Filmen Hodejegerne er, som kjent for de aller fleste, basert på den bestselgende romanen med samme tittel av Jo Nesbø. Man skal ikke ha reist mye i verden før man skjønner at Jo Nesbø har blitt et usedvanlig stort navn. Skandinavisk krim har lenge vært godt etablert som begrep i mange land, men de fleste salgstall blekner i forhold til Nesbøs. I popularitet er Nesbø kanskje å sammenligne med Henning Mankell og Stieg Larsson, men Nesbøs forfatterskap skiller seg da en del fra disses.
«Hodejegerne» er en bok som bringer tankene hen på John Grishams bøker. Historiene har et plot med relativt høyt turtall, inkludert en rekke godt timede overraskende vendinger, en hovedperson med åpenbare talenter, men som nå plutselig må innta rollen som underdog. De har relativt enkle karaktertegninger, men personenes ene egenskap er ofte tiltrekkende nok. Vi får scener der vi kan beundre hovedkarakterens talent, scener med spektakulær action, og scener som kombinerer begge disse egenskapene. Til slutt har vi en handling som ofte foregår i et eksotisk, gjerne lukket miljø, som nå stilles til skue for oss. Å, for et jævla rottent liv de lever, men du verden så hemningsløst, sødmefylt og spennende. Dette er guilty pleasure galore.
Det er ikke så rart at en bok som «Hodejegerne» virker så egnet for film. Her kan vi med selvsyn nyte manipulatorens overtalelseskunst, tyvens fingernemhet, kvinnens overjordiske skjønnhet, voldens grasiøse koreografi, og brutalitetens groteske avtrykk. Det er bevegelse og det er overflate – en fest for øyet. For mange er dette selve filmens essens.
Hodejegerne, i Morten Tyldums regi basert på manus av Lars Gudmestad og Ulf Rydberg, gjør langt på vei det vi forventer av en film som dette – men heller ikke så mye mer. Vi blir introdusert for Roger Brown (Aksel Hennie), kunsttyv og hodejeger, og åpenbart dyktig på begge områder. Eller snarere, Roger Brown presenterer seg selv for oss, i det som ser ut til å være en vanlig dag i hans herlige liv. Her er mitt 30 millioners hus, sier Roger, og viser oss en moderne funkisperle som magasiner som D2 liker å vise frem. Vi ser Roger våkne med et smil om munnen, og at han vandrer i sitt stilrene designerhjem, stopper et øyeblikk ved det romslige designerbaderommet, der hans langlemmede, blonde kone (Synnøve Macody Lund), står naken i dusjen og hilsen han god morgen. Roger ser tilfreds ut og går ut i garasjen og setter seg i sin blankpolerte Lexus. Han knuller en elskerinne og belærer en bedriftsleder om renomme. Selv har han det beste renommeet av alle, og vet det selv. Jo det er et herlig liv. Riktig nok er han bare 1,68, Diana vil ha barn, og forbruket har han ikke dekning på kontoen for, men ingen ting av dette ser ut til å bekymre ham noe særlig, ikke mer enn så vidt litt påtatt. Det er mulig Roger kompenserer for sin lave høyde og manglende vilje til å gi Diana barn, slik han hevder, men han ser i alle fall ut til å nyte det.
Det er lite som utfordrer Roger i hans tilværelse, han er på topp. Ikke før han treffer Claes Greve (Nikolaj Closter-Waldau) på galleriet til Diana. Greve er høy, mørk, atletisk, sjarmerende, verdensvant, og han har et maleri i hundremillionersklassen i sin nyervervede leilighet. Greve er også tidligere elitesoldat og han har ledet et internasjonalt firma innen høyteknologisk sporing. Kort sagt, Greve er i en annen liga enn det Roger til daglig befinner seg i. Men han har altså noe Roger vil ha. Det Roger ikke vet er at han også har noe Greve gjerne vil ha. Men hva? Det er ganske ullent, for å si det sånn.
