Analysen: Operasjon Mørkemann (2018)

Norske barne- og familiefilmer er ofte gode, og de produseres hyppig nok til at det som regel bare er korte opphold mellom dem på kino. I 2018 så vi flere vellykkede tilfeller, og Grethe Bøe-Waals Operasjon Mørkemann var intet unntak – en sjarmerende film, selv om den likevel ikke klarer å hevde seg i konkurranse med de beste av sitt slag.

Siden årtusenskiftet har det vært en markant økning i produksjon og popularitet for norsk film, og Rushprint-redaktør Kjetil Lismoens personlige sakprosabok Blant hodejegere og nazizombier – generasjonen som gjenreiste norsk film (2017) er et av arbeidene som de senere årene har sett nærmere på denne perioden. Dreiningen mot sjangerfilm har spilt en sentral rolle i denne oppblomstringen for norsk film, og som et resultat av en mer kommersiell orientering har norsk filmkultur blitt tilført en etter hvert ganske lang rekke actionfilmer, grøssere, krigsfilmer og komedier siden 2000. En av kategoriene det kanskje ikke er vanlig å tenke på i denne sjangersammenhengen er barnefilm, eller det som gjerne kalles familiefilm i markedsføringen.

«I løpet av de siste 20 årene har norsk film inntatt en sentral plass i populærkulturen, ikke minst hos barna,» skriver Lismoen i sin bok. Faktum er at en av norsk films betydelige spisskompetanser er nettopp barnefilm. Bare i løpet av de siste ti årene har vi sett vellykkede franchise-prosjekter som Knerten-serien, filmene om Karsten og Petra og den dukkeanimerte Flåklypa-rebooten. Den foreløpig siste filmen i rekka av Aukrust-etterfølgere, Månelyst i Flåklypa (Sivertsen, 2018), var en oppvisning i hvordan man lager god underholdning i barnefilmsjangeren, som kan fenge både store og små på oppfinnsomt og bevegende vis.

Det er denne doble appellen Operasjon Mørkemann også prøver å få til, blant annet gjennom å koble den sjarmerende barne- og familiefilmfortellingen med sjangergrep fra både kriminal- og grøsserfilm. Hovedårsaken til at filmen ikke bærer helt i mål er måten disse komponentene er satt sammen på, eller rettere sagt at de i for stor grad er satt opp etter hverandre i en episodisk struktur og ikke tilstrekkelig integrert som en helhet.

Tiril (Emma Pedersen Kilane) og Oliver (Thomas Farestveit).

Detektivbyrå nr. 2

Operasjon Mørkemann ble satt opp på kino med aldersgrense 9 år, og kan dermed plasseres i midtsjiktet av barnefilmer, der noen sekvenser kan tegne en mørk, intens eller utrygg stemning. Åpningsscenen gir i alle fall ikke assosiasjoner til barnefilm. Etter teksten «16. oktober 1897» ser vi en kappekledd skikkelse bevege seg over ei gresslette. Vinden uler, en dyp akkord ligger på musikksporet, og en demonisk stemme ytrer noen uforståelige ord dypt der inne i lydbildet. Skikkelsen kommer fram til et gammelt og nakent eiketre, og løfter hodet mot en solid gren som henger høyt over bakken. Deretter kommer en animert tittelsekvens, som på lekende vis tegner opp en slags barnefilmvariant av kjente sjangerfigurer som Hercule Poirot og Sherlock Holmes.

Snart møter vi tiåringene Tiril (Emma Pedersen Kilane) og Oliver (Thomas Farestveit), som sammen med hunden Åtto (Devin) utgjør Detektivbyrå Nr. 2. Operasjon Mørkemann er basert på en av historiene fra den populære bokserien ført i pennen av illustratør Hans Jørgen Sandnes og krimforfatter Jørn Lier Horst. En oppfølger – Operasjon Mumie, også regissert av Grethe Bøe-Waal – har allerede blitt spilt inn, og kommer på kino 18. oktober 2019. I disse fortellingene løser Tiril og Oliver mystiske gåter som krever deres kløkt og detektivinstinkter. Det finnes ingen eksposisjon i starten av filmen som forklarer eksistensen av et detektivbyrå bestående av to barn og en hund, men dette er neppe noe som de yngste tilskuerne vil bry seg om. Slike fortellinger eksisterer gjerne innenfor sitt eget univers, der realisme og rasjonalisering viker plass for leken fantasi.

