«Det har jo gjort noe med meg å bli forsøkt drept for det jeg står for, og det jeg tror på», sier Ina Rangønes Libak rolig i åpningen av Generasjon Utøya.
Sittende på en benk på et grønt Utøya med små dråper på den røde regnjakka si, fortsetter hun med å si at det er vanskelig å sette ord på hvor tøft det har vært for en gjeng med skadde og traumatiserte ungdommer fra AUF, som har vært vitne til at venner har blitt skutt og drept, å skulle gjenreise en organisasjon. «Og i tillegg», sier hun videre, «gi håp». Libak er en person som formidler nettopp det, at det går an å overleve, gå videre og gi håp til andre. Og at det gir mening å drive med politikk, selv etter å bli utsatt for et politisk terrorangrep.
Jeg husker Ina Rangønes Libak godt fra rettsaken mot terroristen Anders Behring Breivik i 2012, hvor historien hennes ble gjengitt i svært mange av avisenes rettsreferater. Ina ble skutt fire ganger (i hendene, ansiktet og brystet) mens hun forsøkte å gjemme seg bak et piano i Lillesalen på kafebygget på Utøya 22. juli 2011. Hun overlevde fordi venner bar henne ut, stoppet blødningene med steiner og klær, og holdt henne varm med sine egne kropper. Fortellingen hennes, ordene hennes, humoren og håpet gjorde at hennes vitnemål i rettsaken berørte journalistene som dekket saken særlig sterkt.
Og jeg, som har lest bunker av bøker om 22. juli, blir stadig berørt når jeg leser hvordan forfattere som Tom Egil Hverven, Kjetil Østli og Kristopher Schau gjenforteller Inas formidling av opplevelsene sine fra denne mørkeste dagen. Hverven beskriver hennes versjon av historien som en med overskudd, entusiasme og tro på framtida. Kristopher Schau beskriver hvordan han, etter å ha stålsatt seg i retten gjennom flere uker, mister barrikadene og pusten av hennes vitnemål, når hun forteller om samholdet, og om hvordan hun tar inn hvor rart det er at det finnes noe så vakkert som regndråper på et blad, selv når man ligger og nesten mister livet.
«Det er bare sant, og det treffer meg så hardt at jeg vet jeg kommer til å begynne å grine hvis jeg ikke skjerper meg», skrev Schau. «Klumpen i halsen er som en ananas. Jeg kjenner at det er like før alt rakner. Det er humøret hennes, ikke grusomhetene, som tar meg. Håpet oppe i all håpløsheten. Og det at hun har så forbannet rett. Det er jo helt forbausende rart at det kan finnes noe så vakkert mens noe så grusomt skjer.»
Østli skrev at det var positiviteten som var hennes våpen og de andres omsorg som var kjernen i fortellingen hennes. I kapittelet «Samhold» i boken Rettferdighet er bare et ord (2013), basert på ukene i rettsalen, reflekterer han over hva solidaritet betyr (fra latin: hvert individs forpliktelse for helheten) og hvordan samholdsfølelse er en kraft vi kan bruke, til å redde liv, eller holde hverandre oppe. Som han avslutter kapittelet; det er som om vitnemålene fra Utøya sier: «Uten samhold eksisterer vi bare. Da er vi bare en øy.»
Et politisk terrorangrep
I filmen følger vi Ina i perioden 2018-2020, da hun innehar vervet som AUF-leder, og vi får blant annet være med under forberelsene til en tale hun skal holde på en ny sommerleir på Utøya. Her beskriver hun AUFs verdier som en kamp for nettopp solidaritet. Og hun påpeker at AUFs kamper er det ingen andre som kommer til å ta for dem.
