«Hva tenker du om framtiden til sånne bruk som dette?» spør regissør Rebekka Nystabakk sin lillesøster Rakel helt mot slutten av Sau. Rakel, som nylig har overtatt familiens småbruk i Nordland, svarer kontant: «Jeg tror framtiden er for sånne bruk som dette».
Dialogsnutten tar oss til kjernen av Sau. Denne stillferdige og vakre kinodokumentaren illustrerer hvordan framtiden vil kreve et helt annet energiregnskap, og nye definisjoner av effektivitet i jordbruket. Vi forstår at småbruk og småskalaproduksjon er en mer bærekraftig løsning enn matproduksjon i storindustrien.
Sau føyer seg inn i en særegen tradisjon i nyere norsk dokumentarfilm. Samtidig har Nystabakks film egenart og særpreg. Med befriende humor og sjarm skildrer regissøren en livsbejaende historie om forholdet mellom dyr og mennesker, og om gårdsdrift som føres videre av en ny generasjon. Bare tilsynelatende skuer filmen bakover. Først og fremst ser den mot framtiden.
Ved første øyekast er dette en enkel og personlig filmfortelling der regissøren tar plass i rollen som seg selv, men Sau er sammensatt og byr på flere lag og perspektiver. Vi får innblikk i saueavl, kulturlandskap, økologi, matsikkerhet, erfaringsutveksling og dyrevelferd. De store spørsmålene som stilles er forsiktig illustrert og konkretisert.
Balanse er et nøkkelord for det budskapet Sau ymter frampå. Ikke bare i den forstand at filmen skildrer en balanse i forholdet mellom mennesker og dyr i jordbruket, men også i hvordan Nystabakk og klipper Helge Billing former materialet. Sau finner en helt spesiell balanse mellom det personlige og det allmenne, mellom det håndfaste og nære og de eksistensielle spørsmålene.
Sau har fellestrekk med andre filmer om dyrehold og nedbrytningen av småbrukskulturen her i landet. I struktur og fortellerstil innfrir regissøren sjangerforventningene i dette sjiktet, men med en slentrende eleganse tilpasses formen til innholdet. Også her er det snakk om en vellykket balansegang.
Kameraet rettes mot et par som går mot strømmen, da de overtar et småbruk i en tid da slike legges ned i alarmerende fart. Det er her framtiden ligger, sier både bonden Rakel og filmskaperen Rebekka. I utmarka rundt småbruket, i opprettholdelsen av et kulturlandskap som er formet av flere generasjoner bønder, og i jakten på å finne et liv i harmoni.
En familie- og generasjonshistorie
I begynnelsen av Sau møter vi Rakel Nystabakk og hennes kone Ida. De bor på sørlandet og jobber i kultursektoren, men forlater scenekunsten og musikkmiljøet for å flytte nordover. Rakels far plages av dårlig rygg og vonde bein. Han kan ikke lenger gå til fjells om høsten for å hente sauene hjem fra sommerbeite. Fra hun var liten har det ligget i kortene at Rakel skulle ta over småbruket. Ida sier ikke stort, men hun har forstått at dette nærmest er ufravikelig. De pakker kofferten og setter kursen mot Sørfold, et lite sted mellom Bodø og Narvik.
Småbruket Nystabakk overleveres til paret ved nyttårsskiftet. Rakels far og mor slipper likevel ikke taket med én gang. De er med som «seniorkonsulenter», som Rakel humoristisk kaller dem, og bidrar når det trengs, altså hele tiden. Ansvaret for mer enn hundre sauer krever sitt, og selv om hun vokste opp på gården er det fortsatt oppgaver Rakel ikke mestrer alene.
Sau skildrer årets syklus fra lamming om våren til slakt på høsten gjennom de to første årene da Rakel og Ida har flyttet inn. Gårdslivet dokumenteres detaljert, sanselig og nyansert. Livet på landet skjønnmales ikke. Det er nærmest som om vi kjenner lukten av møkk og bekymringene under lammingen. De viktige avveiningene rundt moderne dyrehold og saueavl blir tydelige.
Flere av søyene får for mange lam, og verst er det for gimmer, ungsøyene som er førstefødende. Antallet søyer som får tre og fire lam er økende, og selv om det kan virke som et positivt tegn, betyr det slitasje for dyrene og nye utfordringer for sauebonden. Kanskje er det bedre om søyene får mindre – og færre – lam? Det vil i hvert fall senke utgiftene til veterinær når noe uvanlig skjer, og det gjør det stadig oftere på Nystabakk. Her må Rakel og Ida finne nye løsninger.
