Klønete sjarm og småbynostalgi gjør Julie Skaufels romantiske komedie Heim til en lett forutsigbar, men morsom og trivelig filmopplevelse.
Steinkjer, denne byen man forlater før man egentlig har vært der, står i sentrum for hendelsesforløpet i Heim. Eller, for å si det med rollefiguren Isak (spilt av Leo Ajkic) sine ord; den eneste grunnen til at folk vet om Steinkjer er at det er et naturlig sted å stoppe på vei til eller fra Nord-Norge. Det kan jeg kjenne meg igjen i.
Heim er Julie Skaufels regidebut. Tidligere har hun høstet dramaerfaring som en av serieskaperne bak Evy og alltid (NRK, 2023) og som manusforfatter på et knippe episoder av Hjem til jul (Netflix, 2019-), to produksjoner som har klare fellestrekk i sjanger og uttrykk med Heim. Hjem til jul var en førjulssuksess på Netflix, og handler om single Johanne som strever med kjærligheten. Evy og alltid har et lignende plott, men her reiser tittelfiguren Evy hjem til Sandnes for å finne ut av livet og kjærligheten.
Kinofilmen Heim skriver seg altså inn i en etablert tradisjon, som har trendet særlig de siste årene, der det å komme hjem er en viktig katalysator for hovedpersonens utvikling. Indiefilmen Fuckings bygda (2023) er et annet eksempel på det samme. At hjemkomst er en populær trope er forståelig, det ligger et potensial for både drama og humor i et møte med ens barndoms-jeg. (En annen nylig trønderfilm, Alle hater Johan [2022], tok også for seg en lignende tematikk, men over et mer episk livsløp.)
Heim er en oppskriftsmessig feel good-komedie som ikke byr på de store overraskelsene. Likevel er den frekkere og mer poengert enn Skaufels tidligere seriearbeid. Det er dessuten flere oppriktig lattervekkende scener her, og fine skildringer av vennskap. (Regissøren har selv skrevet manuset, i samarbeid med Miriam Larsen og Magnus Lillemark.) Selv om du får omtrent det du forventer hvis du er godt kjent med sjangeren, følger ikke filmen et helt ferdigtråkka spor.
Det at Heim er lagt til nettopp Steinkjer, denne rasteplassen av en by, er noe av det jeg liker best ved den. Hva slags sted er Steinkjer egentlig? Bysamfunnet kan umulig kun ha blitt bygd opp for å tilby bevertning for bilferieturister?
Etter endt film er jeg derfor likevel også skuffa over at jeg ikke har fått et djupere innblikk i plassen. Skaufel inkluderer riktignok noen detaljer om tilblivelsen av kommune-mottoet og Steinkjersangen her og der, og Steinkjer-dialekta er på plass. Men ellers framstår byen som en generisk småby med ei gågate der alle kjenner hverandre, en litt harry pub og Elvis-etterligninger.
Nå er jo Heim en film som ikke bare skal ta for seg Steinkjer som sted, men snarere det å komme «heim» og hva det innebærer av å avdekke skjeletter i skap og fortolkning og omfortolking av ens egen selvforståelse. Men det hadde kanskje vært plass til enda litt mer utforskning av stedet og dets historie?
Bannskap og romantikk i småbyen
Men la oss starte fra begynnelsen: Anni (Hanne Skille Reitan) jobber i barne-tv, der hun figurerer som den supre personligheten Amazing Annie. I filmens åpningsbilde står hun med ryggen mot oss, kledd i heltekostyme med glinsende blå kappe, mens hun ser ut over havet. Kameraet er i ro, det er balanse mot horisonten og friske farger i blått mot rødt. Etter hvert blir bildet mer urolig, Annis pust mer høylytt, og så blir hele riggen synlig – hun er på opptak, og står øverst på et stupetårn tilsynelatende klar for å gjøre et direktesendt stunt. Hun er redd, prøver å snakke seg ut av det, men presses av kollegaen (den nevnte Isak) til å gjennomføre.
Det går som det må gå; når sendingen starter kravler Anni seg ut på brettet, henger og slenger fra kanten i noen sekunder før hun omsider slipper taket og lander med et klæsj i vannet. Hun skjeller og smeller i raseri når hun blir dratt opp på land igjen, før hun spyr og går til angrep på barne-tv-maskoten Braffen, en svær kosedyr-giraff à la Brillebjørn, Bjørnis eller Fantorangen, mens hun forbanner ham med et urtrøndersk skjellsord: fettræv.
