Ringu er fortsatt en uhyggelig opplevelse og en glimrende grøsser. I 2025 føles den også som en enda mer interessant film. De visuelle valgene i foto og effekter har mer enn tålt tidens tann; de ser nå moderne ut. Litt på samme måten hos Nakata som hos M. Night Shyamalan, der et klassisk og gjennomarbeidet filmspråk og et snikende fortellertempo tilfører «evig» kvalitet. I tillegg fryder jeg meg enda mer nå over den meta-tekstuelle diskusjonen i Ringu: om videobildet, TV-skjermen, kontakten med de døde og arvesyndens langvarige plass i våre livsløp. Den står frem som en rik og sammensatt vev å dykke inn i. Filmen er fortsatt fryktelig skummel, men for meg nå også vellykket eksponeringsterapi.
Plottet i Ringu er herlig enkelt, og kan på overflaten oppsummeres i én enkel setning, men dybden i filmen blir også synlig lenge før man kommer til brønnen. Journalisten Reiko (Nanako Matsushima) undersøker en rekke mystiske dødsfall: unge mennesker som har dødd på tilsynelatende uforklarlig vis, nøyaktig en uke etter å ha sett en merkelig videokassett. En av ungdommene er hennes egen niese. Hun følger sporet til en hytte ved skogen, og etter å ha lokalisert VHSen og sett på den, blir hun nødt til å finne svar – om syv dager vil hun også være død. (Enda mer akutt blir det når hennes syv år gamle sønn Yōichi også putter VHSen i spilleren.)
Sammen med sin synske eksmann Ryūji (Hiroyuki Sanada, nå et kjent fjes fra serien Shōgun) forsøker hun å avdekke forbannelsens opprinnelse og finne en måte å stoppe den på. Kassetten er mer enn et medium – den er en aktiv bærer av ondskap, og den egentlige skrekken ligger i det uunngåelige og ukontrollerbare. Denne kombinasjonen av det synlige og det usynlige gjør Ringu til en subtil, psykologisk skrekkfilm, der frykten for det som er bortenfor vår kontroll, står sentralt.
Hideo Nakatas film banet vei for en bølge av japansk skrekkfilm, og et av de originale elementene var kombinasjonen av tradisjonell japansk spøkelsesmytologi med årstusenskiftets teknologiangst. Resultatet er en universell film som fungerer både som skrekkhistorie og som refleksjon over hvordan medier kan bære og spre traumer.
Kjernen i filmens uhygge ligger i figuren Sadako, en hevngjerrig ånd som manifesterer seg gjennom videokassetten. Hennes skjebne er ikke ulik klassiske kaidan-fortellinger, der urettferdighet driver ånden til å hjemsøke de levende. Samtidig blir Sadako her et symbol på den digitale tidsalderen: en usynlig kraft som overfører frykt via bilder og signaler. Her kobles mediet og spøkelset på en måte som gjør Ringu fascinerende – teknologi blir ikke bare et verktøy, men en aktør i filmens skrekkunivers.
Etter gjensynet med Ringu benyttet jeg anledningen til også å se en annen kritikerrost film fra samme epoke, som jeg aldri før hadde sett: Kiyoshi Kurosawas Kairo (2001, bedre kjent internasjonalt som Pulse). På tvers av disse to filmene blir et tydelig mønster synlig: begge undersøker hvordan moderne teknologi kan være en portal for frykt og kilde til isolasjon. I Ringu er det VHS-kassetten og TV-skjermen, i Kairo er det internett og digitale signaler som er døråpner.
Begge viser hvordan menneskers nærhet til ny teknologi kan åpne for det overnaturlige, og hvordan kommunikasjon kan bli en kanal for angst og destruktive krefter. Fremmedgjøring står sentralt i begge: rollefigurene i Ringu er maktesløse overfor skjebnen som venter, mens spøkelsene i Kairo sprer død på et kollektivt nivå. Minimalistisk estetikk og tålmodig oppbygging lar oss være i uroen som en affektiv erfaring, så opplevelsen blir både kroppslig og analytisk.
Sadako i Ringu og gjenferdene i Kairo fungerer på samme måte: de er manifestasjoner av undertrykte traumer, på både individnivå og i samfunnet for øvrig. Spøkelsene blir symbolske representasjoner av den menneskelige psyken, vår kollektive angst og teknologiens rolle i å forsterke denne uroen. I 2025 føles denne tematikken bare mer relevant enn ved årtusenskiftet, da vi nå med smarttelefoner og fragmentert kommunikasjon i apper og sosiale medier opplever dette enda tydeligere.
Disse to horrorfilmenes behandling av dødsriket som en kontinuerlig, interaktiv dimensjon gir dem et filosofisk lag. Åndene trenger inn i verden via medier og signaler, og utfordrer vår oppfatning av døden som et avsluttet fenomen. Dette gir flere lag i fortellingen. Hideo Nakata og Kiyoshi Kurosawa stiller på hver sin måte spørsmål rundt grensene mellom liv og død, mellom fysisk og digital eksistens, og mellom subjektiv og kollektiv erfaring av frykt. Koblingen mellom etterlivet og teknologi gjør Ringu og Kairo både urovekkende og intellektuelt stimulerende.
Gjensynet med Ringu viser hvordan japanske skrekkfilmer fra 90- og 00-tallet kombinerte teknologi, tradisjon og psykologisk dybde for å bruke sjangeren til å si noe mer til publikum enn bare å gi oss grøss. Den minner oss om at en mediert virkelighet (som video eller digitale signaler) kan være like truende som det fysiske rommet vi er i, og at de døde fortsatt har en rolle å spille.
Ringu får til slutt en tidløs kvalitet, ved å balansere intellektuell analyse med ren, kroppslig frykt. Når Sadako kryper ut av TV-skjermen og blikket møter kameraet, er det som om ondskapen selv er i rommet, og jeg skulle ønske at jeg kunne angre på valget om å se… en horrorfilm som dette.