Innledningsvis signaliseres denne vippingen mellom liv og død. For å understreke at det er viktig for begge generasjonene at sauene behandles med omsorg og omtanke, forteller regissør Rebekka Nystabakk om Frøya, en gammel søye som ikke sendes til slakt, selv om hun er for gammel til å få lam. Denne solskinnshistorien får en mørk kontrast i skildringen av sauen Solveig som har fått sykdommen listeriose og er blitt så syk at hun må avlives. Å være sauebonde innebærer å råde over dyrenes helse og livsløp.
Vi blir med på høyonn og på jakt etter sauer som beiter i utmarka. Noen lam blir tatt av rovdyr, andre spiser seg gode og fete. Pregnante scener viser endringene i takt med årstidene, og hvordan Rakel og Ida blir stadig mer selvstendige.
Mot slutten av filmen har det andre året fått en god start. For å sikre at søyene ikke får for store lam, har Rakel satt i gang et avlsprosjekt der søyer av hvitsau pares med villsauværen Odin, noe som resulterer i mer naturlig lamming. Det altoppslukende arbeidet gir lite ferie og mange lange dager. «Det tar jo over livet», sier Rakel mot slutten. Også som publikum i kinosalen har vi fått oppleve en bit av livet.
Portrett og prosess
Sau kombinerer to av de vanligste og mest effektive grepene for å vinkle et aktuelt emne i moderne dokumentarform. Rebekka Nystabakks film er et portrett av søsteren Rakel. Samtidig beskriver regissøren prosesser i dobbel forstand, både naturens sykliske løp fra årstid til årstid, og Rakel og Idas overtakelse av småbruket.
Tidlig i forløpet får vi vite at Nystabakk-gården befinner seg i et område uten andre aktive gårder. Alle de andre småbrukene i omkretsen er borte. Landskapet er det samme, og husene står igjen, men det er bare Nystabakk som driver husdyrhold og matproduksjon. Dette bakteppet gir en spennende ramme rundt portrettet av Rakel. Hun og Ida er kjerringene mot strømmen som går fra et moderne byliv til eldre tradisjoner, fra sør til nord. De tar et steg tilbake.
Selv om Ida utgjør en viktig rolle, er Rakel filmens egentlige hovedperson. Det er gjennom henne vi blir kjent med situasjonen og utfordringene. Hun er også den som setter ord på livsprosjektet hun deler med partneren. Rakel går til verks med stor arbeidsglede og kjærlighet til sauene. Hun gir kropp og sjel til det nye framtidsprosjektet. Også faren Terje er avgjørende. Far og datter utgjør en duo, og det er gjennom dem vi får en følelse av gårdsdriften.
Med én klar hovedperson og én like tydelig biperson får fortellingen et fokus. At Ida og moren Ann Katrin blir mer perifere virker riktig. Fotografiene av Rakels far og mor fra da de i sin tid startet arbeidet på gården antyder imidlertid en annen historie enn den vi får se i nåtidsplanet. Trolig ville det blitt en avsporing om denne bakfortellingen ble utbrodert. Likevel blir man nysgjerrig, og kanskje kunne det ha styrket generasjonsperspektivet hvis vi fikk vite om Terje startet som bonde i en tid da flukten for mange gikk tilbake til landsbygda.
Portrettet av Rakel, en raus person med smittende humør, bestemt og kunnskapsrik, avstemt mot de to prosessene som ellers skildres i dokumentaren, er uansett det dominerende her. Vi ser hvordan Ida og Rakel langsomt tar over ansvaret for drift og dyr. Erfaringsutveksling og kunnskapsoverføring gjør at Rakel kan drive gården på en trygg måte. Livets syklus og de fire årstidene strukturerer både filmen og hverdagen. Vinter går over i vår og lamming. Sommer følges av høst og høyonn. Nye lam fødes. Sauene sendes til slakt, eller slaktes på gården.
Denne doble strukturen av portrett og prosess gjør at vi kommer tett på Rakel og dyrene på gården. De politiske eller eksistensielle spørsmålene vokser fram av et nyansert bilde av moderne småbruksdrift og Rakels bestemte ro. Det er også gjennom denne organiseringen at et hovedmotiv knyttet til tradisjon og modernitet blir merkbart.
Modernitet og tradisjon
Rakel og Ida tar over et småbruk som fremdeles holder gamle tradisjoner i hevd, men saueholdet på Nystabakk har ikke stått på stedet hvil. Et viktig tema i Sau er nettopp hvordan tradisjon og modernitet kombineres på gården. Ikke minst er moderne teknologi avgjørende. I synet på avl og i hverdagen.
