Analysen: Krigere (2022)

En knapp halvtime inn i Jon Haukelands Krigere kommer en scene som umiddelbart fremstår sentral og viktig. Her presenteres vi for to perspektiver på Norge, og samtidig inviteres vi inn i ulike livsverdener. Vi opplever hvordan hovedpersonene har forskjellige syn på sine omgivelser, nasjonen Norge, det moderne norske velferdssystemet, og individets rolle i dette.

Miljøarbeideren Berat og den ungdomskriminelle pøbelgutten Mamo er på joggetur. Det er en fuktig høstdag. Fargene er avdempede, preget av gulbrunt og grått. Musikken er forsiktig, melankolsk på en ettertenksom måte. Berat og Mamo stopper opp og blir stående å se ut over byen. Hele Oslo ligger foran og under dem. Berat snakker som den miljøarbeideren han er, men Mamo ser ikke det samme som Berat ser. For ham er verden en helt annen.

«Vi bor i et vakkert land med alle muligheter», sier Berat. Han høres ut som en politiker eller selger som promoterer en vare, som en farsfigur overfor den mye yngre gutten. Mamo er imidlertid på defensiven. Han opplever øyeblikket annerledes. «Hva sier du, vakkert?», kontrer Mamo, før han retorisk spør sin eldre venn og mentor: «Hva ser du som er vakkert her?» Det er ikke storbyen eller høstlandskapet Berat sikter til, men det moderne Norge, hva alt det de ser egentlig representerer. Det er mønstrene og systemet under overflaten han ser. Svaret hans er som en kort forelesning: «Alt bror. Det er ikke bare alt du ser her, men hvis du går og trenger hjelp fra systemet, fra norsk velferdsetat, så finner du ikke bedre. Her ligger det muligheter til alle.» Kameraet sveiper over byen. Mamo svarer ikke. Litt tidligere i filmen har han sagt hva han mener. Hans Norge er ikke vakkert. Det er et «horeland». Han er alene mot verden, og i hans situasjon kan ingenting sies å være vakkert.

Scenen bringer oss til kjernen av Krigere. Den sier alt om individets plass i «systemet», og hvordan Norge kan ses og oppleves på to diametralt forskjellige måter. Berat ser det hele innenfra, han er et vellykket resultat av en vanskelig integreringsprosess, mens Mamo er den mistilpassede og adrenalinstinne pøbelen som ser det hele utenfra. Han stritter imot. Han vil ikke integreres. Mamo vil ikke se det vakre ved velferds-Norge. Han vil heller lage sin egen verden utenfor.

Krigere handler om veien Mamo følger, som Berat har gått tidligere, fra å være en kriger på utsiden til å bli en integrert del av samfunnet. Scenen fra joggeturen fanger dette på en effektiv og emblematisk måte. Samtidig er den en scene som ikke føles helt autentisk. Vi forstår umiddelbart at scenen trolig er spilt og konstruert, en rekonstruksjon av noe som virkelig skjedde. Ordene formuleres som replikker i et drama snarere enn et dokumentarisk øyeblikk så å si fanget i forbifarten av kameraet og mikrofonen. Scenen viser at Krigere er en film som pendler mellom å være dokumentar og dramadokumentar, og som av og til balanserer på en svært stram line.

Krigere viderefører et prosjekt Jon Haukeland påbegynte med dokumentaren Barneraneren i 2016. Både Berat og Mamo dukket også opp i den tidligere filmen, men har nå fått hovedrollene. Krigere er mer vellykket enn forløperen. Strammere i uttrykket og mindre problematisk i bruken av konstruksjoner og rekonstruksjoner, men i likhet med Barneraneren lider Haukelands nye film under en form for informasjonsunderskudd. Vi følger Berat og Mamo tett i hverdagen, i kamp med seg selv vel så mye som det norske systemet, men til syvende og sist får vi ikke riktig grep om hvem de er eller hva de representerer. Krigere har mange gode øyeblikk, og er et interessant innlegg i debattene om integrering av innvandrerungdom i landet vårt. Samtidig etterlater den en god del spørsmål.

