Døden og sorgen er smertefull og taus i Håndtering av udøde. I ordenes fravær står det visuelle uttrykket til denne vond-vakre filmen enda sterkere fram.
Det mesterlige i Thea Hvistendahls debutfilm er hvordan den ordløst skildrer det vi mennesker frykter aller mest: Døden. Vår egen dødelighet, ja, men å miste en av våre kjæreste enda mer. Håndtering av udøde viser med all tydelighet hvordan ordene svikter oss og er utilstrekkelige når det verste skjer. En fascinerende kompromissløs minimalisme preger filmens dialog. Ikke nok med at de (u)døde ikke kan snakke, de levende er også særs sparsomme i praten. Imponerende fysisk skuespill fra et samlet ensemble får fram en subtil sensitivitet i alt det usagte. (Vi kan heller ikke se bort fra at, gitt temaet, jo flere replikker manuset hadde inneholdt, dess større risiko for klisjéer.)
Slik skapes et stort rom for refleksjon hos publikum, til den enkeltes opplevelse og assosiasjoner, og for hver og en til å lese seg selv inn i historien. Filmen kan derfor komme til å framstå veldig forskjellig fra seer til seer. Dette refleksjonsrommet gjør at filmen biter seg fast og fortsetter å virke i etterkant. Dessuten: Gjennom tausheten som omgir rollefigurene, speiler Hvistendahl våre tabuer. Som samfunn snakker vi for lite om død, sorg og savn, og derfor er det godt at vi får filmer som kan hjelpe den samtalen på vei.
Sterk start
Åpningssekvensen er usedvanlig sterk. En sliten og samtidig sammenbitt eldre mann (Bjørn Sundqvist som Mahler) stumper rullingsen, finner fram noe ferdigmat fra kjøleskapet og sleper seg fra sin egen blokkleilighet over parkeringsplassen og over til sin datter. Det er altfor varmt i Oslo denne sensommerdagen, og en illevarslende stemning dirrer i den trykkende heten. I Anna (Renate Reinsve) sin leilighet dekker løgnaktig lystige latinske rytmer over stillheten og tomheten: Slengt rundt er leker og andre tegn på at her skulle det være en sprell levende liten gutt, som ikke er mer.
Elias har vært død et par måneder og den beksvarte sorgen over et barn og et barnebarn har tatt all farge fra Anna og Mahlers liv. Annas fortrengning fortsetter, hun avviser farens omsorg i form av mat og selskap, og stryker på dør til en ensom nattevakt i cateringselskapet. Mahler blir sittende alene igjen og stapper innpå sin medbrakte mat med en forpint intensitet, som om en full mage kan lindre et gapende sår i hjertet.
Hver for seg og på hver sin måte sørger de over tapet av vesle Elias. Vi møter også komikeren David (Anders Danielsen Lie) og kona Eva (Bahar Pars), samt tenåringsdatteren Flora og lillebroren Kian idet de spiser middag og har en hyggelig kveld sammen før Eva skal ut og kjøre og David på en stand-up-jobb. Senere samme kveld blir Eva erklært død i en bilulykke. Til sist ser vi pensjonerte Tora (Bente Børsum) ta et stumt farvel, som eneste gjest, i bisettelsen til sin kjære livsledsager Elisabeth (Olga Damani), og dra av gårde i den ventende taxien. Det ingen av dem forventer, for å si det forsiktig, er at deres elskede skal stå opp igjen fra de døde.
Filmens første del setter oss inn i disse tre historiene, der døden rammer ulike mennesker, i ulike aldre og familiesammensetninger, og på ulik måte. Men først og fremst bygger innledningen opp til dette som skal skje, det umulige, det disse menneskene håper på mer enn noe annet: At deres døde ikke skal være døde likevel. Resten av filmen utforsker hva som skjer når dette inderlige ønsket faktisk går i oppfyllelse.