Hendelsen som utløser handlingen er at Oliver velter på sykkel. Noen har gravd en rekke dype hull på Fantesletta, i nærheten av det gamle eiketreet, og framhjulet til Oliver setter seg fast og går i stykker. Tiril og Oliver bestemmer seg for å løse mysteriet om hvem som har gravd hullene, og hvorfor. På denne måten settes filmens plott i bevegelse, og spørsmålet deretter blir hvordan Bøe-Waal (som også har skrevet manuset) turnerer handlingen og dens dobbeltorientering i retning av både barnefilm og spenningsfortelling.

Det som ofte kjennetegner vellykkede spenningsfortellinger på film er en sterk dramaturgisk bevissthet. Handlingen deles i tre akter, hvorav den andre akten er dobbelt så lang som den første og tredje. Aktene skilles fra hverandre av dramatiske vendepunkter, samt at den andre akten også har et slikt omslag i midten. Spilletiden til Operasjon Mørkemann er totalt 1 time og 22 minutter, og den narrative strukturen vil “etter oppskriften” kunne deles omtrent slik: Første akt varer fra 0:00 til 0:21, andre akt fra 0:21 til 1:01 (inkludert et midtpunkt ved cirka 0:40), og tredje akt fra 1:01 til 1:22. Det er lett å hevde at en slik aktdeling er rigid, men det er like lett å påpeke at både anerkjente, amerikanske spenningsfilmer, så vel som vår hjemlige Månelyst i Flåklypa, følger slike inndelinger og vendepunktoverganger temmelig slavisk. Det er med andre ord ingen skam å følge en oppskrift, så lenge retten blir god.

Hjelpere og hindringer

Detektivene tar mobilbilder og avstøpninger av fotavtrykk på Fantesletta for å finne ledetråder som kan løse mysteriet. En skikkelse (den titulære Mørkemannen) skjuler seg i skyggene og følger med på detektivene, noe barna senere oppdager mens de ser gjennom bildene sine. Hvem graver hull i Fantesletta ved den gamle eika? Hvorfor skulle noen ville gjøre det? Og hvem er det som spionerer på detektivene mens de prøver å løse mysteriet? Alt dette etableres i løpet av filmens første ti minutter, et tidsaspekt som illustrerer et problem: Narrativ informasjon plantes og handlingen igangsettes ganske raskt, samtidig som det senere i filmen kommer flere lange avbrekk fra plottet til fordel for isolerte spenningssekvenser. Denne ubalansen skjemmer en ellers underholdende filmopplevelse.

Det kreves fingerspissfølelse for å gi et krimmysterium som Operasjon Mørkemann den rette blandingen av grøssende stemning og barnefilmorientering, og dette er en av de mer spesielle sjangerblandingene en filmskaper kan prøve seg på. I hvilken grad publikum trives i selskap med hovedpersonene Tiril og Oliver er avgjørende for om dette lykkes, og begge de to skuespillerne, Pedersen Kilane og Farestveit, er sjarmerende nok til å bære filmen trygt på sine unge skuldre. Bøe-Waal har erfaring med å regissere barn, både fra spillefilmdebuten Titanics ti liv (2007) og Operasjon Arktis (2014), og hele den unge rollebesetningen i Operasjon Mørkemann fungerer utmerket.

Likevel mangler filmen en tilfredsstillende flyt i vekslingen mellom eksposisjon og action. Jakt- og spenningssekvenser som har liten betydning for handlingen fyller etter mitt syn opp for mye av spilletiden. Disse scenene blir mindre spennende enn de kunne ha vært, nettopp fordi de oppleves som løsrevet fra rollefigurene og handlingen, utover det helt grunnleggende. Der for eksempel Månelyst i Flåklypa forankrer action og spenning i rollefigurenes særegenheter og dermed utvikler karakterene samtidig som disse påvirker handlingen i kraft av hvem de er og hvordan de reagerer på sine omgivelser, blir tilsvarende sekvenser i Operasjon Mørkemann redusert til generiske pliktløp. Filmens første akt, som altså varer i drøyt 20 minutter, pakkes tett med narrativ informasjon, mens andre akt preges av lite handlingsdrivende spenningssekvenser, som først og fremst retter oppmerksomheten mot den driftige klippingen til Bjørnar Rydland Thyholdt. Dette er godt håndverk, men tilskuerne blir neppe nevneverdig fascinert av en teknisk oppvisning.

