Red. anm: Montages-redaktør Karsten Meinich har klippet filmen Mina og røverne, som denne analysen handler om. Artikkelen er skrevet av en bidragsyter som ikke kjenner eller har hatt redaksjonell kommunikasjon med Meinich.

*

Kinodokumentaren Mina og røverne bringer på banen en hel rekke problemstillinger knyttet til kriminalitet, tilgivelse og verdien av menneskers erfaringer.

Etter å ha fått sparken i NRK P3 startet Mina Hadjian sitt eget radioprosjekt, der hun overlater mikrofonen til straffedømte i et utvalg norske fengsler. «Røverradion» gir de innsatte kontrollen over sin egen historie. Her diskuterer de alt fra familieliv til hverdagen som innsatt. Flere av de straffedømte har klart å komme seg tilbake i samfunnet etter endt soning. I Mina og røverne følger vi Mina og tre fengselsfugler som medvirker i Røverradion.

Regissør Kari Anne Moe står også bak Pøbler (2015), som i likhet med Mina og røverne handler om mennesker som har havnet på utsiden av det norske samfunnet. Her forteller hun om «Pøbelprosjektet» som ble startet opp for å få unge folk på skole eller ut i arbeid, og følger et knippe unge voksne som av ulike årsaker sliter med å skaffe seg arbeid. Tidligere har hun regissert Til ungdommen (2012) der hun følger fire personer som har vært aktive i hvert sitt politiske ungdomsparti fra starten av 2011. Helt uventet blir den ene av dem utsatt for det verste terrorangrepet i norsk historie, og Moe må la kameraet følge historien dit subjektene tar det, tilsynelatende på sparket.

Det mest slående med Til ungdommen, er evnen hennes til å endre retning på sekundet, og det er den samme energien som gjør Mina og røverne til noe mer enn en dokumentar om et kreativt initiativ. I likhet med Til ungdommen og Pøbler, blir Mina og røverne en påminnelse om den voldsomme kampen mange må gjennom for å komme seg videre i livet etter traumatiske, kaotiske hendelser.

Nærhet og innblikk

I Mina og røverne blir det raskt klart at tilskueren skal innta en observerende posisjon, og nærheten til hovedpersonene blir styrende for filmens visuelle stil. Både Mina og røverne fanges i gjennomgående intime kamerainnstillinger, der de fremstår ekstra sårbare. Vi får komme på innsiden av både celler og private hjem, og under innspillingen av radioprogrammene er det som om vi selv sitter rundt bordet i studio.

Josh, som til sammen har tilbragt mer enn tjue år i norske fengsel, skal ha sin første prøveinnspilling med Røverradion. Han har fått i oppgave å intervjue en annen innsatt, Dennis, om kjønnsidentitet. I et nærbilde ser vi en litt furet Josh mens Dennis forklarer hvordan livet som transperson er uten tilgang på kjønnsbekreftende behandling i fengselet. Den tvungne nærheten fremkaller umiddelbar innvelvelse, og jeg blir bekymret både for Dennis sin situasjon (hvordan behandles transpersoner i norske fengsler?), og for Josh som skal håndtere et litt delikat tema – og er så nervøs at han så vidt klarer å snuble seg gjennom introen av segmentet de spiller inn.

Moe er en god lytter, som lar folk få eie og fortelle sine egne historier, og la disse styre filmens retning. Dette er ekstra tydelig i Mina og røverne, der handlingsforløpet tar flere krappe svinger. Når en av røverne lurer på hva «Røverradion» vil med en som ham, er det kanskje lett å si seg enig, men Mina og røverne gir oss motstand: All slags kompetanse er nyttig og verdifull. På nettsiden sin skriver Røverradion at de utøver ytringsfrihet i praksis, og siden 2014, da programmet ble sendt for første gang, har over to hundre innsatte vært på lufta og delt sine erfaringer.

Røverne, pøblene og de farlige

Den nye NRK-serien Leo og de farlige har høstet kritikk for å glemme ofrene for «de farlige» sine kriminelle handlinger. I lys av kritikken lurer jeg på hvordan Røverradion stiller seg til denne problematikken. Tittelen og introduksjonen av deltakerne ufarliggjør relativt fort de innsatte; man får assosiasjoner til røveri og plyndring à la Sabeltann, snarere enn grov økonomisk kriminalitet, vold og rus.

Deltakerne i Røverradion fremstilles som nesten ferdig rehabiliterte, og filmen virker ikke spesielt interessert i problemene som har ført deltakerne bak murene. Det virker avvæpnende å omtale dem som røvere i stedet for innsatte, kriminelle, voldsdømte eller noe i den duren, og Moe fremkaller patos ved å vise bilder av små barn som har gjort noe rampete. Litt manipulerende er det jo, men ikke desto mindre sørger grepene for at jeg ser Mina og røverne med sterk medfølelse og et ønske om at hovedpersonene skal kunne mestre livet igjen.

Det finnes strenge regler for hvilke erfaringer samfunnet anerkjenner og som gir fordeler i form av sosial aksept, penger, velferd, og så videre; de med «feil» bakgrunn ender nærmest automatisk opp på utsiden. Problemstillingene i Pøbler og Mina og røverne knyttes til et overordnet ønske om å endre en generell oppfatning av at noen former for kunnskap og erfaring er mer verdt enn andre. I Pøbler blir deltakerne i Pøbelprosjektet fortalt at de ikke har «hull i CV-en, men livserfaring». Den samme typen retorikk hører vi i Mina og røverne, for uten den kriminelle erfaringen, ville de ikke vært kvalifisert til å delta i programmet.

