Kinodokumentaren Havfolket åpner med en serie filmklipp av havet og kysten i ulike former: storm og stillhet; vinter og midnattssol. Filmen utgjør en storslått audiovisuell historieskriving som tar oss fra kystbyenes barndom og helt frem til det norske oljeeventyret.

Blücher representerer enda et nytt kapittel om den norske krigshistorien. Professor emeritus Bjørn Sørenssen går grundig til verks i denne analysen, og belyser både de ulike epokene av norsk krigsfilm og hvordan Daniel Fahres film navigerer mellom de ulike tradisjonene.

Kinodokumentaren De rettsløse tar for seg et problematisk kapittel av okkupasjonshistorien – behandlingen av de kvinnene som ble sammen med tyske soldater og deres barn.

Bård Breiens biografifilm Team Havnaa, om brødrene Magne og Erling Havnaa, introduserer sjangeren fight film for et norsk kinopublikum.

Sigve Endresens Søstre elsker evig engasjerer og beveger, og gir en gripende innsikt i menneskelig ulykke og styrke.

Nils Gaups Sulis 1907 viderefører en viktig, men ofte neglisjert tradisjon, nemlig den norske arbeiderfilmen. Likevel kommer vi ikke bort fra at den blir merkelig tilbakeholden i framstillingen av de barkede gruvearbeiderne.

Fedrelandet åpner for mange og store spørsmål om vekselspillet mellom natur, individ og kollektiv, og byr på en mektig, sanselig kinopplevelse. 

«Den dramaturgiske oppbygningen og idéinnholdet er svekket på bekostning av begeistringen for det digitalskapte spektakulære og stoltheten over å ha skapt et fotorealistisk trompe-l’œil – et bilde der motivet er framstilt så naturtro at betrakteren skal tro det er virkelig.»

«Styrken til Nattebarn  – og dermed den største svakheten – er den potensielle kraften som ligger i dokumentarfortellingens skjulte stemmer.»

«I forsøket på å leve opp til den klassiske kringkastingsdokumentarens idealer om balanse og upartiskhet, framstår kinodokumentarfilmen Jeg ser deg som intendert tilslørt – og dermed alt annet enn upartisk og observerende.»

Per Fugelli – siste resept er fylt til randen av respekt og beundring. Det er en styrke, men også en alvorlig utfordring, ettersom det rører ved den problematiske genren hagiografi – skildringen av eksemplariske menneskeliv.

«Tungeskjærerne kan sies å være en såkalt soft documentary, og fungerer best når regissør Solveig Melkeraaen holder fokuset på de to unge hovedpersonene, Ylva og Tobias, og lar dem få opptre uanfektet foran kameralinsen.»

«Optimistenes største problem er formatet, den faller mellom to stoler. Det er rett og slett ikke innhold til en spillefilm i dette materialet, som lettere ville latt seg plassere som et innslag i Norge rundt, eventuelt som en dokusåpeserie.»

«De andre er en appell som mobiliserer, heller enn å tilfredsstille følelser. Der lignende filmer nøyer seg med å etterlate tilskueren i en tårevåt katharsis, satser Olin på bruke følelsene politisk.»

«En hyllest til det Norge vi kommer fra, og som nå er i ferd med å forsvinne, skildret med varme og helt uten unødig sentimentalitet.»

«Det akutte menneske er et intenst, medrivende og på de fleste områder vellykket dokumentarportrett av det høyst bevegelige menneskelige uromomentet som lyder navnet Mads Gilbert.» [1]