Analysen: Victoria må dø (2024)

Selv om faren til Hedvig og Henrik sier at «alle skal være greie», er stemoren Victoria alt annet enn grei. Hun har liten forståelse for de to barna som trekkes med på lasset inn i det nye ekteskapet. Til stebarnas grenseløse irritasjon, innfører hun stadig nye regler i hjemmet. Faren på sin side prøver å finne mellomløsninger. Barna blir enige om at en ekstrem løsning må til: Stemoren Victoria må dø.

Slik er utgangspunktet for Gunnbjörg Gunnarsdottirs heseblesende harselas med vår tids rådende temaer og tendenser. Victoria må dø er en frisk og rampete fortelling, som langt på vei frir seg fra de slitesterke forventningene til barnefilmen som sjanger, nemlig at den skal være belærende og didaktisk. Riktignok finnes det noe å lære i Victoria må dø også, men Gunnarsdottir gir blaffen i holdningene som i lang tid har dominert her i landet. På overflaten er vi i en modernisert versjon av Kardemomme by, men understrømmene i filmens bergensmiljø er mørke og groteske. Thorbjørn Egners vennlige diplomati er erstattet av fantasier om hevn og vold.

Victoria må dø er også en interessant samfunnskommentar, som forsøker å gjøre det norske samfunnet litt mer forståelig. Latter er historiens fremste mål, men underveis finner vi sleivspark, satire og ironi, som først og fremst henvender seg til voksenpublikummet. Filmen tar utgangspunkt i upassende og voldsomme følelser og fantasier, men finner ikke alltid balansen mellom harselas og ironi, humor og samfunnssatire. Likevel sjonglerer den mellom ulike fordommer og forestillinger på en uvanlig og frisk måte.

På fornøyelig vis bryter fortellingen med publikums forventninger, og dette var nok en medvirkende årsak til de norske kritikernes ros etter kinopremieren i februar. Vi finner for eksempel ingen positive rollemodeller, noe som inntil nylig har vært helt avgjørende i norske filmer for barn og ungdom. Gunnbjörg Gunnarsdottir spillefilmdebuterer som regissør (og har skrevet manuset sammen med Rolf-Magne Andersen), og hun har et godt blikk for alle de områdene i barns liv som er preget av konflikter, fordommer og fantasier om makt og vold.

Victoria må dø er noe så unikt som en krysning mellom Egner og Tarantino, med en dose Tommy Wirkola på en god dag. Komedien tar barns fantasier på alvor, med oppfinnsomt overskudd og morbid humor. I fantasiens forvridde trollspeil kan vi se mange sider av oss selv og samfunnet som vi helst skulle ønske at vi kunne fortrenge.

Maktkamp og voldsløsninger

Filmen innledes med en båttur da familien er på vei til et fancy feriested i en Vestlandsfjord. Hedvig (Mille Sophie Rist Dahlhaug) og Henrik (Sverre Thornam) er tydelig misfornøyde. Faren Nikolai (Morten Svartveit) har giftet seg på nytt, og stemoren Victoria (Ine Marie Wilmann) vet ikke riktig hvordan hun skal forholde seg til situasjonen. Selv kaller hun seg «bonusmamma», fordi «stemor» har så negative assosiasjoner. Plutselig dytter Hedvig stemoren ut av båten, og de vinker farvel til henne. Dyttet viser seg raskt å være en fantasi. Anslaget slår fast at fortsettelsen vil kretse om voldsomme følelser, og om forholdet mellom fantasi og virkelighet.

Det er ikke kun mellom barna og stemoren at det foregår en passiv-aggressiv maktkamp. Feriehuset karakteriseres som familiens fristed, men Nikolais mor (Agnete G. Haaland) befinner seg også der, og relasjonen mellom henne og Victoria er mildt sagt vanskelig. Farmoren vil at alt skal være som før, og baker boller for å befeste sin posisjon i familiehierarkiet, mens Victoria har andre planer for lunsjen. Midt imellom står Nikolai, som forsøker å megle, men som mislykkes på den mest tafatte måten.