Hvordan skal så Tiril og Oliver komme til bunns i saken? Detektivene har støtte og hjelp av både en bestefar (Eldar Vågan) og en onkel som er politimann (Pål Sverre Hagen), og for handlingens del fungerer begge disse som spøkelser i maskinen. De vet ting som bare voksne vet, og som må fortelles til hovedpersonene for å belyse mysteriet. Bestefar kan for eksempel fortelle detektivene at en mann hang seg i den gamle eika for lenge siden. Tiril og Oliver finner ferske blomster lagt ned ved treet og oppdager en utydelig inskripsjon i stammen som inkluderer datoen 16.10.1897. Den 16. oktober var dagen før de oppdaget hullene på Fantesletta, og detektivene er sikre på at det må være en forbindelse. Som Oliver sier: «Det er ikke hvem som helst som legger ned blomster på den datoen en vanlig mann døde.»

For å finne ut hvem som døde på denne datoen tar detektivene turen til kirkegården. Her møter de en uvennlig prest (Øystein Røger) og den mer hjelpsomme dattera hans Ida (Kaisa Gurine Antonsen). Dette leder dem til en krypt med lik fra 1890-tallet under kirka, og Bøe-Waal utnytter disse omgivelsene til å øke intensiteten. Her støtter hun seg på grøssersjangerens konvensjoner i lydbildet, med ulende vind utenfor og stemningsfull romklang innenfor. Grepene er effektive i kombinasjon med skummel musikk og low-key belysning.

Ida hjelper detektivene med å snoke i krypten og bla i gamle kirkebøker, i jakten etter svaret på hvem som døde 16. oktober i 1897. Men presten oppdager dem, og de unge etterforskerne blir innhentet når de forsøker å ta seg ut av kirka. Dette kan beskrives som overgangen til andre akt, men jeg er litt usikker på om filmskaperne har betraktet det slik. Presten, som ganske brått og uforklarlig blir mer hjelpsom, kan fortelle at de som tok sitt eget liv i gamle dager ikke ble gravlagt i vigslet jord. Mannen som hang seg i eika ligger på de fredløses gravlund, og detektivene finner ut at navnet de leter etter er Theodor Scott.

De fredløse

I andre akt av Operasjon Mørkemann blir den narrative informasjonen smurt tynnere utover, til fordel for action- og spenningssekvenser. Detektivene bestemmer seg for å overvåke Fantesletta om natta og ta Mørkemannen på fersk gjerning, hvis han kommer tilbake for å grave flere hull. Det gjør han, og detektivene følger etter ham til et tilsynelatende forlatt hus i skogen. De sniker seg inn uten at Mørkemannen ser dem, men må flykte derfra så snart han oppdager at noen snoker i huset hans.

Filmens dramaturgiske midtpunkt er denne flukten fra Mørkemannen gjennom den nattsvarte skogen. Sekvensen blir definert av tydelige audiovisuelle grep: et urolig kamera, flakkende lommelykter, knirkende trær og de dypeste drønn på lydsporet, som med jevne mellomrom framkaller skvetterefleksen. Men det eneste narrative poenget med denne halvparten av andre akt er et avisoppslag om en konkurs gullsmed, et skattekart som detektivene finner i Mørkemannens hus, og en glemt tredukke som Tiril (av uvisse årsaker) tar med seg på flukten derfra.

Eldar Vågans bestefar-figur besøker deretter detektivene med gamle filmopptak av fantefolket på sletta, og Tiril ser tredukka i hendene på ei jente i filmen. Onkelen som jobber i politiet kan samtidig fortelle at en mann ved navn Josef Scott (Finn Schau), barnebarnet til Theodor som hengte seg i eika i 1897, nettopp har kommet ut av fengsel. Denne nålevende Scott viser seg å være Mørkemannen som de unge detektivene etterforsker. Han begikk et ran av gullsmeden for ti år siden, som ledet til at smeden gikk konkurs fordi han manglet forsikring. Nå graver Mørkemannen etter det forsvunne ransutbyttet på Fantesletta.

