Dersom vi skal klare å stå mot markedskreftenes gjennomtrengende kraft på filmkulturen må vi løse opp i falske opposisjoner og krype ut av skyttergravene. Vi snakker generelt for lite om hvordan vi snakker om og evaluerer film.

Det er lite offentlig debatt rundt hvilken retning norsk film skal ta. Og vilkårene for den utfordrende og utforskende filmkunsten problematiseres stadig vekk, men hvordan relaterer dette seg til politiske strømninger i tiden?