Innvandrergutter

I anslaget til Krigere møter vi Berat Jusufi. Han er sosialkonsulent på NAV, der han jobber med boligframskaffelse, men er også miljøarbeider og leder av Guttegruppa. For å få en guttegjeng bort fra gatene, har han tatt dem med til en gokart-hall. Stemningen er høy, alle er ivrige etter å begynne. Noen nærmest bobler over av energi. Berat må si til Mamo Erkmen at han skal være stille, og litt senere må han avbryte løpet til Mamo, fordi han kjører for fort og aggressivt. Han må ta det mer med ro. Mamo godtar Berats ord motvillig. De andre er «pussies», slår han fast.

Det er historiene til Berat og Mamo som fortelles i Krigere. Berat er mer enn bare en miljøarbeider som gjør en jobb for pengene. Han er en som bryr seg. Han vil helst bli kalt «kompis». Berat ser seg selv i Mamo, som nærmest er en yngre versjon av ham selv. Begge kommer de fra familier i oppløsning, de kom skjevt ut og har vært involvert i gjengkriminalitet, aggresjon, narkotika og vold. Berat er imidlertid også et eksempel på at det går an å bryte den onde sirkelen. Det går an å legge alt bak seg, bli et bedre menneske, og dermed også en produktiv del av det norske samfunnet.

På 15-årsdagen blir Mamo stoppet av politiet. Han løper av gårde, kaster fra seg noe dop og sier til politiet til at han ikke kan dra hjem. I første omgang blir løsningen at Mamo flytter inn hos Berat. Barnevernet gir tommelen opp, og Mamo opplever at verden har fått et nytt og trygt midtpunkt. Men lykken varer ikke. I et møte med politiet vekker Berats oppførsel som verge irritasjon, og en politisjekk viser at han ennå ikke har ren politiattest. Barnevernet vet godt hvem og hva han er, og sjefene i NAV støtter ham fullt ut, men Berat kan ikke passe på Mamo på samme måte som tidligere. Mamo blir nødt til å flytte ut og bo på et avlastningshjem.

Episoden får Berat til å tenke seg om. Gammelt sinne blusser opp på nytt. Han er irritert og fortvilet over at arbeidet han har gjort med Mamo kanskje er forgjeves. For å få klarhet i hva han føler tar han turen til Gol i Hallingdal. Det var der han vokste opp, og der han fikk hjelp av miljøarbeideren Karianne. En samtale med henne, og et besøk i fotballklubben som betydde så mye da han selv stod i fare for å bli kriminell, blir forløsende. Berat besøker Mamo og de snakker ut.

Mamo på sin side har også fått en slags avklaring. Han har blitt en del av et kampsportmiljø som representerer et alternativ til livet i gjengen eller på gatehjørnet. Han vil begynne på nytt. Bytte ut gamle nettverk med nye og starte et nytt liv. Filmen avsluttes med en lengre sekvens som viser hvor langt han er kommet. Mamo deltar og vinner sin klasse i NM i Muay Thai i 2019. Akkurat som Berat har Mamo fått skikk på livet sitt, med avgjørende hjelp av Berat.

Individet og «systemet»

«Da er dere med på å ødelegge enda mer», sier Berat til en representant fra barnevernet når han forstår at Mamo ikke kan bo hos ham på grunn av hans egen kriminelle fortid. En av de sentrale konfliktlinjene og temaene i Krigere er forholdet mellom enkeltindividet og «systemet». Det er de som ikke passer inn i første omgang, gutter med altfor mye naturlige steroider og vanskelige familieliv, og deres møter med samfunnets institusjoner, som står i fokus. Enkeltpersoner som utfordrer grensene er «heltene» i filmen, med mål om å gjøre «systemet» mindre rigid.

