I en scene tidlig i Trond Espen Seims Varg Veum-film Kalde hjerter sitter Veum bøyd over sin gravide samboers bulende mage og snakker inntrengende og nysgjerrig til deres kommende barn. Han lurer på hva barnet skal bli når det blir til et voksent menneske. Dette framstår som en emblematisk nøkkelscene i en film som mest av alt handler om tapt barndom, og om hva som skjer med de mennesker som blir frarøvet sin barndom.
Denne siste av totalt 12 filmer er ikke en av de aller beste Varg Veum-filmene, men den er heller ikke blant de dårligste. Tittelrolleinnehaver Trond Espen Seim har selv regissert filmen denne gang, og viser seg som en habil regissør. Selv om Kalde hjerter er en mer urytmisk og mindre elegant filmfortelling enn mange av de andre Veum-filmene, har Seim et godt grep om skuespillerinstruksjon og lyddesign. Han er mindre god på fortellermessig flyt, men trolig er mye av det som kanskje kan framstå som usikre grep bevisst laget for å skape små sjokkeffekter, både gjennom billedløsninger og lydeffekter. Noen ganger er dette effektivt, og da jeg så filmen hoppet flere i salen til ved flere anledninger, men det gjør også at noen av svakhetene i selve fortellingen blir forsterket. Hver enkelt scene er effektiv og stemningsfull, men filmen er mindre vellykket som samlet fortelling. Den blir mest av alt en perlesnor av små enkeltscener enn et helhetlig genreverk.
I denne filmen blir forholdet mellom Veum og politietterforsker Hamre tatt for gitt, og Bjørn Floberg virker trøttere enn noensinne, noe som tapper filmen for både spenning og kraft. Alle andre karakterer er sterkt karikerte, og vi hadde behøvd mer av forholdet til Hamre, eller en utdyping av Veums forhold til sin samboer, for å skape en mer menneskelig og rolig klangbunn for de uhyrligheter som historien ellers rommer. Som med de andre filmene i serien er Kalde hjerter ingen ambisiøs nyutforsking av et velbrukt genrekonsept, men en habil genreøvelse av den hardkokte typen. Det er en typisk norsk film, i den forstand at genreuniverset rammer inn en enkel humanistisk fabel om barndommens rike, og hva som skjer når et menneske blir frarøvet sin barndom. Genreelementene er bare et vondt ferniss over historien. Dermed kan også kokingen bli litt i løseste laget iblant. Den hadde nok blitt bedre om gryta hadde kokt en stund til.
Den forsvunne kvinnen
Filmen starter brutalt, med en ung kvinne som blir voldtatt. Det viser seg å være den prostituerte Maggie (Gitte Witt), som kort tid senere forsvinner. Hennes søster Siv (Ingrid Olava) oppsøker Varg Veum (Seim) og ber ham om å finne søsteren. Hun er i et forhold til den brutale og kyniske gangsteren Kjell Malthus (Kim Sørensen) og er redd at han står bak både søsteren og brorens forsvinning.
Som vanlig starter Veums etterforskning enkelt. Det er jo «bare» en ung kvinne som er forsvunnet. Raskt blir saken imidlertid mer vanskelig, truende og ugjennomsiktig. Ikke bare den unge kvinnen, men også hennes bror Karl Gunnar, er forsvunnet. Han blir funnet partert, og likdelene er spredd over hele Bergen. Veum blander seg inn i det som viser seg å være et oppgjør i Bergens underverden og må sende sin gravide samboer (Lene Nystrøm) vekk for å slippe å tenke på hvordan hun er ekstra sårbar like før hun skal føde. Selv blir han nesten drept av en av håndlangerne til Malthus.
Til syvende og sist viser historien seg å være annerledes og mye enklere enn vi trodde. Det er ikke gangsteren eller noen av hans menn som står bak forsvinningsnummeret, men isteden har alt sine årsaker tilbake i fortiden. Maggie, Siv og Karl Gunnar ble tatt hånd om av barnevernet som små, fordi faren drikker, og deres verge Thorvaldsen (Mads Ousdal) forgrep seg på Maggie, og kanskje de andre også. Nå har han tatt henne igjen. Hun reddes imidlertid fra fryseren, bokstavelig talt, av storesøster. Det er duket for en slags avsluttende shoot out, der Maggie kvitter seg med mannen som har ødelagt hennes liv.
Filmversjonen har tatt seg en del friheter med Gunnar Staalesens roman, først og fremst ved å gi Veum en gravid samboer, men ligger akkurat som Staalesens original tett opp til den klassiske hardkokte Chandler-tradisjonen i kriminalgenren. Som hos Raymond Chandler starter det med en liten enkel sak, som viser seg å ha mange forgreininger utover i borgerskapet og det gode selskap, og som skjuler onde hemmeligheter i fortiden.
