Aasne Vaa Greibrokk berører spørsmål om kjærlighet, hengivelse og kunst i sin spillefilmdebut. Alt det vakre handler om gjenforeningen og forsoningen mellom Sarah (Ann Eleonora Jørgensen) og forfatteren David (Magnus Krepper), ti år etter et smertefullt brudd.

Svenske David gjorde skandale da han skrev en våget og utleverende bok om sin danske kjæreste Sarahs seksualitet – etter Sarahs idé. Nå er han døende, og vil ha hennes hjelp til å skrive et siste prosjekt: et teaterstykke om dem. Han inviterer henne til sommerhuset sitt, et sted langs Sørlandskysten. Idet de leser og skriver, fulle av ambivalens og nostalgi, iscenesettes de tre aktene fra manuset. Tre par norske skuespillere kroppsliggjør de unge Sarah- og David-ene gjennom tre vendepunkt i forholdet.

Første akt gir oss begynnelsen, med Isabel Beth Toming og Preben Hodneland som Sarah og David ved 23; unge og sikre på seg selv, men usikre på hverandre, idet de stuper inn i et åpent forhold med løfter om herlig sex og kunstnerisk utbytte.

Andre akt viser frieriet, med Marte Germaine Christensen og Emil Johnsen som Sarah og David ved 33; lei av prosjektet, mer destruktive i sin kjærlighet, men samtidig mer håpefulle om muligheten for en lykkelig slutt.

Tredje akt skildrer bruddet, med Andrea Bræin Hovig og Kristoffer Joner som Sarah og David ved 43; nærere hverandre enn før, men desillusjonerte, skuffet over hvordan ting ble og usikre på hvordan de ville det skulle bli.

”Den smarte fortellingen”

Alt det vakre er finansiert gjennom satsningen Nye veier. Dette er en del av NFIs talentprogram, der målet er å gi etablerte så vel som ferske talenter mulighet til kunstnerisk utforskning og formmessig nyskapning. Aasne Vaa Greibrokk er et ferskt talent – hun ble uteksaminert fra regilinja på Den norske filmskolen i 2012, og fikk like etter støtte til sin første spillefilm i samarbeid med Motlys-produsent Yngve Sæther.

Som forhåndsstøttet, kunstnerisk ambisiøs film føyes Alt det vakre inn i kategoriene «konsulentfilm» eller «norsk arthouse» – kategorier som ofte settes opp som motsats til den markedsvennlige populærfilmen. Deprimerende tall fra kinodistribusjonen viser at dette skillet ikke er ubegrunnet; første helgen ble det solgt kun 563 billetter til Alt det vakre.

Det har blitt gjort et poeng ut av dette, blant annet i Rushprint og av Filter Films Billettkontrollen, signert Ulrik Eriksen. Sistnevnte knyttet Alt det vakre, sammen med skjebnefelle Det som en gang var (Patrik Syversen, 2016), til den pågående debatten om konsulentordningen og markedsretting, nylig aktualisert med kontroversen rundt avslaget til Dag Johan Haugeruds nyeste spillefilmprosjekt.

At publikumsoppslutning er viktig er hevet over all tvil, ettersom det kun er i møte med publikum at en film realiseres som verk. Samtidig; i ordskiftet rundt Alt det vakre melder det seg spørsmål om hvordan vi forholder oss til og snakker om film. Med åtte skuespillere som portretterer et par gjennom fire tiår er det kanskje ikke overraskende at fortellerformen har fått mye oppmerksomhet.

For eksempel trekker Birger Vestmos anmeldelse for NRK Filmpolitiet frem den «smarte» fortellingen, men begynner med å påpeke at fortellergrepet kan være «fremmedgjørende for det brede publikum.» Dette røper noe bestemt om hva som forstås som «normal» og «tilgjengelig» film, og om hvilke filmer det skal være «verdt å se på kino». Alt det vakre er underlig og tvetydig, men det betyr ikke at den er utilgjengelig.