Victorias dobbeltmoral gjør ikke tilstanden bedre. For å demonstrere sin nye posisjon i familien, innfører hun stadig nye rutiner. Begeret renner over da hun konfiskerer mobiltelefonene deres og slår fast at barna bruker altfor mye tid på skjerm, mens hun selv fotograferer omgivelsene i tide og utide og publiserer bildene på Instagram. Men det er jobben hennes, sier hun med et stivt og herskesykt smil. «Drittkjærring», utbryter Hedvig sint, og fortsetter: «Jeg skulle ønske hun var død.» Hedvig mener at Victoria ødelegger livene deres, men Henrik får en vill idé når han blar i et gammelt tegneserieblad med tittelen Hitmen: De må finne en leiemorder.

Tilbake i Bergen begir barna seg ut på jakt etter en drapsmann, og finner innvandreren Carl (Leo Ajkic), som er fra Bosnia og bor sammen med sin mor og to barn. Carl er arbeidsløs og trenger penger. Til å begynne med sier han imidlertid nei til å ta livet av Victoria, men da farmoren innvies i planene, og skaffer pengene, lar Carl seg overtale. Ved en tilfeldighet treffer Victoria og Nikolai barna, farmoren og Carl i parken, der de planlegger drapet, og det ender med at Carl inviteres til bryllupsfeiringen.

Victoria og Nikolai er allerede gift, men selve bryllupsfesten er ennå ikke overstått. Det skal selvfølgelig feires med brask og bram på feriestedet, der alle samles i filmens finale. Også Victorias mor Wenche (Anette Hoff) dukker opp, og forviklingene tiltar mens Carl forsøker å bli kvitt  Victoria, litt uvisst hvordan. En kort stund får Henrik og Hedvig kalde føtter, da Victoria i sin tale ber dem om å ha tålmodighet med henne, siden det er så nytt for henne å være stemor. Da hun likevel ikke kan dy seg og slipper nyheten om at hun vil selge feriestedet og flytte til Frogner i Oslo, forsterkes lysten til å ta livet av Victoria. «Over mitt lik», utbryter farmoren om planene om å selge familiens ærverdige feriested.

Filmen ender som seg hør og bør med litt action og en fortellerteknisk vri. Carl kidnapper Victoria, men etter en kort båtjakt ankommer politiet, og sammensvergelsen avsløres. Nikolai tar på seg skylden, mens Carl stikker av med pengene. Avslutningsvis ser vi at Carl og familien hans er lykkelige i solfylte omgivelser, mens Hedvig og Henrik er molefonkne og spiser knekkebrød med Victoria.

Et familiedrama

I Victoria må dø befinner vi oss i en besteborgerlig overklassefamilie preget av både gamle og nye penger. Nikolai er finansmann og Victoria er influenser. Feriestedet er det fremste symbolet på rikdom i flere generasjonsledd, mens hjemmet er en pastellfarget luksusleilighet. Selv om de ikke ennå kan ta ut arvegodset, har Hedvig og Henrik penger på bok. Bestemoren kan lett hente frem en million kroner, og fylle en bag med kontanter. Barna er snobbete og bortskjemte og går alltid kledd i nye fine klær.

Gunnarsdottirs blikk på overklasse-Norge understrekes av forhøyet fantasi i virkemiddelbruken, samtidig som det gir filmen et satirisk preg. At familien er dysfunksjonell, blir klart fra første øyeblikk. Ingen snakker egentlig sammen, alle kjemper om posisjoner og makt, og den uteblivende kommunikasjonen er et gjennomgangstema.

Det er interessant å observere at flere av dagens norske barne- og ungdomsfilmer skildrer oppløste eller ufullstendige familiekonstellasjoner. Vi får ikke vite hvordan de ulike personene er forsvunnet, men bestefedre finnes for eksempel ikke i dette universet. Carl har ingen kone. Isteden bor han med moren som hjelper til med barnepass. Den eneste «hele» familien tilhører Hedvig og Henrik, men der har en «ond» stemor dukket opp.