I Kalde hjerter er dette sosiale temaet, med sin kritiske dimensjon, tonet ned. Flere av de tidligere Veum-filmene var tydeligere i å inkludere det beste borgerskapet i forbrytelsene og ondskapen, som dermed settes i et system på en annen måte enn om det bare var individuell jævelskap. Erik Richter Strands De døde har det godt (2012) har i så måte mer kritisk kraft. I Kalde hjerter er den sosiale kritikken mindre aksentuert, og hovedskurken Thorvaldsen er en anonym vanlig borger. Dette skaper en mer eksistensiell tematisering av hverdagsondskap.
Barndommens rike
Denne aller siste Veum-filmen er altså en fabel om barndommens betydning. Maggie, Siv og Karl Gunnar har blitt ødelagt av oppveksten og vergen. Maggie blir prostituert, Karl Gunnar kriminell og doplanger, og storesøster Siv er selvskader. Hennes prektige overflate skjuler et blødende indre sår, som illustreres ved at hun alltid har et åpent sår på armen, som ødelegger klærne med flekker av blod. Der lillesøsteren har reagert ved å bli prostituert, og leve av kald sexhandel, har Sivs forhold til seksualiteten blitt annerledes, men like problematisk. Når gangsteren Kjell blir sjalu på Veum kommer det fram at han elsker Siv, men at de aldri har hatt seksuelt samvær. Ved å skade seg selv holder hun fortidens sår åpent, og er ute av stand til å komme over hva som har skjedd.
Over alt i filmen finner vi spor av hvordan barndommen trues eller er ødelagt. Rollefiguren Kjell Malthus, for øvrig et interessant ironisk navn i denne sammenheng med sin referanse til samfunnsforskeren og kynikeren Thomas Malthus, har en håndlanger som sørger for at de Malthus dreper løses opp av syre. I en scene spør Varg hvordan han har blitt så kald og ond, og hvorfor mannen hele tiden siterer Håvamål. Da forklarer Malthus at hans far var en sadist som elsket å plage ham, spesielt med pugging av Håvamål. Dette er en karikert pappfigur, men hans ondskap gis en enkel forklaring. Også en annen kriminell i historien, som Veum besøker i fengselet, viser seg fra sin mest perverterte side, og framstår først og fremst som en overgriper med spesiell sans for sjokolade.
Det er når filmen lader det hverdagslige med følelsesløs ondskap at den blir mest vond og effektiv. Mokkabønner framstår i et nytt lys etter at man har sett denne filmen, og det samme gjelder bruken av chili i maten. I en scene torturerer gangsteren Kjell en av sine smålangere med chili, som han smører i dennes øyne. Alt hverdagslig kan i denne filmen lades med en svimlende mørk ondskap, som viser hvordan der hverdagslige og gode er sårbart. Det er en type overdreven ondskap på grensen til det parodiske, men samtidig godt innenfor den type genrefilm Kalde hjerter tar mål av seg til å være.
Mads Ousdals Thorvaldsen er den mest uhyrlige av alle de onde skurkene i denne fortellingen, men han er samtidig den minst utpenslede og uinteressante. Han skal være overraskelsen i fortellingen, og derfor må han kanskje være anonym. Det er synd. Thorvaldsen forblir en representant for en abstrakt ondskap i en fortelling som ellers er ivrig til å forklare. Han er gitt en banal og hverdagslig karakterisering, som for å vise hverdagsondskapens mest skremmende side, fordi den «finnes over alt». Ikke bare i den kriminelle underverdenen, men også bak dørene i et vanlig rekkehus.
Dette temaet om hverdagsondskap og avstumpethet har en tråd i det som er filmens andre etterforskningstema. Hamre er opptatt av å finne ut hvem som har drept og hengt opp katter i Bergen, og mot slutten av filmen viser det seg å være to vanlige 13 år gamle jenter. Forklaringen filmen gir er hul, og skylder på overdrevent dataspill, men denne delen av filmen henger perfekt sammen med hovedhandlingens tematisering av menneskelig sårbarhet. Det er som om alle i dette bergenske universet er skadet og såret, og lever sine liv i skyggene fra fortiden.
Når Veum flere ganger kjæler med sin gravide samboers bulende mage, og snakker til det ennå ufødte barnet, eller når Kjell dukker opp og ødelegger stemningen når Veums lille familie er på restaurant, og vil kjenne på magen med en uttalt guffen trussel, illustreres perfekt filmens hovedmotiv om den ødelagte barndommen. Betydningen av en god barndom understrekes gang på gang, gjennom hva som har skjedd med de karakterene som har hatt en vond barndom. Dette er filmens humanistiske kjerne og hovedtema, i en tematisering av barnets eksistensielle utsatthet, der alt er mulig, men der også alt kan gå galt dersom man blir utsatt for de voksnes ondskap.