Grunnpremisset for filmen er velkjent: en kjærlighetshistorie fortalt i flere akter. Blue Valentine (Derek Cianfrance, 2010), der sammenklippingen av begynnelsen og slutten på forholdet mellom Michelle Williams og Ryan Gosling gir et bittersøtt portrett av det som var og det som har blitt borte, dukker umiddelbart opp i hukommelsen. Richard Linklaters Before-trilogi (1995, 2004, 2013) med Julie Delpy og Ethan Hawke er en annen parallell, som blant annet ble nevnt i Inger Merete Hobbelstads anmeldelse for Dagbladet. Selv gikk jeg til filmen med Ingmar Bergmans Scener fra et ekteskap (1972) langt frem i bevisstheten, med Liv Ullmann og Erland Josephsons uforglemmelige og intense iscenesettelser av et nedbrytende og uoppløselig forhold.

Alt det vakre forteller «historien om oss». Kinematograf Torkel Riise Svenson, som gikk på Filmskolen sammen med Greibrokk og jobbet med hennes eksamensfilm, Til den det måtte angå (2012), skaper et nærgående og søkende uttrykk. Sammen med Helle le Fevres klipping formes det en forsiktig innstendighet, som om filmen stadig forsøker å fange de vakre, skjøre øyeblikkene. Til Henrik Skrams musikk forsøker filmen å dykke inn i og mellom ømhet, kjærlighet, bitterhet og forakt; den forsøker å vise den uperfekte kjærligheten over et langt samliv.

Samtidig foregår det noe ganske annet her. Bevegelsene i og mellom bildene røper en underliggende uro og rastløshet. Greibrokk har snakket flere ganger om ønsket om å utforske paradokser i tid og rom. Hun har vært ute etter «den lille vridningen». Denne lille vridningen skaper ikke nødvendigvis usikkerhet om hva som skjer, men introduserer en modig spenning mellom iscenesettelsen av kjærlighetshistorien, og historien om kjærligheten.

Teateret som forlegg og springbrett

Alt det vakre er grunnleggende teatralsk. Manuset er basert på den svenske dramatikeren Lars Noréns teaterstykke München – Athen fra 1981 om et ungt par, Sarah og David, som tar toget gjennom Europa. Selv om Greibrokk i samarbeid med Hilde Susan Jægtnes har omarbeidet og spunnet videre på Noréns stykke, har fremdeles teateret, som kunstform og tekst, en sterk tilstedeværelse i filmen.

Det er en subtil og leken intertekstualitet i Alt det vakres forhold til Noréns tekst. Akt nr. 2 viser, slik som i teaterstykket, Sarah (33) og David (33) på et tog gjennom Europa. Akten kommer til en pause, og vi føres tilbake til David (53) som sitter og ser på tekstdokumentet på macen sin. Han roper til Sarah: «»En elegant følelse av å være på vei.” Han er sitatvennlig, han David T. Jensen. Det er bra.» Sitatet han leser opp er en replikk fra Noréns manus, og er tilskrevet David, som i Alt det vakre skriver – kan det tenkes – deler av stykket München – Athen.

Samtidig, og langt mer fremtredende, brukes teateret som en uttrykksramme for Alt det vakre. Selve oppsetningen av teaterstykket er den ytterste rammefortellingen, og teaterets iscenesettelse eller fremføring av kjærlighetshistorien pulserer stødig gjennom filmen. Dette introduseres i anslaget, og gjenintroduseres før hver akt.

Anslaget begynner i stillhet, med hvite bokstaver over sort bilde som gir navn på regissør og skuespillere. Svakt begynner det å demre dempede lyder fra mennesker i et tomt rom – skuespillere i forberedelse på en scene. Stillheten brytes av strykere som drar nølende toner; den første klangen er overraskende, og bærer med seg assosiasjoner til orkesterets oppvarming før konsert. Strykerne spinner videre en fin melodi, og klangbunnen blir en gjennomgående markør for teateret.