Med kinolansering nå om våren 2021, er ikke Sigve Endresen og Aslaug Holms dokumentarfilm bare del av en opptakt til tiårsmarkeringen for det verste terrorangrepet Norge har opplevd, den går også inn i en større, pågående samtale der Arbeiderpartiet og AUF for alvor har løftet fram diskusjonen om 22. julis politiske implikasjoner. På bestilling fra Arbeiderpartiet har historiker Hallvard Notaker skrevet boken Arbeiderpartiet og 22. juli (2021) hvor utfordringen med hvordan partiet skulle forholde seg til terrororens politiske side står sentralt. I tiden etter angrepet i 2011 måtte konfrontasjoner og politiske forskjeller tones ned til fordel for konsensus. Det var nasjonen Norge og vårt demokratiske styresett, det var oss alle som var målet for terroristens angrep, het det da fra Arbeiderpartiets ledelse.
Fellesskapet gikk foran oppgjøret med ideologien bak angrepet. Flere i AUF har beskrevet fraværet av en politisk debatt om terroren som en slags berøringsangst, som har rammet eget parti, men også andre politiske partier i Norge. Kampen for ikke å glemme 22.juli har «blitt overlatt til overlevende, etterlatte og AUF» skriver Sofie Rosten Løvdahl (bystyrerepresentant i Trondheim, som selv var på Utøya) i AUFs egen bok til tiårsmarkeringen, Aldri tie, aldri glemme (2021). Da undertegnede selv – i boken Bearbeidelser. 22. juli i ord og bilder (2020) – oppsummerte kunstneriske bearbeidelser av 22. juli var det kunst som behandlet det politiske ved terrorangrepet jeg savnet mest.
Derfor er Sigve Endresen og Aslaug Holms film så viktig, og det er også på dette punktet den skiller seg på det mest vesentlige fra filmene som har kommet før den. Mens Erik Poppes film Utøya 22. juli (2018) omhandler tiden angrepet pågikk og Carl Javérs dokumentar Rekonstruksjon Utøya (2018) handler om å bearbeide og minnes disse hendelsene i ettertid, strekker Generasjon Utøya seg lengre ut i tid, og filmen kombinerer det politiske og det personlige på en helt forbilledlig måte. Både Paul Greengrass‘ engelskspråklige Netflix-produksjon 22 July (2018) og Sara Johnsen og Pål Sletaunes dramaserie 22. juli (2020) forteller historien med et større samfunnsmessig perspektiv, hvor terroristens ideologiske bakgrunn også har plass. Men heller ikke den på så mange måter svært vellykkede NRK-serien tar eksplisitt opp hvordan terroren var et angrep på Arbeiderpartiet og AUF. Når serien personifiserer institusjonene som utgjør samfunnet vårt, gjennom rollefigurer som er lærere, leger, politifolk og journalister, er ikke politikerne med.
Nært og nøkternt
Filmen åpner med arkivopptak fra eksplosjonen i Regjeringskvartalet og deretter rettsaken, brutale bilder som glir over i rolige bilder av tankefulle kvinner på ferja MS Thorbjørn, på vei mot Utøya. Den stille overfarten brytes igjen av dramatiske arkivbilder av ungdommer som reddes i land i Utvika, den skjebnesvangre dagen. Etter denne opptakten introduseres vi for de fire kvinnene som står i sentrum for filmen: Ina, Renate (Tårnes) og Kamzy (Gunaratnam) viser oss Utøya og forteller hva som skjedde med dem der, den dagen. Vi får høre Line (Hoem) beskrive sine opplevelser fra 22. juli mens vi ser bilder fra strandkanten på øya, før det klippes til at Line forteller sin historie i en terapitime. Mens vi altså møter de tre første etter at de har kommet tilbake til Utøya, fortelles Lines historie som en kamp for å komme tilbake til sitt gamle liv, eller i alle fall til et liv hvor man kan trene uten å få angst av sin egen puls, og slippe å bli redd for høye lyder når man sitter i kommunestyremøter.