I moderne dokumentar har framstillinger av samfunnsmessige institusjoner stått helt sentralt. Også i Norge er det laget mange slike dokumentarer. Dette er den dramaturgiske motoren i Krigere. På en raus måte fremstiller den hvordan det institusjonelle «systemet» i bunn og grunn er godt, men at reglene av og til er for rigide. Konflikten som oppstår mellom Berat og politiet er avgjørende, men også at politiet beklager og retter opp et problem som har oppstått fordi en polititjenesteperson tolker reglene altfor bokstavelig.

Det er avgjørende i Krigere, som det var i Haukelands forrige helaftensdokumentar Barneraneren, at institusjoner som barnevernet, sosialetatens oppfølgingsteam og politiet er alternativer til to negative felleskap: dysfunksjonelle familier og gjengmiljøet på gata. Akkurat som i skildringen av barneraneren Noah i forløperen, leverer Haukeland en slags dobbel dokumentarisk feelgood-film med Krigere. «Systemet» i form av velferdssamfunnets organer er i bunn og grunn godt, og det går bra med Berat og Mamo til slutt, slik det også gjorde med Noah. På denne måten skiller Haukelands dokumentarer seg fra andre som skildrer rigide institusjoner som ikke makter å hjelpe de som trenger det.

Et avgjørende motiv i både Krigere og Barneraneren er sårbarheten som like fullt oppstår når unge gutter får problemer hjemme og faller utenfor trygge felleskap. Krigere har en egen nerve fordi vi ser konfliktene og de kompliserte følelsene så tydelig i Berats ansikt. Berat og Mamo skildres med en blanding av sår ømhet og respektfull avstand som er beundringsverdig. Fokuset rettes mot enkeltpersonene som gnisser mot institusjonene.

Selv om Krigere er vellykket, føles den av og til for lettvint. Dokumentaren har et uavklart forhold til det maskuline «brødre»-fellesskapet som Berat og Mamo tar del i, der «feminine» egenskaper oppfattes som svakt. Filmen tar ikke stilling til den giftige maskuliniteten som gjengene representerer, og stiller ikke spørsmål om hvorfor man ender opp med en slik maskulinitetsforståelse.

Haukeland introduserer flere spørsmål om Berat og Mamos bakgrunn. Selv om den ikke først og fremst er en «innvandrerfilm», er både Mamo og Berats status som innvandrere viktige for å forstå knuten av følelser knyttet til utenforskap, sårbarhet og fortvilelse.

Krigere viser hvordan den dysfunksjonelle innvandrerfamilien fører til at usikre, aggressive og sårbare gutter ender opp med å skape giftige maskuline fellesskap. Det er mye snakk om mødre, men fedre er så å si totalt fraværende. Berat er en slags farsfigur for Mamo, en substitutt for et fravær. Miljøet som Berat og Mamo er del av virker imidlertid å være en mannsverden der det ikke engang er rom for kjærester. Jenter er det lite av i Krigere. Miljøarbeideren Karianne er en morsfigur for Berat, men ellers er det kun snakk om menn og brødre. Noah i Barneraneren fikk i hvert fall en kjæreste i hestejenta Frida, som trolig bidrar til at han klarer å komme seg ut av en ond sirkel, men noe tilsvarende antydes ikke i Krigere. Hvordan henger dette sammen med andre elementer i Berat og Mamos liv?

Haukeland ønsker åpenbart å unngå en problemorientering som respons på integreringspolitikken. Regissøren vil rette fokuset mot fortellinger om enkeltindivider og skildre et skarpt tverrsnitt gjennom en gruppe unge menneskers liv, men uten å politisere. Tilnærmingen er beundringsverdig, men det gjør også at mange tilskuere vil sitte igjen med spørsmål. Hvorfor kan ikke Mamo gå hjem når han stoppes av politiet innledningsvis? Hvorfor kan han ikke bo hjemme? I enkelte tilfeller er portretteringen av de to hovedpersonene, og særlig Mamo, rett og slett for tynn. Vi trenger mer kontekst og «tykk beskrivelse» for å kunne ta inn over oss deres spesielle sårbarhet.