Plutselig plasseres vi bak Sarah i Ann Eleonora Jørgensens skikkelse, og følger etter henne i en uavbrutt tagning idet hun går gjennom en mørklagt scenegang. Hun stopper opp ved teaterscenen, og foran henne glimter vi ensemblet som skal gestalte Sarah og David ved 23, 33 og 43. Scenebildet er nedstrippet; de mørke sceneteppene og nesten tilfeldige rekvisittene gjør at fokuset rettes mot menneskene.

I stødig klipperytme introduseres vi til hver av skuespillerne, som gjør sine mer eller mindre introverte forberedelsesritualer. Hvit tekst i bildekanten annonserer hvilken Sarah eller David de skal bli. Når det klippes tilbake til Jørgensens Sarah kommer ingen tekst, og hun kikker fascinert på skuespillerne som skal spille henne og hennes David. Anslaget slutter med et nærbilde av Kristoffer Joner. Han rister løs, og puster helt ut.

Det tvetydige

Skuespillernes oppvarming, strykernes nølende begynnelse… Merker vi en nervøs energi? Vi er først og fremst ved slutten av historien: David er angivelig død, teaterstykket er skrevet ferdig, og skuespillerne er klare for fremførelsen: Kjærlighetshistorien skal få sin premiere.

Anslaget viser sluttproduktet og den endelig udødeliggjøringen av alt det vakre mellom Sarah og David. Samtidig er det en klar opptakt, en definitiv forberedelse til alt som skal komme. Før hver akt spilles ut, gjenintroduseres teaterscenen, strykerne og skuespillernes oppvarming. Skrams musikk og le Fevres klipping markerer aktene som klare brudd og hopp mellom fiksjonsnivåer, og følger et gjentagende mønster som utvetydig synliggjør hoppene.

Aktene motiveres av handlingen i sommerhuset, der Sarah, David eller begge to, skriver og leser en av aktene. Det klippes tilbake til teaterscenen og et nærbilde av en av de aktuelle skuespillerne i oppvarming, fulgt av strykernes variasjon over teatertemaet. 1. akt viser Preben Hodneland ta på seg myggen, i 2. akt ser vi Marte Germaine Christensen gjøre stemmeøvelser, og i 3. akt får vi en mild harselering over Kristoffer Joners method: «Hvor er du David? Kom til meg!». Innklippene skrur opp tempoet; gjør oss og skuespillerne klare til å hoppe inn i aktene. I Alt det vakre er teateret en forberedelse, et utspring.

I teateret som figur – det klassiske teateret – ligger det en impuls som skal udødeliggjøre og, la oss si, opphøye forholdet til et kunstnerisk uttrykk. Samtidig møtes denne impulsen med en forventing om at dette uttrykket skal si noe konkret og rått om forholdet. Dette er en dobbelhet og tvetydighet som blir direkte tematisert i filmen.

Etter første akt peker Sarah på denne doble impulsen, oppgitt over hvor idealisert, ungt og dumt deres første møte fremstår: «Nå snakker du om to forskjellige ting: du snakker om de generelle, store spørsmålene i kjærligheten. Men dette handler spesifikt om oss.» Den gjennomgående rastløsheten i filmen dirrer i spennet mellom deres konkrete historie, og ideen om kjærligheten.

Aktene: Dramaet om Sarah og David

De tre aktene er nærmest autonome segment, løsrevet, ved at de fremstår som tidløse og, til en viss grad, stedløse. Det finnes ingen tidsmarkører, annet enn klesstiler som peker på den nære samtid. Den lille vridningen skaper avstand til den spesifikke, tidsfestede Historien om Sarah og David, som begynte, kan vi tenke oss, på 80-tallet. I stedet tilbys vi det tidløse Dramaet om Sarah og David. Omgivelsene er på samme måte generiske (hotellrom, tog, villa) – dette er generelle stedsbetegnelser.