En sentral sekvens skildrer hvordan ultralyd brukes for å avgjøre hvor mange lam søyene har. Dyr etter dyr føres fram gjennom et trangt avlukke i fjøset der de scannes med en mobil ultralydmaskin for å se antall fostre. Desto flere fostre, desto mer kraftfôr er det behov for, både før og under lammingen.
Nystabakk er en framtidsrettet gård som fører videre en tradisjon formet av kunnskap og erfaring, der Rakel og Ida anvender moderne hjelpemidler for å gjøre avl så bærekraftig som mulig. For å finne ut hvor store medisindoser som behøves for å fjerne parasitter, sendes avføring til et laboratorium. Slik pendler sauebøndene mellom tradisjon og modernitet.
Rakel og Ida har tre hovedmål i sitt livsprosjekt, og disse målene formes i samspillet mellom det gamle og det nye, tradisjon og teknologi. Først og fremst ønsker de å skape et sauehold som gjør at dyrene skal ha det best mulig, lengst mulig. Derfor er antallet sauer begrenset. Hvert dyr på gården har egenart og personlighet. Alle sauene har egne navn, og Rakel og Ida kjenner igjen hver og én av dem. De tar hånd om dyrene med omsorg og respekt. Det andre målet er å skape et økologisk bruk der de kan være selvforsynte. Da kommer fiske i fjorden godt med, og i en scene ser vi hvordan Rakel og faren bokstavelig talt øser av naturens spiskammer. Det tredje hovedmålet er å forhindre at kulturlandskapet og gamle tradisjoner forsvinner. Derfor arrangerer de høyonn der alle som vil kan delta, og de lærer bort gamle håndverkstradisjoner som ellers ville gått i glemmeboken.
To scener viser hvordan Rakel og Ida tenker om fortiden og framtiden, og disse bidrar til å gjøre karakteriseringen av Rakel rik og nyansert. I den første scenen snakker Rakel om at høyere ytelse og arbeidsrasjonalisering fører til en type dyrehold som blir upersonlig og industriell. Selvbergingskulturen krever et tettere og mer symbiotisk forhold mellom mennesker og dyr. I den andre scenen forteller Rakel at hun lærte mye om dyr og jordkjemi da hun gikk på agronomkurs, men på skolen sa alle at hesjing var noe ingen drev med lenger, det var for slitsomt og arbeidskrevende. Sau viser at selv om det er et slit, er det å høste høy også en effektiv metode for å utnytte areal som ikke er flatt som en pannekake. Slik holder de tradisjonene ved like.
Noen vil kanskje stusse når Rakel sier det er leit at så mye landareal i Norge står ubenyttet. Det kunne vært dyrket eller brukt til dyrehold. Men denne replikken er knyttet til ønsket om å vedlikeholde en kultur som er under press, og å se småskalabruk som et viktig arbeid også i framtiden.
«For meg kjennes det viktig hva slags forhold man har til dyra», sier Rakel videre, og Sau argumenterer overbevisende for småbrukets unike posisjon i moderne matproduksjon. Tette relasjoner skaper dyrevelferd. Større avstand mellom dyr og mennesker gir dårligere grunnlag for dyrene. Ved å ta med seg det beste fra tradisjonen, og samtidig ta i bruk alt det moderne teknologi kan bidra med, kan både matproduksjon og dyrehold gjøres bedre. I en tid da nyhetene er fulle av dystre spådommer, er Sau en betimelig påminnelse om at nærhet til naturen alltid er viktig. Den personlige reisen til Rakel og Ida illustrerer dermed aktuelle samfunnsoppgaver og problemstillinger.
Filmatisk vedlikeholdsarbeid
En viktig tendens i moderne norsk dokumentarfilm er det jeg tidligere har kalt det kulturelle vedlikeholdsarbeidet. Dette går helt tilbake til 1950-årene, da uttrykket «flukten fra landsbygda» ble myntet og det moderne Norge tok form. Først i filmer som dokumenterte gamle håndverkstradisjoner og jordbruksformer, som for eksempel i helaftensfilmen Havråtunet (Agnell, 1956) eller i utallige kortfilmer av Olav Kyrre Grepp og andre. Senere konsentrerte norske filmskapere seg om å skildre hverdagsmennesker som levde liv i trassig motvind, og som førte videre primærnæringene eller håndverkstradisjoner langt borte fra urbaniteten.