Rekonstruerte tverrsnitt

Jon Haukeland fikk mye kritikk for valgene han gjorde i Barneraneren i 2016. Flere kritikere mente at bruken av rekonstruksjoner var problematiske. Også i en analyse her på Montages ble dette påpekt. Når vi aner at noe er konstruert eller rekonstruert, uten at vi får kunnskap om dette, blir vi ofte skeptiske til det som framstilles. Vi tenker: hvor sannferdig er dette egentlig? Hva er det egentlig vi ser og opplever? Hvilke friheter har regissøren tatt?

Selv om bruk av rekonstruksjoner, dramatiseringer og scener som illustrerer noe kameraet og mikrofonen ikke har klart å fange inn, har vært en del av dokumentaristers verktøykasse i over hundre år, er dette omstridte virkemidler som bør brukes med varsomhet. I dag er det riktignok mange som mener dette skillet er kunstig og uviktig – alt er jo retorikk og manipulasjon uansett, og virkelighet og film er to forskjellige ting – men alle diskusjonene omkring det nye begrepet «hybridfilm» viser at dette slett ikke er uproblematisk.

Barneraneren var langt på vei en hybridfilm. Grensene mellom hva som var spilt og iscenesatt og hva som var observert av kamera mens det skjedde, var porøse og utydelige. Ettersom de fleste som ser en film ikke kjenner de som skildres på lerretet, reagerer man ofte når man ser i ettertekstene at sentrale personer er spilt av amatørskuespillere. Assad i Barneraneren er jo egentlig Berat Jusufi. En rollefigur sikkert basert på en virkelig person, men i Barneraneren spilt av en annen person. Mamo dukker opp også i denne filmen, og noen introspektive tilbakeblikk i slutten av Krigere er hentet fra en sekvens som var iscenesatt og dramatisert i Barneraneren. For noen er dette helt greit, en nødløsning man tyr til fordi en dokumentarist ikke kan være til stede bestandig, mens for andre er det en kropp for mye i slike scener.

I Barneraneren skapte dette en uvisshet, fordi vi hele tiden var usikre på om det vi så virkelig skjedde, eller om det var en dramatisering. I flere tilfeller var det åpenbart at det vi så ikke var fanget i forbifarten, men møysommelig rekonstruert. En scene der Noah og vennene truer andre ungdommer på besøk på Haugerud ville ikke ha oppstått dersom kameraet var til stede, men vi forstår selvsagt at dette trolig hadde inntruffet mange ganger før.

For å unngå samme kritikk som rammet Barneraneren, har Haukeland utstyrt Krigere med en ramme som presiserer at han er nødt til å iscenesette virkeligheten for å nå fram til en slags dokumentarisk sannhet. I begynnelsen av filmen ser vi Berat og Mamo på gaten, og en person, sikkert Haukeland selv, avbryter og ber dem fortsette innendørs der man har mikrofoner. I slutten av filmen er vi tilbake til denne rammen, som skal garantere at det er deres historie slik den har blitt fortalt til filmteamet. Det er et godt grep. Kanskje kunne det blitt brukt underveis i handlingen også? Det ville gitt filmen en annen tone – et slikt selvrefleksivt grep kunne skapt et rikere og mer komplekst forhold mellom filmen og tilskueren.

I tillegg har Haukeland lagt inn tre tekster som skal avklare filmens forhold til virkeligheten. I den første teksten forklares det at det vi ser er basert på samtaler med Berat og Mamo, en slik samtale som rammen innledningsvis og avslutningsvis antyder, samt samtaler med politiet og skolen og andre involverte i historien. I den andre teksten peker filmen på at Berat og Mamo «gjenskaper sin historie slik de opplevde den» sammen med regissøren, og i den tredje og siste teksten slås det fast at: «Alle sentrale roller i filmen spilles av personene selv».

Rammen og de tre tekstene er en viktig avklaring som gjør at Krigere føles ærligere og bedre enn Barneraneren, men alle problemene er ikke løst av den grunn. Noen scener er som tatt ut av en fiksjon, andre er åpenbart rekonstruksjoner, mens enkelte sekvenser har preg av en mer direkte dokumentarisk impuls. Avslutningssekvensen fra NM i kampsport er ingen dramatisering – den har en umiddelbarhet og kraft som andre scener mangler.