Segmentene, aktene, utforsker den problemfylte toenigheten mellom Sarah og David. De streber etter den frie kjærligheten, idealet om et samliv som ikke handler om å avgrense og nedtvinge den andre i en fastsatt tosomhet, men om å stadig velge hverandre, uten begrensninger. Den frie kjærligheten er det vakreste av alt, men i Greibrokks film tøyes og slites Sarah og David mellom ønsket om å være fri og behovet for å tilhøre den andre. Den totale friheten er besnærende og spennende i begynnelsen, mens bitterheten og sårbarheten over å ikke vite om de har hverandre melder seg i 2. akt.

I tematiseringen av disse spørsmålene fremstår valget om å la seks forskjellige skuespillere portrettere det samme paret som en genistrek. Selv om replikkvekslingen har noe haltende ved seg, særlig i 2. akt – kanskje på grunn av utfordringer med lyden – fungerer på et vis manierismene. Den skiftende dynamikken fanges på en unik måte, samtidig som filmen gir et konkret uttrykk til behovet for å slippe hverandre, og å slippe inn andre mennesker.

David og Sarah ved 23 er unge, og Isabel Beth Tomings selvsikre forførelse og avvisning av monogamiet er uironisk og uten dømmende forvarsel. Marte Germaine Christensens Sarah ved 33 kan dermed være mer ambivalent til valget, uten at dette nødvendigvis betyr at hennes yngre parallell tok feil, eller at denne ambivalensen trenger å ha samme betydning for Andrea Bræin Hovig og Sarah ved 43.

På samme måte kan Preben Hodneland gi David en uskyldig sjarm som 23-åring, Emil Johnsen skape en blasert 33-åring, og Kristoffer Joner vri om på nytt og gi den 43-årige David en nervøs energi. Samspillene er umiddelbare, og styrkes i sin løsrivelse.

Tross løsrivelsen – ja, kanskje på grunn av den – forsterkes og videreføres følelsen av et stadig trangere forhold. Det nærgående kameraet og klippingen som bryter opp aktene på leting etter øyeblikkene føles mer og mer som ønsketenkning. Nærheten blir ikke nødvendigvis ømhet, og det innesperrede sniker seg frem. Bruken av interiørscener er gjennomgående, og verden utenfor (dem) kan ofte bare skimtes gjennom åpne vinduer.

Dette er særlig påfallende i de to siste aktene, der nærheten – kravet om nærhet, ønsket om nærhet – blir mer og mer kvelende. Eksteriørbilder av toget i fart, med all sin skjebnesvangre symbolikk som romantisk trope, glimrer med sitt fravær. I stedet er det de trange gangene som er i fokus. I 3. akt dekkes utsikten fra funkisvillaen til av furutrærne, og uansett hvor store vinduene er, kommer det ikke «luft inn», som Sarah (43) sier.

Sommerhuset: Historien om Sarah og David

Hvis aktene er ideen, dramaet om Sarah og David, holder vi fast på sommerhuset som scenen for den konkrete historien. Den stadig tyngre luften mellom aktenes Sarah og David får en kontrast i havutsikten fra hytta; i Alt det vakres portrett av den uperfekte kjærligheten blir sommerhuset stedet for forsoning.

Samspillet mellom Ann Eleonora Jørgensen og Magnus Krepper preges av en annen temporalitet, slik at en annen fortrolighet kan vokse frem mellom Sarah og David ved 53 enn i de korte aktene. I kjemien mellom dem anes en nærhet som ikke har blitt borte, eller er det kanskje en umiskjennelig følelse av det vante, det trygge? Det første Sarah gjør etter å ha ankommet sommerhuset er å gå inn på Davids soverom, soverommet de en gang delte. Hun strekker hånden mot lakenet hans, retter ut rynkene som om det er noe hun bare må gjøre, har gjort mange ganger før.

I begynnelsen er Sarah motvillig til prosjektet, og forsøker stadig å overtale David til å la det være. Men ettersom hun leser aktene blir arbeidet med teatermanuset viktigere for henne, og mot slutten av filmen har hun overtatt skrivingen. Aktene som løsrevne, iscenesatte segment fremstår slik som en måte for Sarah å bearbeide det altoppslukende forholdet. Det blir et poeng at aktene ikke nødvendigvis speiler den konkrete historien, men heller er for pene, for kjedelige, verre eller bedre enn det var.