Intenst ubehag
Fra første sekund skaper Thea Hvistendahl et snikende, iskaldt ubehag, som skal holde grepet om publikum til lenge etter rulleteksten. Sorg er i seg selv skremmende, og den møter vi i rikt monn allerede i Bjørn Sundqvists tunge, fortvilte figur og i Annas forknyttede fornektelse. Døden er også noe de fleste av oss frykter; selv kjente jeg særlig på det i møte med Eva, som dør fra sine to barn. Likevel ligger det aller mest forstyrrende i at vi ikke vet hva som skal skje, eller når og hvordan det vil arte seg. Fra første scene skjønner vi at noe spesielt er i gjære, noe helt ukjent. Som kjent er det ingenting som skremmer oss mennesker mer.
Ubehaget manifesterer seg i det unaturlig varme været, svermene av fugler, elektrisitet som kommer og går, heiser som står, en kakofoni av ukontrollerte alarmer. Den voldsomme varmen vises i svette hårfester, folketomme gater, og folks langsomme, besværlige bevegelser. Den truende stemningen befestes ytterligere i lydbildet, som for øvrig er formidabelt hele filmen gjennom, for eksempel når den påfallende stillheten som ligger over Oslo i innledningssekvensen brytes av lyden av en overarbeidet vifte eller skrikende jern mot jern på t-banen. Og i musikken komponert av Peter Raeburn; noen ganger sakral, andre ganger atonal. Dessuten i Pål Ulvik Rokseths analoge, teksturmettede fotoarbeid.
Rent visuelt blir vi presentert for et absolutt troverdig fiksjonsunivers og ditto rollefigurer. Det er befriende, og ikke minst sannferdig, å se noe annet enn lyse, luftige skandi-stil-interiører fylt av dyre designikoner. Enten det er snakk om folk som bor i høyblokk i utkanten av Oslo øst, eller et eldre frankofilt par med stor enebolig. Her henger eksteriør og interiør sammen, og leilighetene og husene gjenspeiler faktisk de som bor der. Realismen som underbygges av produksjonsdesignet (signert Linda Janson) på denne måten, ser vi igjen på mange vis. Renate Reinsves ansikt får bli nesten usminket, og de mange ultranærbildene framhever detaljer (og hetebølgens konstant klamme hud) i levde livs sanne ansikter.
Poenget med disse detaljene er å skape et totalbilde av det naturlige og det normale. Det er ekte mennesker vi har med å gjøre, og mer enn det; det er helt vanlige folk. Dette kunne vært deg eller meg. Det fullstendig absurde og irrasjonelle ved at de døde plutselig står opp igjen får forsterket effekt gjennom kontrasten til det alminnelige og realistiske som ellers dominerer filmens univers. Og gjør det enda mer uhyggelig.
Hva hvis?
Den nedtonede stilen gjør det ikke vanskeligere å svelge premisset om at døde kjemper seg opp av gravene og tilbake til hjemmene sine. Tvert imot bereder den grunnen for at vi kan tenke «nei, det kan aldri skje, det er jo ikke mulig… Men tenk om det hadde vært det..?». Ambisjonen har åpenbart vært å undersøke hvordan et slikt scenario faktisk kunne utspilt seg, om det av en eller annen metafysisk årsak lot seg gjøre å bli udød. Det er et morsomt utgangspunkt for en eksistensialistisk og realistisk innfallsvinkel til en (ikke-)zombiefilm. Derfor er heller ikke de oppvåknede likene sminket som tradisjonelle monstre, men mer eller mindre dekompostert i henhold til den tiden de har vært døde.
Jeg aksepterer filmens premiss, i alle fall rent filosofisk. Imidlertid er det rart at møtene mellom det morbide, i dette tilfellet døden, og det hverdagslige skildres så entydig. Hvorfor ser de aller fleste pårørende ut til å ta imot de udøde med stille og tilfreds aksept? Hvorfor er det ingen som tilsynelatende tenker at dette er vanvittig, at verden eller de selv er blitt riv ruskende gale? Galskapen roper mot meg, men ingen på lerretet ser ut til å se eller høre den. Hvorfor skriker de ikke selv av skrekk?