Det alle disse kvinnene i 30-årene har felles, er at de til tross for sine brutale opplevelser på sommerleiren i 2011 valgte å fortsette med politikk, i ulike roller – enten i organisasjonsarbeid (på Utøya, i AUF og Fagforbundet) eller i lokalpolitikk (i Oslo og i Kristiansund). Det er ikke gitt at det kunne bli slik, mange AUF-ere har i etterkant forlatt politikken. At dette forholdet ikke kommer så godt fram i filmen, er et lite savn, for her holdes fokuset ganske tett på de fire som filmskaperne har valgt å følge over tre år. Kvinner som bærer på helt forferdelige erfaringer og likevel er politisk aktive. Vi er tett på situasjonene i deres politiske liv (nominasjonsmøter, landsmøter, valgkamp, skolebesøk, sommerleir, minnemarkeringer), og noen ganger trekkes det politiske omlandet inn, som når SIAN demonstrerer i Oslo og pressekonferansen til Sylvi Listhaug da hun gikk av som justisminister i 2018.
Et høydepunkt i filmens framstilling av det politiske arbeidet, er Arbeiderpartiets landsmøte i 2019 hvor Ina står i front i kampen mot et vedtak om konsekvensutredning av oljeleting i Lofoten, Vesterålen og Senja (LoVeSe). Etter at AUFs syn vinner fram, og Ina i glede utbryter «for en dag å være i live», settes det uttrykket ettertrykkelig i relieff.
Fra gledesscenene på Youngstorget velger filmskaperne å klippe rett til en tøff treningsøkt hvor Line kjemper sin egen kamp, for å ta kontroll over egen kropp, reaksjoner og pust. Hun forteller hvordan trening har blitt umulig på grunn av post-traumatisk stress. Mens Line aldri returnerer til Utøya i løpet av filmen, møter vi Renate kun på Utøya, hvor også hun nøkternt forteller om kjæresten Snorre som ble drept, og om hvordan hun selv satt gjemt mens hun hørte hvordan andre var skutt rundt henne. Renate ringte politiet med beskjeden «Æ trur vennane mine er skutt. Æ trur kjæresten min er skutt. Dokke må berre kom.» (Se for eksempel Ingvild Folkvords bok Stemmene etter 22. juli [2020] om bruken av opptak av denne telefonsamtalen under rettsaken).
Hvor nøkternt og rolig de unge kvinnenes erfaringer fortelles av dem selv er vanskelig å beskrive, og det er virkelig en av filmens viktigste kvaliteter, at vi kommer så nært (særlig Line og Ina) uten det føles som om filmskaperne trør de overlevende for nære. At filmen har blitt så vektig og klok skyldes at det er to av Norges mest erfarne dokumentarister som har gått sammen om arbeidet, og både Sigve Endresen (Store gutter gråter ikke [1995], Leve blant løver [1998]) og Aslaug Holm (Oljeberget [2006], Brødre [2015]) er kjente for sine evner til å komme tett på menneskene de portretterer. Og Holm fungerer her både som fotograf, klipper og dialogpartner. At kvinnene har sluppet filmskaperne så tett inn på seg er også imponerende, for det må ha vært krevende, både å bli fulgt av filmteamet over så lang tid, og å åpne seg om traumatiske erfaringer slik de gjør.
Balanse og sammenheng
Filmen veksler i sin form mellom intervjuer med hovedpersonene mens de er på Utøya, observasjoner av dagligliv på kontoret eller i politiske møter, og en måteholden bruk av arkivfoto. Et av de beste grepene i filmen er når filmskaperne lar samtaler mellom hovedpersonene og deres politiske samarbeidspartnere og venner utspille seg foran kamera uten selv å være tydelig til stede. En samtale mellom Ina, Astrid Willa Eide Hoem (nåværende AUF-leder) og politisk rådgiver Eirin Kristin Kjær mens de sitter på Utøya, er eksemplarisk i så måte, også for hvordan den sterke samtalen nennsomt redigeres inn i den store fortellingen.