Kanskje er det ikke overraskende at Sarah finner tilbake til Davids seng når manuset er ferdig. Det er en klisjé, men samtidig er sexscenen vakker. Lyden av hender mot hud er muligens den endelige, taktile nærheten og berøringen de strever etter. Igjen føres tankene til Bergman og Scener fra et ekteskap (godt hjulpet av Fanny og Alexander-plakaten som henger i stua på sommerhuset). I Scener fra et ekteskap fungerer også en hytte som det endelige forsoningsstedet, lenge etter at ekteskapet formelt er brutt.

Spørsmålet er ikke om dette betyr at parene beviser sin kjærlighet som Den Store Kjærligheten. Som Bergman, fremhever Alt det vakre ekteskapet som en vedvarende tilstand; som noe mer enn kontrakten som kan overholdes eller brytes.

Men hvor er forløsningen?

På et vis handler dermed Alt det vakre om forsoning gjennom kunstnerisk bearbeidelse. Ved å skrive om ideen om forholdet deres, muliggjøres den spesifikke historien om dem. Men kunstens rolle i deres forhold er mer grunnleggende enn dette, og løper som en rå nerve gjennom historien. Filmen viser forsoning for rollefigurene, men forblir uforløst i sin helhet.

Når teaterscenen gjenintroduseres før aktene, klippes det inn enda et utsnitt før akten utspiller seg. Musikken fortsetter, vi er fremdeles i opptakten, og kanskje er det rekvisittbordet på scenen vi ser? På bordet ligger en av bøkene til David, en ny bok for hver akt. Hvit skrift over bildet annonserer nummeret på akten, og innrammende figurer knytter nummeret helt bokstavelig talt til tittelen på Davids bok.

En helt utvetydig, grafisk fremstilling peker på hvor nært sammenvevd vendepunktene vi skal bevitne og Davids forfatterskap er. Fra begynnelsen og debutromanen, deretter kjølvannet av den ferdigskrevede skandaleboken, og til slutt skrivesperren og bruddet. Flere gnurende følelser oppstår i denne parallelle historien. På den ene siden, hans avhengighet av henne for å kunne skrive, og fornemmelsen av at hun er hans muse og patron. På den andre siden, hans blottlegging og utlevering av henne, og hennes voksende motstand mot å være fanget i og av bøkene hans.

Taglinen til Alt det vakre er «En kjærlighetshistorie i fire akter.» Det er noe foruroligende i denne tittelen: for er ikke dermed sommerhuset og forsoningen stadig en ny bearbeidelse av deres forhold inn i kunsten? Når forholdet deres alltid har hatt en dobbel speiling i det skrevne ord, hva slags forløsning kan et siste magnum opus egentlig gi?

Filmen slutter der den begynte. Sarah (53) står ved teaterscenen, og skuespillerne – ennå ikke i roller som Sarah og David – får plutselig øye på henne. De går bort for å hilse, introduserer seg med sitt virkelig navn. Det er fint, men blir det noe mer? Filmen utforsker den uperfekte kjærligheten, men forholder seg nølende til kunstens evne til å fange alt det vakre. Teateret påberopes, men katarsis uteblir.

Det er mye vakkert i Alt det vakre, samtidig som uttrykket som tvinnes mellom de fire parene forblir uforløst. Hoppene, aktene, teateret, sommerhuset – det lar seg liksom ikke ensrette. Det forsiktige kameraet; utsnittene som stadig skifter, om enn bare litt, underbygger en følelse av utålmodighet. Man venter på at det hele skal krystalliseres, at det forløsende skal skje: men det skjer egentlig ikke.

Alt det vakre er modig, nettopp i å la tvetydigheten sige frem mellom idealene og det konkrete, men mest av alt i å la den bli værende.

*