De gjenoppståtte ser tross alt ganske grusomme ut: Ugjenkjennelige enten på grunn av en dødsulykke eller forråtnelse, ute av stand til å snakke, kun mekanisk eksisterende, med tomt blikk bak en hvit, glassaktig hinne. Kun én gang viser bestefaren tegn til avsky i håndteringen av sitt barnebarns levende kadaver. Kanskje gjør sorg oss fullstendig numne, og at nye sjokk preller av på de som nettopp har opplevd døden på nært hold. Eller er det slik vi ville oppført oss hvis vi fikk vårt mest desperate håp oppfylt? For meg vakler troverdigheten i dette, at alle er så rolige i møte med de udøde.
På en tilsvarende ensartet måte forholder rollefigurene seg til selve sorgen. Alle setter opp vegger rundt sin egen smerte, og distanserer seg fra omgivelsene, fra livet, fra samfunnet rundt. Visuelt kommer dette til uttrykk i bruken av rom, skillelinjer, og kameraposisjoner som fanger de sørgende gjennom glassflater, utenfra, eller bak stengsler og uoverstigelige hindre. Tora hekter av fasttelefonen sin for at ingen skal nå henne, David forteller ikke engang sine eller Evas foreldre at hun er død, og prøver å få barna sine til å tro at alt skal bli bra igjen. Anna eksisterer, selv mer død enn levende, uten å ense verden rundt seg. De er, velger å være, alene i sin sorg.
Sorgens ensomhet og selvsentrisme gir sterk gjenklang, og det er hjerteskjærende å se hvordan de (vi) ikke makter å være der for (hver)andre når det gjelder som mest. Likevel er sorgen stort sett vakker i denne filmen, mens den i virkeligheten også kan være stygg, frastøtende, direkte egoistisk og rasende. Dette gjør helheten litt monoton. Vrangsiden av den samme ordløsheten som gjør filmens skildring av sorg og død så sterk, er at den også framstår ganske seig, og at publikum må gjøre en god del av jobben selv.
Zombiefilm?
Thea Hvistendahl har hittil vært mest kjent for musikkfilmhybriden Adjø, Montebello! (2017) med Karpe. Hun har også flere prisbelønte kortfilmer og en lang rekke musikkvideoer og reklamesnutter bak seg. Koblingene til kortfilmer som Cramps (2020) og Satans Barn (2019) er tydelige i Håndtering av udøde – hun har sans for å gå inn på liv, død, realisme og det overnaturlige i kombinasjon, i tillegg til å leke med horrorelementer og markante stilgrep. Regissøren har selv beskrevet Håndtering av udøde som et drama med et horror-premiss, eller som magisk realisme. Anmeldelser og omtaler av filmen har gjentatte ganger slått fast at dette er en zombiefilm som ikke er en zombiefilm.
Så hva slags film er det? Skrekkfilmfansen vil på ingen måte få sine lyster tilfredsstilt. De som velger ut fra filmens tilforlatelige vaskeseddel, som beskriver den som et «sårt og spennende drama» og «en vakker fortelling om tap og lengsel, men også om håp og aksept og kjærlighet sterkere enn døden», vil få akkurat det. Men de får nok også kaffen i vrangstrupen av de mest makabre scenene. Så er det selvsagt ikke et poeng i seg selv at film skal være lett å kategorisere, eller at den skal please publikum. Håndtering av udøde utfordrer, og godt er det. Kanskje er det en styrke å leke med grensene mellom sjangere nettopp i en historie hvor grensene mellom det mulige og umulige oppheves. På den annen side: Hvorfor forsøke å holde på rasjonalitet i en film der selve grunnpremisset er utrolig?