Flere av Knut Erik Jensens første kortfilmer hører til denne særegne norske dokumentartradisjonen, men den moderne mesteren var utvilsomt Øyvind Sandberg. Kortfilmen Livsstil på hell (1990), om livet på noen gårder langt oppe i fjellsiden ved Sognefjorden, slo an tonen. Sandberg førte videre denne formen for kulturelt vedlikeholdsarbeid i et knippe kortfilmer før han perfeksjonerte skildringen av folk som strittet imot det moderne i helaftensdokumentarene Å seile sin egen sjø (2002) og Folk ved fjorden (2011). Regissør Frode Fimland tok over stafettpinnen med sine to filmer om de gamle søsknene Magnar og Oddny i Søsken til evig tid (2013) og Søsken til evig tid: Amerikareisa (2015). I mellomtiden hadde NRK lansert Der ingen skulle tru at nokon kunne bu (fra høsten 2002) og ytterligere popularisert fokuseringen på stille liv som trosset moderne strømninger.
Knut Erik Jensen og Frode Fimland er kanskje mer nostalgiske enn Øyvind Sandberg, men felles for disse filmatiske vedlikeholdsarbeiderne er et usentimentalt og ujålete blikk på nøkterne tilværelser. De lager varme skildringer av mennesker som lever enkelt og tett på naturen. Livsfilosofien er bygget på en blanding av nøysomhet, respekt for tradisjoner og hardt arbeid. I senere år har vi sett en rekke nye filmer som kan føyes til denne interessen, for eksempel Kvar song ei soge (Vaa, 2016), Ishavsblod (Mortensen/Ottersen, 2017) og Radiokameratane (Folkestad, 2020). Disse legger vekt på samhold, og ser bakover for å kunne gå inn i framtiden.
Sau føyer seg pent inn i denne særnorske tradisjonen. Selv om Rebekka Nystabakk legger vekt på den gradvise moderniseringen av småbruket, står respekten for hverdagsmennesker, nærhet til natur og hardt arbeid i sentrum. Det spesielle i Nystabakks film er at hun skildrer en ung generasjon som viderefører og forbedrer gamle tradisjoner.
Dyrevelferd og naturnærhet
For ytterligere å løfte frem det særegne og unike ved Sau, kan den sammenlignes med to andre filmer. Den ene er utvilsomt den mest berømte «sauefilmen» i internasjonal dokumentar, mens den andre er en svært annerledes naturfilm.
Ilisa Barbash og Lucien Castaing-Taylor har stått for de mest profilerte «saueprosjektene» i nyere dokumentarhistorie, først med Sheep Rushes (2001-2007), en serie kortfilmer og en multimedia-installasjon, og deretter i helaftensfilmen Sweetgrass (2009). Disse representerer noe helt annerledes enn Sau, og det gjør en komparativ analyse ekstra interessant.
Barbash og Castaing-Taylor kan karakteriseres som audiovisuelle antropologer eller etnografer, og de ble fascinert av norsk-amerikanske sauegjetere i Montana. I tiår etter tiår tok de amerikanske sauebøndene i Montana flokken sin over et bratt fjellterreng i Absaroka-Beartooth-fjellene. Gjeterne måtte også tilbringe sommeren sammen med dyrene, for å forhindre at jerv og bjørn forsynte seg for grådig av flokken. Sweetgrass dokumenterer slutten på denne tradisjonen, og filmen ble en stor internasjonal festivalsuksess.
I Sweetgrass skildres et sauehold som ligger mye nærmere industriell produksjon enn det vi ser i Sau. Ingen sauer har egne navn, og flokken som etter at ullen er klippet føres over fjellet til sommerbeite, er på om lag 3000 dyr helt uten individualitet eller personlighet. I Nystabakks film blir vi ikke bare kjent med Rakel og Ida, men også sauer som Frøya og Solveig, eller «koseværen» Ståle som helst vil være hos menneskene og ender opp som et husdyr. Akkurat som en hund blir han med Rakel når hun henter posten. Der gjeterne i Sweetgrass klager og syter over hvor vanskelige sauene er, og banner fordi flokken stadig beveger seg ut i et terreng som er vanskelig å følge for de amerikanske cowboyene, ser vi hvordan Rakel og Ida tar hånd om hvert eneste dyr i Sau. Dette er selve kjernen i Rakels livsfilosofi. For å kunne gi riktig omsorg for dyrene, og skape et godt miljø for dyrevelferd, må flokken være liten.