Alle tre var på Utøya i 2011, og samtidig som Eirin snakker om sine skuddsår og bading, klippes det til en politibåt på Tyrifjorden, deretter til en panorering av klippene ved sjøkanten som slutter med klær som ligger ved bredden. Disse bildene som følges opp av badende og volleyballspillende ungdommer skaper et sukk i tilskueren, i alle fall denne tilskueren. Det er egentlig bilder av en beskyttet idyll, men bildene er også bærere av mørke konnotasjoner til klær som ble etterlatt i strandkanten på denne øya av helt andre grunner enn badelek.
Samtalepartnerne hentes inn igjen i bildet idet samtalen deres går over til å handle om bekymringen for høyredreining og ekstremisme. Så nevnes Listhaug-saken, og da klippes det videre til varaordfører Kamzy på hennes kontor i Oslo rådhus og hennes redegjørelse for hvorfor den daværende justisministerens berømte Facebook-innlegg var så provoserende. Deretter får vi skjermbilder av truende meldinger som Kamzy, Ina og andre AUF-ere har mottatt, som for eksempel at det var «synd at ikke også de ble drept på Utøya». I fortsettelsen av sekvensen hentes den politiske debatten om Listhaug i Stortinget, hennes pressekonferanse og øvrige pressebilder inn, før venninnenes samtale avsluttes med hvordan de som overlevende har erfart å bli møtt på byen med kommentarer om at terroristen «hadde litt rett».
Hvordan AUF-erne har blitt møtt med kommentarfelthat og trusler er en av filmens sterkeste fortellinger, en fortelling som nesten ikke er til å tro. Det er ganske langt fra rosetog til å måtte møte personer som sender deg dødstrusler i retten, slik Ina gjør i filmen. Selv om det er godt dokumentert at disse politikerne lever med flere trusler enn andre, blant annet i Aftenposten i 2018, er det vanskelig å ta inn over seg. I mitt møte med Generasjon Utøya ligger det en ubehagelig følelse i bakhodet; enn om deltakelsen i filmen genererer enda mer hat og flere trusler mot disse modige kvinnene? I skrivende stund (mai 2021) har en stor norsk avis nettopp publisert en kronikk som beskylder Arbeiderpartiet for å utnytte 22. juli og for selv å ha sviktet. Om ikke annet demonstrerer et slikt debattklima hvorfor filmen trengs og at det er viktig at den kommer nå.
Håpet
Generasjon Utøya formidler at terrorisme er politikk. Takket være eminent håndverk og respekt for de involverte formidler Holm og Endresen fortellingen om 22. juli og å leve et politisk liv videre, på en måte som er både berørende og usentimental.
Filmen formidler også håp: Gjennom sine skildringer av hvor vakkert det er på Utøya, særlig når øya er dekket av hvitveis. Gjennom bilder av regn. Gjennom Ola Fløttums vakre musikk, som gir vare assosiasjoner til hans komposisjoner til Louder Than Bombs, som også er en film som handler om å leve videre etter traumer. Gjennom entusiasmen ungdommene som kommer på dagens Utøya viser. Gjennom banningen til Kamzy, gjennom idealismen og talene til Ina, gjennom motet og treningen til Line, og gjennom Renates fremføring av Idyll, som avslutter filmen.
Og, for å parafrasere den sangen, gjennom minner som aldri bør dø.
*
Kilder
AUF (2021): Aldri tie, aldri glemme.
Folkvord, Ingvild (2020) Stemmene etter 22.juli. Scandinavian Academic Press.
Gjelsvik, Anne (2020) Bearbeidelser. 22.juli i ord og bilder. Universitetsforlaget.
Hverven, Tom Egil (2013) Terrorens ansikt. Cappelen Damm.
Notaker, Hallvard (2021) Arbeiderpartiet og 22.juli. Aschehoug forlag.
Schau, Kristopher (2012): Rettsnotater – 22. juli-rettssaken, Oslo tinghus. No Comprendo Press.
Østli, Kjetil (2013) Rettferdighet er bare et ord. Cappelen Damm.