Bransjeseier
Mye har vært skrevet om de tilsammen 12 filmene om Varg Veum. Noen har vært virkelig gode, som Falne engler (Morten Tyldum, 2008), Skriften på veggen (Stefan Faldbakken, 2010) og I mørket er alle ulver grå (Alexander Eik, 2011), mens andre har vært middelmådige. Samlet sett er imidlertid Veum-prosjektet en viktig seier som trolig også har vært viktig for filmbransjen generelt. Veum-filmene har bidratt til å bygge ned bildet av norsk film som noe uspennende og ”kunstnerisk”, og har dermed også bidratt til å gjenopprette tillitsforholdet mellom filmbransjen og publikum i Norge.
Tall som ble publisert i forbindelse med lanseringen av Kalde hjerter viste at de syv filmene som er blitt vist på kino før Kalde hjerter har solgt totalt 626.000 kinobilletter i Norge, og de ti første Veum-filmene har solgt totalt 943.000 eksemplarer på Blu-ray og DVD. Det er imponerende kommersielle tall, som uansett hva man må mene om kvaliteten på de individuelle filmene eller prosjektet som helhet, viser at dette har blitt en viktig suksess for bransjen. Filmene har så langt omsatt for mer enn 150 millioner kroner. I tillegg kommer salg til utenlandske fjernsynsselskaper og offentlig etterhåndsstøtte.
Varg Veum-filmene har trolig også bidratt til en profesjonalisering av norsk filmbransje, og samtidig vist frem Bergen som en utmerket filmby. For et år siden ga en svensk filmforskerkollega uttrykk for stor beundring for bruken av location i Veum-filmene, og han snakket lyrisk om noen av helikopterscenene som viste fram Bergen by. Man skal ikke undervurdere betydningen av slike enkle elementer. I Kalde hjerter hører vi alle mulige norske dialekter i en og samme film, noe som ville vært uhørt i norsk film for bare noen år siden, og dette bidrar både til å etablere stemning i filmen og skape et mer realistisk filmuttrykk, samtidig som det viser til en annen holdning til filmmediet. Med Veum-serien har norsk film beveget seg enda et lite steg bort fra den Oslo-dominans i locations som tradisjonelt har preget vår filmkultur, og det er kun positivt.
Norsk films synlighet har også økt, og Veum-filmene har bidratt til norsk films merkevarebygging. Derfor er Veum-prosjektet viktig for filmbransjen. Dessuten har prosjektet også gitt noen talenter viktig erfaring, og det er bare å håpe at et stortalent som Sønner-regissør Erik Richter Strand, som har regissert tre av Veum-filmene, kan ta med seg all den oppsamlede erfaringen til en større og mer betydelig regioppgave.
Siste akt
Kalde hjerter er altså siste akt i Veum-eventyret. Det er en mer innadvendt og eksistensiell film, som mangler noe av den sosiale brodd som flere av de seneste Veum-filmene har hatt. Det løper en tråd av svart desperasjon gjennom denne filmfortellingen, som gir den en kald og mørk tone. Mange små detaljer i karakterer og omgivelser fungerer som gode, om enn nesten sosialrealistiske stemningsbilder, som blokkhelvetet der Veum leter etter den forsvunne jenta, eller den bifigur Laila Goody skaper, som lever i et kjærlighetsløst og desperat ekteskap, og derfor må finne ømhet i noen små rituelle stunder langt fra ektemann og ekteskap.
Det svakeste ved denne siste Veum-filmen er manuskriptet. Ikke alt henger like godt sammen, og mange elementer er åpenbart skapt for å forlede tilskuerne, men ettersom det ikke er særlig elegant gjort blir det mest forunderlig. Som hos Staalesen – og Chandler, Hammett og de mange forfatterne i den hardkokte amerikanske tradisjonen – har man mest tro på hurtig framdrift. Da spør vi ikke om hva som foregår, men blir hengende i scenen. Som Chandler skal ha gitt som råd til manusforfattere: «When in doubt, bring in a man with a gun!» Dette passer bra i en rytmisk og handlingsspekket actionfortelling, men Kalde hjerter er mest opptatt av stemninger. Da blir det ikke like effektivt, og noen ganger avsporende.
Av og til er det som om Wam og Vennerød hadde hånd om manus og regi på denne filmen. Den er bare halvveis en genreøvelse, men også en type sosialstudie som har vært så vanlig i norsk film. Bak den karikerte overflaten, og galleriet av psykopater og skadete mennesker, finnes en typisk norsk problemfilm. Dette er ikke uvanlig i en skandinavisk sammenheng. Spesielt de mange svenske fjernsynskriminalfilmene er bygget over samme lest. Det er ikke spesielt bra, men det er langt fra noen katastrofe.
Selv om Kalde hjerter ikke er noen virkelig god film, er den heller ikke dårlig. Den er kanskje middels god, men det er like fullt en seier for Seim som regissør, hans mange medarbeidere (og spesielt på lydsiden, som er mer gjennomarbeidet enn det visuelle denne gangen) og for norsk filmbransje. Det er bare å håpe at vi kan få en ny serie genrefilmer av denne typen, og med et enda jevnere og bedre resultat. Det er all grunn til å feire siste akt på den måten Veum selv ville ha gjort, med en Akevitt eller to. Skål, Varg, og takk for denne gangen!