Her deler thrillersjangeren og sportsfilmen et avgjørende premiss: Det er nå han som har vært flink i små omgivelser skal vise at han kan være det blant de store spillerne. Det han ikke vet er at reglene er endret og at læringskurven er bratt. Roger Brown skal stjele et maleri som skal sikre han alt, i stedet risikerer han å miste alt. Det er ikke særlig originalt, men det er knapt nok meningen heller. Poenget er å berede grunnen for en rekke actionfylte sekvenser. Disse actionsekvensene baserer seg på et annet premiss ved sjangeren, at man ikke vet hvorfor noen prøver å ta livet av en, knapt nok heller hvem de er, annet enn at de er store og mektige. Angrepene skal skje når som helst, hvor som helst og hvordan som helst, og de skal være nådeløse. På dette området fungerer Hodejegerne helt greit. Etter et litt omstendelig set-up får handlingen etter hvert fart når bildet stjeles. Vi får en rekke kompetent utførte action set-pieces, men spesielt nevepirrende er de ikke. Kanskje er det noe med rytmen, at følelsen av stille før stormen ikke er tilstrekkelig etablert, og at når angrepet først kommer så er det alt for godt varslet på forhånd.
Det tredje premisset thrilleren hviler på er at den jaktede selv skal bli jeger, og dette skjer når han har funnet ut hva alt egentlig dreier seg om. Roger har unnsluppet en rekke angrep og funnet ut hva Greve er ute etter og hvorvidt Diana er en del av sammensvergelsen eller ikke. Sluttsekvensen med Det Endelige Oppgjøret er kløktig nok satt opp, men du verden så mye de snakker. Og hva snakker de om? Jo kjærlighet og empati, det å kunne elske noen helt og holdent. Det står ikke til troende. Ikke fordi man ikke kan ha den type samtaler, det har man titt og ofte på film, spesielt i tilspissede situasjoner. Men fordi vi ikke på noe øyeblikk i løpet av filmen har sett noen elske en annen. Det er bare tomme ord, til nød en form for fetisjering av den andre. Selv ukebladnoveller gir mer troverdige fremstillinger av inderlig kjærlighet.
«Hvem tror du at jeg er? Du kjøper ting til meg som jeg ikke trenger,» sier Diana anklagende. «Helt siden jeg traff deg har jeg vært redd for å miste deg,» svarer Roger. Jaså, er det sånn det er fatt? Karakterenes fasade sprekker og de viser sitt sanne jeg, som følsomme og sårbare mennesker. De er gode på bunnen og kjærligheten er ekte. Hodejegerne spiller på en klassisk dobbel moralsk fantasi: Er man kløktig nok, sjarmerende nok, og skaffer seg nok penger kan man leve det gode liv. Men all denne staffasjen er likevel ikke nødvendig for å vinne lykken.
Ikke desto mindre, når filmen slutter (her røpes det kanskje for mye, men det gjør neppe noe) tar Roger farvel med sin vakre kvinne, og drar fra sitt designerhus (et visningsskilt er riktig nok diskre plassert i bakgrunnen), kledd i stilig dress, til kontoret der han fremdeles har renommé som den beste hodejegeren. Jo da, det er et herlig liv. Og litt spenning i hverdagen er heller ikke å forakte. Hva karakterene har mistet, vunnet og lært er ikke godt å si. Det er sikkert ikke så nøye heller, det er alt som skjer underveis som opptar oss når alt kommer til alt.
Noe av det som har gjort Jo Nesbøs romaner til en slik eventyrlig suksess er at han får det velkjente og klisjefylte til å fremstå som ferskvare. Det er alltid et lite avvik fra sjangerens standardmal som får karakterene, konfliktene og settingen til å fremstå som litt annerledes. Det er kjent, men samtidig nytt. Hodejegerne er sikkert like god som boken den er basert på. Men hovedproblemet til filmen er at den i mindre grad enn boken tåler sammenlikningen med liknende filmer, med det resultat at den fremstår som nokså ordinær.