Fadesen går viralt, og i effektive vendinger blir Anni permittert, kjæresten Isak setter henne på pause, og i neste scene er vi forflyttet til Steinkjer, Annis hjemby. Tagningen av Anni som ankommer Steinkjer er morsom. Toget kjører ut av den nedsarva togstasjonen og avdekker Anni i gul regnjakke og lut positur, i frontalperspektiv. Perrongen er ellers tom, bortsett fra en eldre mann med stokk i bakgrunnen. Klassiske komiske scener som denne er det flere av, og de fungerer godt.
Også videre i filmen, etter at Anni har avklart at det ikke finnes noen taxitjeneste på Steinkjer, følger vi henne mens hun triller kofferten sin gjennom flere ulike landskap: åkrer med gult korn, hauger av tømmerstokker klare for foredling, akkompagnert av Familjens elektropophit Det snurrar i min skalle (2007). Klippingen og de ulike kulissene gjør at det føles som om hun triller i timevis.
Rytmen i Heim er velsmurt og de visuelle motivene lettfordøyelige, om enn konvensjonelle. Skaufel har laget kortfilmen Hvorfor er du svart? (som ble vist i Grimstad i 2021), men går ellers til verket her som førstegangsregissør – og trår visuelt sett forsiktig frem med visjonen sin. Fotograf Øystein Moe komponerer funksjonelle bilder der vi ofte finner rollefigurene midtstilt, men uten at det er så stilisert at det virker som et grep.
Det Steinkjer som Anni kommer hjem til er sjarmerende uhøytidelig – her driter man i hva som skjer i storbyen, blir det sagt. De har jo en tendens til å hause opp ting der nede i Oslo, er det underliggende budskapet. Mora til Anni (Hildegunn Eggen) er distré, fresk og kul, den gamle vennegjengen er litt harry, men har prioriteringene i orden, de vet hva slags verdier som egentlig betyr noe (til forskjell fra Annis overfladiske liv i Oslo). Her er filmen rørende forutsigbar i sin framstilling av storby versus småbyliv.
Det hele gir assosiasjoner til de samlebåndproduserte julefilmene fra Hallmark, og romantiske komedier som The Holiday (2006) og Runaway Bride (1999) der storbyen representerer alt som er feil i hovedpersonens liv. Heller ikke i Heim finner vi noe som helst forsonende med hovedstaden; i Oslo finnes det kun overfladiske relasjoner, posering og jakt på seertall. Vel, vel.
Når det er sagt, er vennegjengen, og særlig relasjonen mellom Kjell Rune (Herman Sabado) og Anni varmt og troverdig portrettert. De har en naturlig og morsom dynamikk seg imellom, en overbærenhet og frekkhet i omgangen med hverandre som hører gamle vennskap til.
Skuespiller Hanne Skille Reitan, som er ansatt ved Nationaltheatret og kjent fra tv-roller i Etterglød (2022) og Milliardærøya (2024), er egentlig perfekt for rollen som Anni. Hun er artig, sjarmerende, vimsete og uttrykksfull. Hun har også et slapstick-aktig kroppsspråk som kler denne typen komedier. Herman Sabado (Upperdog) gjør også en veldig god figur som Kjell Rune, den litt forsmådde friend zone-kompisen med sine megetsigende blikk og smil med sammenpressede lepper. Sabado har et alvor og en mystikk over seg som skaper en fin kontrast til Reitans livlige tilstedeværelse. Den lune humoren Kjell Rune møter Anni med, eksempelvis i scenen etter at hun har klint med ungdomsforelskelsen Eirik (Lavrans Haga), føles troverdig.
Fraflytting uten alvor
På et fortellermessig plan er vennskapet imidlertid ikke fullt så troverdig. Selv om jeg synes tonen og skuespillet fungerer godt, framstår det litt merkelig at denne gjengen har så innmari nær kontakt, når det flere ganger påpekes at Anni nesten aldri er i Steinkjer. Og når hun er der, er det kun i veldig korte perioder. Hvorfor er de ikke sintere eller bitrere? Eller hvorfor har de ikke bare mista kontakten, hvis Anni aldri kommer hjem? Etter at Annis venninne Mette (Evy Kasseth Røsten) overhører Anni baksnakke dem til Oslo-folk, hvorfor reagerer hun ikke mer på det?
Denne avstanden mellom de som drar og de som blir igjen går ikke filmen helt inn i, selv om den på et vis legger opp til det. I stedet tar Julie Skaufel en omvei rundt konflikten, da det viser seg at den egentlige grunnen til at Anni ikke vil bo i Steinkjer er at hun har et traume fra da bestevenninna Ella (Vilde Wolan) drukna i ungdomstida.