Sweetgrass er i tillegg en observerende film, der kamera oftest befinner seg på lang avstand fra både mennesker og dyr. Det majestetiske landskapet i Montana, og havet av sauer som flokken utgjør, er viktigere enn alt annet. Sauene har nummer under lammingen, men ellers er de bare del av et hav av dyr som bølger gjennom landskapet. Og selv gjeterne er anonyme. Vi hører navnet John i forbifarten, men blir ikke kjent med enkeltpersoner. Vi ser furete ansikter, men kommer ikke innpå. Sau er nok en gang en motsetning til Sweetgrass, med sitt personlige blikk.
Barbash og Castaing-Taylor skildrer langt på vei en mannsverden. Et par kvinner befinner seg i utkanten, passerer så å si forbi kameralinsen og forsvinner, mens de gamle gjeterne skildres i sauehavet. Sau er også her annerledes i sitt vedvarende fokus på Rakel og Ida. Selv om Rakels far spiller en viktig rolle, er Sau mer enn noe annet en skildring av en kvinneverden. At Rakel og Ida er et par er også noe som bare er, ingen stiller spørsmål til det. Også dette er en styrke ved filmen.
Sweetgrass og Sau representerer sånn sett to ulike kunstneriske strategier. Begge filmene er interessert i å skildre sauehold, og de har mange scener og sekvenser med lignende innhold. Også i Sweetgrass blir vi med på lamming, men det hele skildres med større avstand i den amerikanske filmen. Selv om Sweetgrass har sin sjarm, og er et mektig observerende drama om slutten på en epoke på den amerikanske prærien, er det liten tvil om at Sau har en mer menneskelig tone og kraft. Sweetgrass er ikke interessert i dyrevelferd. Naturen blir heller en majestetisk bakgrunn for et abstrakt kulturelt drama. Det er neppe tilfeldig at Nystabakk er tilbakeholden med store landskapsbilder. Hun vet at uansett hvordan man filmer det dramatiske landskapet i Nordland blir det nærmest et prospektkort, og det er hun ikke interessert i.
En annen film som kan nevnes for å understreke det spesielle ved Nystabakks stil hører til vår egen filmtradisjon. Også Viktor Kossakovskys norskproduserte Gunda (2021) gir et veldig annerledes bilde enn Sau. I Gunda finner vi ingen sauer, men vi blir kjent med grisen Gunda og noen høns.
Kossakovskys film handler i likhet med Sau om dyrevelferd, og om hvordan dyr ser på verden, men i Gunda holdes grisebonden utenfor bildet. Vi vet at Gundas unger blir slaktet, men de som finnes rundt dyrene har ingen ansikter og intet nærvær. Vi ser bare et kort glimt av beina til grisebonden. Vi stirrer intenst på dyr som oppdager og sanser verden, men får ikke grep om de som har Gunda og ungene hennes som utegriser. I Sau stirrer vi også på mange sauer, og filmen åpner med en kort montasje der sauene kikker på oss, men her er det samspillet mellom dyr og mennesker som står i sentrum. Nystabakk utforsker en annen type sanselighet og nærhet.
Sau er enklere og mer tradisjonell enn Sweetgrass og Gunda. Den er kanskje ikke et kunstnerisk nybrottsarbeid, men det er et sympatisk og vellykket prosjekt som overbeviser sine tilskuere om verdien av nærhet til natur og dyr.
Det kloke og det gode
Sau er personlig i den forstand at vi kommer tett inn på Rakel Nystabakk, men også gjennom at Rakels søster, filmens regissør og ofte også fotograf, alltid er til stede i filmen. Vi ser henne i bildene, ofte må hun hjelpe til når en sau har forvillet seg inn til naboen eller et gjerde må settes opp, og vi hører hennes spørsmål til lillesøsteren eller faren. Filmskaperen befinner seg ikke på avstand fra sitt motiv, hun er selv en viktig del av historien.
Sau er ingen balansert journalistisk reportasje eller sint kronikk. Nystabakk er heller ikke en propagandist, som belærer oss om dyrehold, matsikkerhet og dyrevelferd. Likevel forteller hun om strukturelle utfordringer i jordbruket og samfunnet. Filmen er ikke enkel bonderomantikk, men et stillferdig portrett av sauebønder som prøver å skape et miljø der dyr blir sett og respektert. Det er liten tvil om at modellen Rakel og Ida har valgt hører framtiden til, og slik overbeviser den ved å peke ut en retning.
Dette stillferdige portrettet er mer enn det gir seg ut for ved første øyekast. Sau er opptatt av det gode og det kloke, og en derfor en film å bli glad i og klok av. En film som først og fremst handler om å finne veien hjem, og om hvordan vi mennesker kan være hjemme i verden.
