Kinodokumentaren Folk ved fjorden hadde premiere under Bergen internasjonale filmfestival høsten 2011, og ble møtt av entuasistisk applaus og prisen for beste norske dokumentarfilm.

Filmen ble ikke innvilget kinolanseringsstøtte, men ble satt opp i Bergen like etter festivalen. Etter hvert som ryktet om fulle hus i Bergen spredte seg, har filmen også oppnådd å bli satt opp på kinoene i Trondheim, Stavanger og nå senest Oslo i 2012. Filmen inngår derfor i Analysen for 2012, selv om den hadde sine første visninger høsten 2011.

Ozu ved Osterfjorden

Regissøren Øyvind Sandberg representerer en merkbar og merkverdig kontinuitet innenfor norsk film som representant for Sandberg-dynastiet – tre generasjoner som har maktet å opprettholde en kontinuerlig filmproduksjon på god avstand fra det østnorske film-establishment. Far Haakon og onkel Sverre står bak Svekon Film, som hadde base i Bergen, og mor Liv var ansvarlig for den populære norske barnefilmserien To hus tett i tett fra 1985. Øyvind Sandberg har siden sin første dokumentarfilm vært en markant profil innenfor det norske dokumentarmiljøet – i 2008 var det 30 år siden han debuterte som dokumentarfilmskaper, noe Norsk Filminstitutt markerte med å utgi en DVD med flere av hans kortfilmer. I 2002 vakte han oppsikt med kinodokumentaren Seile sin egen sjø, der han følger fire mennesker fra kyst-Norge som har gjort valg i forhold til livsstil og levevei som avviker fra «normalen». I Kabal i hjerter fra 2007 takler han problematikken kjærlighet/psykisk handicap på en varm og engasjerende måte.

I Folk ved fjorden vender Sandberg kamera mot sitt eget nærmiljø i Osterfjorden nord for Bergen. Her bor Ole Hjelmås og Magnhild Dyrdal som begge har det til felles at de er ugifte, har tatt på seg (mer eller mindre blitt pålagt) ansvaret for å drive et gårdsbruk i pakt med naturen og tradisjonene, men som ut over dette framstår som svært forskjellige personligheter. Ole driver med melkeproduksjon på et typisk vestlandsbruk der beitemark og eng tenderer mot det vertikale, og selv om traktor og melkemaskin har tatt over for hest og melking for hånd, er gjødselkjelleren fra 1902 fortsatt slik konstruert at Ole må lempe møkka ut med greip på gamlemåten.

Magnhild, som i likhet med Ole, måtte ta eneansvar for gårdsbruket sitt som ung, driver med geiter og har etablert gårdsproduksjon av spekepølse. Mens Ole er alene på sin gård, bor Magnhild sammen sin 90-årige mor som har vært rammet av slag og er helt avhengig av Magnhild. Dermed har Sandberg fått etablert to kontrasterende parallellhistorier. Han veksler så mellom disse to historiene, der han som den berømte flua på veggen følger daglige og, antar vi, typiske gjøremål på de to gårdene.

Og det er her den spesifikke «Sandberg-kvaliteten», som vi har lært å kjenne gjennom hans tidligere filmer, kommer inn. Både i fotografi og klipp demonstrerer han en enestående evne til å knytte detaljene sammen med helheten, finne de små historiene i den store historien på en slik måte at han diskret lar tilskueren trekke konklusjonene. Med tålmodighet skildrer han prosessene i Oles arbeid med kyr og kalver på en slik måte at både strevet og gleden kommer fram. Og når det virkelig gjelder, som når den drektige kua nedkommer med tvillinger, trer Øyvind Sandberg inn i filmen som en sikkert noe forvirret, men helt nødvendig fødselshjelper. Disse kalvene, som på en så dramatisk måte blir introdusert i filmen, benytter han igjen som et effektiv element i det som skal bli fortellingen om Ole som må oppgi gårdsdriften.

En vesentlig del av Magnhilds travle hverdag er omsorgsansvaret for moren Maria. På grunn av slaget kan Maria bare i liten grad kommunisere verbalt, så Sandberg skildrer andre former for kommunikasjon, blant annet gjennom tonefall i de få ordene moren er i stand til å forme (hovedsaklig «ja» og «nei»), blikk dem i mellom og sang. Det tegnes et bilde av en type samhørighet som er preget av et langt liv sammen.

De to parallelle historiene i Folk ved fjorden er fortellinger om en livsform som er i ferd med å bli historie, til tross for fornuftig bruk av moderne hjelpemidler. Historien om Oles gårdsdrift avsluttes i filmen, mens historien om Magnhild peker på at det også i det nye samfunnet kan være plass for tradisjonelle produksjonsformer – nå under dekknavnet «kortreist mat». Geitepølsa fra Dyrdal i Osterfjorden blir et forbindelsesledd mellom den gamle hverdagskosten og det nye cuisine scandinave.

Da jeg så denne filmen var jeg i ferd med å introdusere et nytt kull studenter for den japanske regissøren Yasujiro Ozu og hans banebrytende filmer fra 40- og 50-tallet som brøt med den aksepterte vestlige spillefilm-estetikken. Det slår meg at Sandbergs filmer har mye til felles med Ozu: den tilsynelatende avstanden til aktørene, som allikevel bringer oss nærmere på individnivå enn det mest påtrengende nærbilde, og det rolige tempoet – ting får ta sin tid. Han har også sin egen versjon av Ozus berømte «hvilebilder», i form av velkomponerte og vakre bilder fra naturen disse menneskene lever i gjennom årstidene. Når fossene fra fjellene over fjorden oppløses til et vilt slør som svever langs fjellsidene, går tanken mot Hokusais berømte landskapsbilder.

Folk ved fjorden preges av en meditativ ro som smitter over på publikum, det er en film som inviterer tilskueren inn og som innbyr til refleksjon over egne liv og valg. Den er en hyllest til det Norge vi kommer fra, og som nå er i ferd med å forsvinne, skildret med varme og helt uten unødig sentimentalitet.