At farsfiguren er tafatt, passiv, svak og slapp er også et interessant trekk. Nikolai jobber innen finans, men klarer ikke å hamle opp med kvinnene i livet sitt, og setter seg ikke i respekt i noen relasjon. At familieuniverset i Gunnbjörg Gunnarsdottirs film er preget av fraværende eller svake menn, og sterke, men usympatiske mødre, er slående. Kjernefamiliene er ikke lenger i kamp med en ond eller vanskelig omverden. Kampen foregår innad i familiedynamikken, som sprenges ytterligere mot slutten.

Gunnarsdottir tar vanskelige følelser på alvor, og viser hvordan sjalusi og manglende selvinnsikt er ødeleggende. Voldsfantasiene tar form som korte, innskutte scener, men de komiske overdrivelsene står ikke i veien for de vonde følelsene i bunnen. Her får vi servert sukkertøyversjonen av et leiemorderscenario. Josephine Farsø har en sikker hånd med produksjonsdesignet, som leker seg med pastell og beige, med poloskjorter, blondekrager og blondt hår i ulike sjatteringer. I tillegg til dette og flere friske innklipp – spesielt av hvordan barna tenker seg at Victoria kan tas av dage er vellykkede – spiller også musikken en viktig rolle. Olav Øyehaug har komponert et ironisk lydspor som ledsager fortellingen og overdrivelsene på en oppfinnsom og effektiv måte.

Disse kunstneriske valgene understreker at Victoria må dø ikke kun er enkel underholdning, men en mørk samfunnssatire. Klasseperspektivet er avgjørende, samtidig belyses en del gjenkjennelige moderne fenomener med groteske dimensjoner. Volden ligger ikke under overflaten, den bryter ikke bare tilfeldig ut, men er selve grunnmotivet i en hjerteløs verden.

Samfunnssatire

Både norske og internasjonale barnefilmer har gjerne elementer som peker mot mer voksne tilskuere enn kjernepublikummet. Dette er også tilfellet med Victoria må dø, som har komiske sideblikk og sleivspark henvendt til barnas kinoledsagere. At overklassen er stinn av penger og mangler solidaritet og selvforståelse er en forestilling som filmen leker med på en effektiv måte.

Norge, slik det skildres i Gunnarsdottirs film, er badet i sol og rikdom. Likevel er det vonde følelser og tanker som dominerer. Noen av de mest vellykkede sekvensene dreier seg om de rikes syn på «utlendinger». Når Henrik og Hedvig ser for seg ulike leiemordere, får vi en skarp lek med stereotypiske forestillinger av såkalte bad men. Det er fornøyelig når de går nedover gatene i Bergen på jakt etter arbeidsløse, uteliggere og innvandrere. En eks-bosnier kan kanskje gjøre jobben? Leken med stereotypier, som reduserer mennesker til figurer uten individualitet eller menneskelighet, har en tilsiktet brodd.

Andre scener er mindre vellykkede. Et av de mest slitesterke angrepsmålene i moderne norsk film er knyttet til byråkratiet, som så ofte viser seg å være et takknemlig emne for komiske angrep. Den minst vellykkede komediescenen, som kanskje først og fremst henvender seg mot voksenpublikummet, er der Carl går til et NAV-kontor. I første omgang sier Carl nei når han får tilbudet om å ta livet av Victoria, og historien trenger en utløsende faktor som får ham til å skifte mening. NAV får skylden for at Carl omsider sier ja.