Filmen gir oss menneskekunnskap på tvers av sosiale stigmaer, og vi plasseres i øyehøyde med hovedpersonene. Røverne deler alt de har på hjertet, akkurat som i radioprogrammet. En som utmerker seg, med sin tilstedeværelse foran – og fysiske nærhet til – kameraet, er Rune Cato.

Rune Cato

Det blir tidlig klart at filmen ikke kommer til å handle like mye om verken Mina eller Røverradion som man har forestilt seg, men i stedet zoome inn på Rune Cato. Han introduseres som en impulsiv nordlending med en enestående evne til å røre ved alle rundt seg. Etter han ble løslatt har han vært med i Røverradions redaksjon, til tross for at han tilfører en kaotisk energi.

Selv om han har fire barn, inkludert en sønn som blir født under innspillingen, er det tydelig at han ikke alltid passer inn i rollen man vil at en pappa skal ta for barnet sitt. Han sliter med en sterk selvdestruktiv impuls, så når han ikke kan være kriminell, er han i fengsel, og når han kommer ut og må unngå kriminalitet, drar han rett og slett i krigen.

Rune Cato Liljebakk tegnes som en humørfylt fyr med et ekstremt temperament. Han blir utålmodig og irritabel når han skal signere en kontrakt vedrørende sin deltakelse i filmen, og gidder til slutt ikke å lese over, men tusjer en slags signatur utover hele papiret. Et frempek på hvordan han håndterer det meste i livet – uten å lese reglene og tenke over konsekvensene, men med en smule humor.

Det blir tidlig klart at Rune Cato ikke er skikket til et rolig liv i forstaden etter et liv fylt av vold og konstant adrenalinrush. Store deler av filmens spilletid går med til å fortelle historien om hvordan han forsøker å temme sine indre demoner ved å verve seg til å kjempe mot russiske styrker som fremmedkriger i Ukraina. Krigen vises i små glimt, filmet av Rune Cato selv på mobilen, f.eks. i lastesengen på en bil kledd i uniform, omringet av andre soldater. Å se ham i denne situasjonen gjennom et selfie-kamera, er fælt. Vil han komme seg hjem fra Ukraina? Hvordan blir livet i etterkant, når han først har vært i krigen? Hva med barna, familien og samboeren?

Kari Anne Moe vender konsekvent blikket mot de hendelsene som fenger og engasjerer mest, og gjør stort sett gode valg. Men de tette relasjonene vi utvikler til Josh og Dennis ebber ut fordi filmen ikke har like god plass til alle vi blir kjent med underveis. Rune Catos historie sluker de andre i ett jafs, på en måte, fordi den er så oppsiktsvekkende og tragisk. Når man blir introdusert for mennesker som deler så sårbart og åpent om livene sine, som deretter blir hengende litt i løse luften, får en inntrykk av at filmen er litt uferdig. Historiene til Josh og Dennis,  men også Mina og miljøet på Røverradion, havner i skyggen av Rune Cato og hans skjebne.

En evig sirkel?

Rune Catos historie viser hvor vanskelig det kan være å bryte ut av sirkler med kriminalitet, rus og vold som ofte har gått i arv i flere generasjoner. Det sirkulære blir et slags motiv for filmen. Flere av de innsatte tilbringer mange år i systemet uten å komme seg ut. De finner tilbake til gamle miljøer og dårlige vaner uansett hvor mange ganger de sitter inne. Mina og røverne avdekker det mangelfulle systemet vi har for å rehabilitere fanger. Politikerne skryter av evnen til å rehabilitere kriminelle, men det viser seg at mange likevel er gjengangere.

Røverradioen presenteres som en utvei. Muligheten til å dele erfaringer, være voksen og lykkes med noe, blir et slags brudd i den gjentakende livsrytmen. Rune Catos sirkel brytes likevel på den mest tragiske måten, og etterlater en følelse av maktesløshet. Han får meg til å tenke på Tony Soprano fra The Sopranos – ikke fordi de er like som typer, men fordi film og TV har lar oss oppdage andre sider ved mennesker som ellers ville vært vanskelige å like. Tony er kriminell, men når han får angstanfall eller plages av moren sin, får man likevel så lyst til at han skal være trygg. Det er hjerteskjærende å være vitne til at Rune Cato, som bærer på så mye håp og har så sterkt potensial, omsider mister alle muligheter til å få det bedre – og blir revet vekk fra livet.

Da jeg satt i kinosalen med samboeren min, sa jeg til henne at jeg syntes filmen overså det faktum at mange av hovedpersonene har begått kriminalitet og skadet og såret andre mennesker. At de har stjålet penger, truet og begått alvorlig ruskriminalitet, og at det trolig sitter mange der ute som misliker at historiene deres blir fortalt på en måte som skaper udelt sympati. Kjæresten min så på meg og sa: «Du vet, kriminalitet er sosialt konstruert.»

Det hun minnet meg på, er at jeg som alle andre har blitt oppdratt i et samfunn der kriminalitet straffes med mer enn fengsel: sosiale stigma, fremmedgjøring og isolasjon. Det er vanskelig å skyve til side vissheten om at folk har begått slemme handlinger, men perspektivet til Mina og regissør Kari Anne Moe tvinger deg likevel til å se forbi det og forstå.

Mina og røverne etablerer en ganske ryddig sannhet: Ja, disse folka har begått kriminelle handlinger, men nå står fremtiden deres på spill, og det engasjerer.

*