Disse nokså beleilige trådene leder videre til arkivarbeid hos lokalavisa, feltarbeid på et filmsett (der Grethe Bøe-Waal spiller seg selv som regissør), og avdekkingen av den tragiske historien om tiggere og hjemløse i gamle dager som måtte losjere på tukthus. Theodor Scott var en av disse, og hans etterlatte familie måtte leve i fattigdom. Josef Scott (aka Mørkemannen) og hans tvillingsøster Anna (Lise Fjeldstad) er de siste gjenlevende fra denne familien. Anna er jenta i det gamle filmopptaket, som eide tredukka Tiril fant i Mørkemannens hus.

Handlingen og bakgrunnshistoriene som understøtter den blir på dette punktet i fortellingen frustrerende innviklet, og ikke bare til en barne- og familiefilm å være. Dette har mye å gjøre med at andre akt er utpreget episodisk strukturert, den veksler mellom spenningssekvenser og eksposisjon på en lite elegant måte. Tiril og Oliver må i én scene flykte gjennom skogen, mens de i den neste blir fortalt hva som ligger bak – av enten sin bestefar eller onkel. Dermed hakker filmen seg vei mot aktskiftet som innvarsler slutten på fortellingen.

Mysteriets løsning

Tredje akt starter med at Tiril og Oliver følger etter Mørkemannen Josef Scott til et møte med søsteren Anna i ei forlatt mølle. Dette stedet tjener mest som et påskudd for en av filmens avsluttende spenningssekvenser: En flukt fra Scott-søsknene som også innebærer at Oliver faller i mølledammen og bare så vidt overlever. Når så skatten endelig oppdages på Fantesletta, viser det seg at Josef Scott ikke har til hensikt å beholde den. Mot søsterens protester leverer han skatten tilbake til den konkursrammede gullsmeden (i Jon Eikemos replikkløse skikkelse).

Historien får dermed en rørende og lykkelig slutt, men mysterietråden glipper egentlig allerede i andre akt. Hullene på Fantesletta er ikke sterkt nok som et handlingsdrivende mysterium, og det initierende spørsmålet om hva som foregår her drukner etter hvert i en nokså tung formidling av fortidens tragedier. Et annet moment som lugger er den overdrevne bruken av actionfilmmusikk som kunne vært hentet fra en nesten hvilken som helst amerikansk blockbuster. Sammenligningen indikerer nødvendigvis at Hallgeir Rustans musikk er kompetent komponert, men den står i fare for å bli opplevd som parodisk når den smøres såpass tjukt utover en barne- og familiefilm. Og det er ikke denne typen ironisk distanse filmen legger opp til.

Likevel skal Bøe-Waal og hennes sjarmerende skuespillere ha skryt for at det aldri blir kjedelig å være tilskuer i selskap med de unge detektivene. Regissøren har også levert en teknisk solid film som spesielt utmerker seg med gjennomgående engasjerende bruk av et stadig flytende kameraperspektiv (filmen er fotografert av Martin Solvang). I sammenheng med et upåklagelig lydarbeid, noe vi har blitt bortskjemt med i norsk film, blir helheten robust nok til å holde på vår oppmerksomhet hele veien – til tross for fortellingens svakheter.

Den episodiske strukturen, som spesielt svekker andre akt, gjør dessverre at Operasjon Mørkemann likevel oppleves som lengre enn den er. Vi får bare håpe at hovedpersonene Tiril og Oliver kan få mer plass til å utvikle en dypere dynamikk i neste film om Detektivbyrå nr. 2, slik at også action- og spenningssekvenser kan heves til å bli noe mer enn redigeringsdrevne fluktscener. Eksposisjon og action kan integreres bedre og oftere for å motvirke det fragmentariske inntrykket når strukturen blir for episodisk. Hvis man skal flykte, så må gjerne uvurderlig informasjon oppdages eller avgjørende karaktertrekk utvikles i akkurat denne flukten.

Bøe-Waal kommer helt sikkert til å ha en trygg, kompetent hånd også over oppfølgeren Operasjon Mumie, men en sterkere dramaturgisk bevissthet kan bidra til å finjustere den utfordrende sjangerbalansen i en barne- og familiefilm der et krimmysterium står i sentrum. På denne måten kan Detektivbyrå nr. 2 sine mysterier kanskje i høyere grad lykkes med sin balansekunst: Å gi voksne såpass lyst til å se filmen at flest mulig av oss tar med oss barna på kino for å følge Tiril og Oliver på deres neste eventyr.