Den lange sekvensen der Berat sitter og snakker om sin vanskelige oppvekst med miljøarbeideren Karianne i Gol er avgjørende for filmen. I denne sekvensen er det som om vi blir vitne til et øyeblikk som fant sted der og da, uansett hvordan sekvensen ble laget, og det er en god samtale som gir oss viktig kontekst for å forstå Berat og hans modige reise bort fra gjengkriminaliteten. En av grunnene til at denne sekvensen fungerer så godt er ikke bare at vi kommer enda tettere på den fåmælte Berat, men at vi faktisk får noen enkle forklaringer, som gir oss nødvendig kontekst for å forstå hvem Berat er. Det gir oss også større respekt for Berats livsreise.

Haukelands innledende påpekning om at filmen er laget sammen med de to hovedpersonene, gjør at Krigere kan sies å høre til en form for deltakende dokumentarfilm. Haukeland lar Berat og Mamo selv spille ut sine liv og delta i utformingen av hvem de er i filmen. Deres liv ses ikke bare utenfra, men gjennom deres medvirkning. Filmen ligger dermed tett opp til dramadokumentarens form og tradisjon.

Informasjonsunderskudd

Den klassiske dokumentarfilmen, som filmteoretikere gjerne kaller fortellende, forklarende eller ekspositorisk, er gjerne preget av et informasjonsoverskudd. Alt skal legges fram. Den dominerende kommentatorstemmen i denne dokumentarfilmformen er garantien for at alt blir lagt fram, og skaper samtidig et utside-perspektiv. Alt blir sett på som fra en allvitende posisjon, en som forteller alt som er viktig for å forstå budskapet og tematikken.

Denne måten å lage dokumentarfilm på ble for alvor utfordret i overgangen til 1960-tallet med forskjellige former for direct cinema eller cinéma vérité, som erstattet ovenfra-og-ned-perspektivet med et observatør- eller deltakerperspektiv. Det er ikke tilfeldig at disse filmene la vekt på at filmskaperne nærmest skulle være som fluer på veggen. Virkeligheten skulle bare presenteres slik den ble sett og hørt av filmskaperne. Disse observasjonelle filmene lider dermed ofte av et informasjonsunderskudd. Vi er med på leken, ser og hører hva som skjer, men får ellers lite informasjon. All informasjon som den klassiske dokumentarfilmen nærmest dyttet ned i tilskuerne, ble nå erstattet av et intenst nærvær og et magisk øyeblikk fanget av kamera der-og-da.

Dagens dokumentarfilmer velger som oftest ulike posisjoner et sted mellom den klassiske formen og den opprørske og mer observasjonelle formen. Noen regissører visker ut skillet mellom dokumentar og fiksjon for å stille spørsmål, andre gir bare blaffen. Alt er jo bare film. Det er ikke virkeligheten selv vi ser og hører, men en representasjon. Andre forsøker på forskjellige måter å engasjere tilskuernes blikk ved å tydeliggjøre og markere når noe er dramatisert eller rekonstruert. Men akkurat som med bruken av en kommentarstemme, som nærmest er tabu i nyere norsk dokumentar, er dette noe mange mener kan hindre et sterkt tilskuerengasjement. Det kan virke mot sin hensikt, ettersom det man ønsker er en tilskuer som er intenst til stede i en serie følelsesladde øyeblikk.