Det er jo en grei måte å forankre Anni på i denne filmen, selv om det er et litt overdrevent grep for å forklare at hun har forlatt Steinkjer. Men det er også litt lettvint, fordi det gjør det narratologisk lett for Anni å komme tilbake igjen. Det er bare ett ordentlig hinder, ingen komplekse kvaler eller grumsete ambivalens. Bare hun forsoner seg med venninnas død, kan hun flytte hjem.
Jeg tror at Heim kunne blitt veldig spennende dersom den hadde vært villig til å ta kompleksiteten i fraflytting og småbyproblematikk på alvor. Hva med alle de andre nordmennene som reiser fra små steder i Norge og inn til storbyer? De har ikke alle et traume med seg. Mange flytter fordi de reelt sett synes det blir for smått utafor storbyene. Og dette er jo interessant, all den tid folk stort sett flytter til og ikke fra større byer. Selv om denne filmen er lettbeint med vilje, skulle jeg ønske at den også ville grave litt i disse mer sammensatte problemstillingene.
Fort i svingene
Heim lider også av at enkelte overganger og vendinger i dramaturgien blir vel kjappe. Et eksempel som skiller seg ut, er når Anni drar tilbake til Oslo fordi tv-kanalen bestemmer seg for å invitere henne tilbake – publikum har visst elsket stuntet og at Amazing Annie gikk av skaftet.
Når hun tropper opp på kontoret til Isak, presenterer han ideen om Aggro Annie med eget show i beste sendtetid, før han gir seg til å tafse på henne. Men etter litt pågående beføling, og oppdagelsen av et brev med svømmeknappen fra Kjell Rune i veska, bestemmer Anni seg for å dra tilbake til Steinkjer. Da har seerne vært tilbake i Oslo i noen få minutter. Denne vendingen er for brå for meg. Anni får et helt utrolig bra jobbtilbud, som hun åpenbart ikke kan få noe annet sted, og det er egentlig ubegripelig at hun takker nei, uansett hvor ekte det er i Steinkjer, og tilsvarende falskt i Oslo.
Kunne ikke jobbtilbudet vært litt dårligere, eller kunne filmen i alle fall ha tilbragt litt mer tid i situasjonen hvor hun har returnert til bylivet, slik at vi bedre kunne føle hva hun savner? Det er et par andre slike brå hopp også tidligere i handlingen, men eksempelet er viktig fordi det nettopp i romantiske komedier gjerne er i dette siste vendepunktet man får et ordentlig innblikk i hovedpersonens egentlige integritet.
I et berømt sjangereksempel som Bridesmaids (2011, Paul Feig) brukes det ganske lang tid på dette vendepunktet. Det er et fall, og hovedpersonen, som der også heter Annie (!), må igjennom flere «prøver» for å gjenopprette sin ære, om du vil. Hun blir kjefta på, må bake ei kake, finne venninna som har flykta fra sitt eget bryllup, og si unnskyld ganske mange ganger før vi tilgir henne.
Anni i Heim må på sin side egentlig ikke det. Først raser hun mot Steinkjer etter at vennen og mentoren Oddbjørn (Øyvind Brandtzæg) faller om og dør. Deretter ber hun Oslo dra til helvete, før hun kommer tilbake igjen til Steinkjer og tas varmt imot, nok en gang og nesten uten forbehold. (Kjell Rune trenger litt smøring.) Heldige Anni, men hvorfor hun er så amazing at hun slipper å gjøre mer opp for seg? Det blir vi ikke helt kloke på.
Det er i det hele tatt lite som er virkelig vanskelig i Julie Skaufels første spillefilm – det hadde vært spennende om regissøren hadde tillatt seg å ta tak i noen problemstillinger som er mindre gjennomtygde enn overfladiske storbyer versus real talk i småbyen. Kunne ikke Heim ha tatt for seg avstand mellom sentrum og periferi på ordentlig, og prøvd å faktisk si noe om hvorfor småbyene så ofte taper mot de store? Og deretter trukket Steinkjer ut av kulissene, og gitt den litt mer tid under spotlighten eller lupen?
Men, selv om jeg kunne ha ønska meg mer granskning og utforskning, synes jeg at Heim helhetlig sett er sjarmerende – med et lokalt perspektiv, trivelig dialekt og lune skildringer av vennskap. Det er mange morsomme og stemningsfulle scener i filmen, i tillegg til at den er komposisjonsmessig nokså velsmurt.
Heim lykkes godt med det jeg oppfatter som dens prosjekt, nemlig å være en trivelig feelgood-komedie som også sparker litt fra seg.