Kunne Hvistendahl tatt ut enda mer av potensialet i filmen dersom vi faktisk fikk mer zombie i monitor? En referanse til det uforglemmelige vampyrdramaet La den rette komme inn (Tomas Alfredson, 2008) er nærmest uunngåelig av flere grunner: Begge filmene er basert på romaner av svenske John Ajvide Lindqvist. Begge er sjangeroverskridende, såre og vakre. Men det er også slektskap i den genuine interessen i menneskesinnet og det ukjente, og i filmenes tone og stil. Derimot lar Alfredson sjangerkonvensjonene bokstavelig talt bite mye mer saftig fra seg, samtidig som han vrir og vender på dem. Jo blodtørstigere rollefiguren Eli blir, dess tydeligere ser vi at filmen går til angrep på utenforskap og mobbing. (Les mer om La den rette komme inn i Roskva Koritzinskys interessante sammenstilling med Brian De Palmas ikoniske Carrie (1976) her.)
I Håndtering av udøde vektes dramaet desidert tyngst. Når filmens balanse brått forrykkes av en umotivert dauingscene rykkes også jeg som publikummer ut av fiksjonen. Plutselig ble det en zombiefilm likevel! For et øyeblikk, i alle fall.
Satiren som forsvant
Lindqvists roman, som Hvistendahls film bygger på, har et mye større mangfold av måter å sørge og å forholde seg til dette vanvittige fenomenet av gjenoppståtte på. Naturlig nok, ettersom den har 358 sider å utbrodere på. Men her ser vi også de som betakker seg at døde i deres nærhet kommer tilbake, og ganske usentimentalt låser dem inne i rom i påvente av at ambulansen kan hente dem. Mange overmannes av frykt, sjokk og vantro. I boka blir det psykiske helsevesenet overbelastet i takt med at antallet døde står opp igjen, mens atter andre tar det som skjer som definitive endetidstegn og starter misjonsvirksomhet.
Flere handlingstråder og hele handlingsnivåer er kuttet fra romanen. Andre, som fortellingen om Tora og Elisabeth, er lagt til. Den største forskjellen er at boka befatter seg med de overordnede sidene ved det bemerkelsesverdige fenomenet (som i filmen altså er flyttet fra Stockholm til Oslo) – at flere tusen mennesker, som har gått bort de siste to månedene, er blitt levende (eller hva man skal kalle det) igjen.
Romanen spekulerer også i hvorfor dette i det hele tatt skjer. Potensielle religiøse, fysiske, eller andre forklaringer, beskrives ofte tørrvittig i medisinske og akademiske termer. Uansett årsak, er det det tydelig at dette innebærer enorme samfunnsmessige utfordringer, for ikke å si rent ut et uhåndterlig kaos. Lokaliseringsspørsmål, rehabiliteringsprogrammer, forskningsetiske avklaringer, byråkratiske og juridiske definisjoner og mye mer framkaller en stor dose svart komikk. Bak denne humoren ligger budskap om vår hang til å dele verden opp i oss og dem, hvordan dette «vi» behandler det som er fremmed for «oss».
Hverken humor eller samfunnsperspektiv er særlig framtredende i Thea Hvistendahls filmatisering, som har Lindqvist kreditert som med-manusforfatter. De fortjener kudos for på så dyktig vis ha destillert den større og mer sammensatte fortellingen i romanform. Essensen i filmen er snarere en melankolsk meditasjon over hva det vil si å være død eller levende, og hvor de grensene går. Over hva sorg kan være, og kjærlighet. Igjen viser Hvistendahl en vilje til valg som lover veldig godt for de filmene jeg håper hun får anledning til å lage framover.
Sett som en slik nedstrippet filosofering, utsøkt fotografert og stilsikkert iscenesatt, er Håndtering av udøde et særegent og stillferdig magisk-realistisk drama.
*