Byråkratihumor er både lett og vanskelig. Jan Vardøens Det norske hus (2017) gikk seg for eksempel vill i forsøket på å skape billig humor av byråkratiets irrganger. Det samme kan sies om Victoria må dø. På NAV-kontoret møter Carl en ufølsom byråkrat (Arthur Berning) som ikke bare mangler forståelse for at Carl måtte si opp en jobb som ikke passet for ham, men som i tillegg tar fra ham en bostøtte han teknisk sett ikke skulle hatt. Det er noe nesten sadistisk i denne byråkratens følelsesløshet, som hverken er morsom eller framstår som en effektiv samfunnskritikk.

Som samfunnssatire famler og fomler Victoria må dø. De kritiske elementene blir av og til morsomme, av og til pinlige eller tvilsomme. Det satiriske er uansett en bonus, og filmskaperne går i liten grad løs på Norge som et klassesamfunn eller et land der hverdagsrasismen fremdeles er utbredt. Det kritiske blir et krydder som skal heve temperaturen på barnas hevnfantasi, men finner ikke noen virkelig effektiv form. Filmen sparker i for mange retninger, står mellom ulike holdninger, og kritikken mister mye av sin potensielle skarpe kraft.

Besteborgerlig voldsfantasi

Victoria må dø skiller seg fra tidligere norske barne- og ungdomsfilmer på tre avgjørende måter. For det første er det didaktiske og belærende i grunnfortellingen redusert til et absolutt minimum. Det går ikke som Hedvig og Henrik vil, og de blir ikke kvitt stemoren. I prosessen lærer de ikke annet enn at de fleste mennesker rundt dem er uberørte når det er snakk om å drepe andre. Det tar ikke lang tid før farmoren blir med på barnas skumle planer, og hun blar villig opp store summer for å finansiere udåden.

Riktignok kan man si at publikum lærer at vold ikke lønner seg, men det går ikke særlig galt for noen av de involverte. Faren havner i fengsel, for noe han ikke var involvert i, og den eneste straffen barna får, er at de må spise knekkebrød. Tidligere i filmen er knekkebrødene en straff for at de kommer for sent til middagen, mens i sluttscenen må det kunne sies å være den aller mildeste form for straff. Victoria må dø er altså ikke en moralsk fabel som skal lære oss noe viktig om livet.

For det andre mangler filmen positive rollemodeller, noe som oppleves som overraskende og befriende. Hovedpersonene Hedvig og Henrik er ganske uspiselige. I skrivende stund kan jeg ikke huske en norsk barne- eller ungdomsfilm som mangler positive rollefigurer på dette nivået. I så måte er filmen svært nyskapende.

For det tredje handler filmen i liten grad om identitet. De aller fleste norske barne- og ungdomsfilmer i dag kan karakteriseres som identitetsfabler. Det handler om barn eller ungdom som skal finne seg selv og sin identitet, i en ofte vanskelig, uoversiktlig og omskiftelig verden. Bevegelsen i disse filmene går fra usikkerhet til sikkerhet, når hovedpersonene finner ut hvem de er og lærer seg å avvise skadelige forestillinger. Også i dette er Victoria må dø en annerledes film. Hedvig og Henrik gjennomgår ingen egentlig utvikling, og ender tilsynelatende opp der de begynte. Til og med en bitter siste ironi preger fortellingen. De ble ikke kvitt stemoren, men mister i stedet faren for en stund.

Uansett hva man måtte si og mene om Victoria må dø, er det en annerledes norsk barnefilm. Det er intet lærestykke eller et etisk eventyr, og den våger å la Hedvig og Henrik forbli usympatiske og uspiselige til det siste. Kanskje får de sin straff, ved å spise knekkebrød med sin «bonusmor», men de endrer seg ikke.

Gunnbjörg Gunnarsdottirs film er befriende fri for pekefingre, og leker med mange av de forestillingene som preger mennesker i Norge i dag. Regissøren våger å harselere med de vonde, umoralske og skandaløse tankene som mange har på et eller annet tidspunkt i livet. Victoria må dø er en lattervekkende satire om klasse og familie. Den har et befriende overskudd, og våger å gå imot de inngrodde forestillingene vi har om barnefilm her i landet.