Selv om jeg uten noen problemer vil plassere Krigere i den «familien» man gjerne kaller dokumentar, er det en film som av og til beveger seg på grensen til fiksjon. Det er også en film som ofte forteller mindre enn den kunne, og i sin konsentrasjon omkring dobbelt-portrettet av Berat og Mamo er mindre interessert i en gammeldags problemorientering. Ved å kun antyde at Berat og Mamo kommer fra problemfamilier og har hatt vanskelige oppvekstvilkår, unngår vi en slik problemorientering. Ved å tone ned mange av omstendighetene som kunne kastet lys over hvorfor akkurat Berat og Mamo søker seg til gjengmiljøer, bidrar ikke filmen til å belyse sentrale samfunnsproblemer. Krigere antyder at en viktig grunn til at Berat og Mamo faller utenfor er familieproblemer, og det er ikke uten betydning at de er innvandrere og menn, men hva er felles i deres bakgrunn? Er det noe som skiller dem? Å legge til mer «tykk beskrivelse» av deres bakgrunn, eller problematisere og politisere deres situasjon, ville gjort Krigere til en annen film. Kanskje mindre engasjerende på et følelsesmessig nivå, men det som ofte føles som et informasjonsunderskudd i filmen gjør også at den blir mindre effektiv og rik.

Vi får for eksempel ikke noe egentlig perspektiv på de giftige maskuline miljøene som skapes, eller hvordan sport kan fungere som «lynavleder» i enkelte tilfeller. Det er jo i kampsportmiljøet vi hører ordet «kriger» brukt, selv om vi forstår at Haukeland kanskje mener noe annet og mer med dette ordet. For uansett er Mamo og Berat «krigere» som har overlevd en krig med seg selv og samfunnet. Det er beundringsverdig at Haukeland aldri antyder at Berat og Mamo er ofre. Av og til overskygger de mange spørsmålene filmens historie som gir opphav til den følsomme skildringen av de to sinte unge mennene.

Krigere og vinnere

Jon Haukeland har laget svært forskjellige dokumentarfilmer så langt i sin karriere. Hans første langdokumentar var Mannen som elsket Haugesund (2003), et portrett av den jødiske gründeren Moritz Rabinowitz og hans skjebne under krigen, laget sammen med Tore Vollan som også har fotografert mange av Haukelands filmer (inkludert Krigere). Hans neste langdokumentar var Reunion– ti år etter krigen (2011) som skildret et sterkt møte mellom albanere og serbere fra Kosovo, og som fokuserte på konflikthåndtering og forsoning. Kanskje vokser både Barneraneren og Krigere ut av Haukelands interesse for konflikthåndtering. Begge filmene gir positive bilder og løsninger. De viser at det går an å bryte ut av onde sirkler, gi slipp på negative miljøer og reintegreres i samfunnet.

Det er kanskje urettferdig å sammenligne Krigere med 12 bragder, men Izer Alius fiksjonsfilm har flere fellestrekk med Krigere. Selv om de er svært forskjellige, handler begge om unge menn fra innvandrermiljøer i storbyenes drabantbyer som velger den kriminelle gjengen framfor familien og storsamfunnet. I Alius film er familien mer avgjørende, og vi har noen interessante roller for kvinner. Her er det antydet at mange av guttene nærmest blir småkriminelle på tross, og ikke på grunn, av familien. Både Krigere og 12 bragder presenterer intense nærbilder av mannlighet og det å vokse opp som innvandrer. De er tverrsnitt av liv, ikke forklarende lengdesnitt, og vil skape intense øyeblikk snarere enn å etablere forbindelseslinjer. Begge filmene nistirrer på unge menn, og løfter sjelden blikket.

Krigere lykkes med mye den ønsker å oppnå, men etterlater mange spørsmål, både om bruk av virkemidler og valg av fokus. Ved å redusere grep som ble oppfattet som problematiske i Barneraneren, har Haukeland skapt en klarere og mer fokusert film denne gangen, til tross for dens urene status som «hybridfilm».

Krigere humaniserer innvandrerungdom som kommer i konflikt med politiet og samfunnets normer, og unngår å redusere sine hovedpersoner til ofre. Den ser Berat og Mamo som individer først, og innvandrere sekundært, og stiller viktige spørsmål i en innvandrerdebatt dominert av et oss-mot-dem-perspektiv. Noen tilskuere vil imidlertid ønske seg mer kontekst, større distanse og flere svar.