Analysen: Spionen (2019)

Hvis man skal peke på noe allment interessant ved Jens Jonssons dyktig utførte, men konvensjonelle dokudrama, Spionen, må det være filmens portrett av en skjøge. Eller en «skjøge», for Sonja Wigert, som i sitt virkelige liv var en norsk filmstjerne og dobbelspion under Andre verdenskrig, fremstår i nettopp dette tvetydige skjær: skuespillerinnen som skjøgen, doblet opp i rollen som spion. Slik ble Wigert i vidt omfang oppfattet i sin samtid, og slik blir hun i en viss forstand også tolket her.

I en viss forstand, for Spionen er, som også flere anmeldere har fremhevet, en halvbakt affære. Den vil på én gang være en spionthriller, en biografifilm og enda et nummer i den hvileløse serien av okkupasjonstidsdramaer. Likevel ender filmen først og fremst med å være en tradisjonelt spenningsakkumulerende oppramsing av ytre begivenheter i Wigerts utrolige liv.

Siden regissøren er svensk, er «det nye» her den svenske vri på historien: Sonja Wigert var fra 1939 og et stykke inn på 50-tallet en enda større filmstjerne i Sverige enn i Norge. Jens Jonsson har med rette sett mulighetene for en mindre fortersket og mer sexy stedskoloritt i datidens svenske heksegryte av krigsnervøsitet, spionfeber og dans på avgrunnens rand.

Det er i disse omgivelser, kombinert med Oslos teater-, film- og nazimiljøer, at vi møter filmens hovedperson i Ingrid Bolsø Berdals skikkelse. Sonja deltaker i 1941 ved premierefesten til filmkomedien Kjærlighet og vennskap, hvor hun selv spiller den kvinnelige hovedrollen. Skuespillerinnen undrer seg over hvor «alle kollegene» er ved denne anledningen, som om hun er uvitende om at filmens regissør og hennes egen mentor, Leif Sinding, er et fremtredende NS-medlem (fint skissert av Anders T. Andersen).

På tross av sin (påtatte?) naivitet forvandler Sonja seg hurtig til en kaldblodig aktør i krigsspillet, da hun innvilger i å bli spion for svensk etterretningstjeneste. Under dekknavnet «Bill» blir hun den beryktede rikskommissær Josef Terboven (Alexander Scheer) sin elskerinne på Skaugum, dels som en muldvarp for svenskene og dels (først og fremst, må vi formode) for å hjelpe sin far fri fra tysk fangenskap. Imens forelsker Sonja seg i en diplomat ved den tyskvennlige ungarske ambassade (Damien Chapelle), sier ja til å bli Terbovens spion i Sverige og gjennomlever i filmens siste del et nervepirrende dobbeltspill, som ender godt. Som dobbeltagent medvirker hun til avsløringen av en tysk storspion i Stockholm, selv om kjærlighetsforholdet til den ungarske diplomat (og spion) går tapt underveis.

En eksplisitt fortellersynsvinkel er i begynnelsen og slutningen av filmen lagt i munnen på Thorsten Akrell, hovedpersonens overordnede i det svenske etterretningsvesen, spillet av Rolf Lassgård: Sonja «trodde ikke krigen angikk henne. Men krigens natur krever at du velger side». Også i denne anledning har Morgenbladets filmkritiker Ulrik Eriksen tilbudt seg som en av anmelderstandens beste bullshit-detektorer: «Det er åpenbart feil. Krigen tvinger oss til å sjonglere og konfrontere flere ofte gjensidig utelukkende størrelser i skjæringspunktet mellom personlig perspektiv og det overordnet moralske. Hva vil skje med meg? Hva vil skje med familien min? Hva er best for karrieren og økonomien?»

Hva som er best for Sonja Wigert skjønner vi aldri helt i Spionen. Bolsø Berdal fremstår direkte og ujålete i sin rolletolkning. Hva vi ser er hva vi får: en pro. Da Sonja ønsker å vinde innpass hos Terboven innlater hun seg hos en av hans innflytelsesrike venner, toppnazisten Hartmann. På dennes kontor får hun telefonisk flørtekontakt med Terboven, mens hun smilende lar sin sigarett vandre fra sin egen munn til Hartmanns (hvoretter hun straks dumper ham, da hun har oppnådd hva hun ville).

Da Terboven siden inviterer Sonja til middag på Skaugum og spør, om de «kan komme overens», setter hun seg på gjesterommets dobbeltseng, idet hun legger en hånd på silkelakenet og sender et tussmørkesmil til rikskommissæren. Senere i filmen ser vi hovedpersonen legge sine nakne føtter i skjødet på henholdsvis Terboven og hennes ungarske elsker med den samme nesten søvngjengeraktige erotiske selvbevissthet.

Kan vi som publikum forvente noe annet? «De har et talent for å være en annen,» sier Akrell til skuespillerinnen, da han vil verve henne som spion. «Hva er det jeg skal gjøre?», spør hun, da han ber henne infiltrere miljøet rundt Josef Terboven. «Akkurat det ved De nok bedre enn jeg,» svarer etterretningsmannen. Sonjas ektemann, som hun i begynnelsen av filmen er ved å gjøre seg fri av, uttrykker seg mer bramfritt: «Har du fått pult deg til noen roller på det siste?»

For Sonja Wigert er jo en kvinne, ikke sant! Og vakker. Og skuespiller! I den samme forståelsen snerrer hennes elsker, rikskommissæren, av Sonja på en måte som vi har vennet oss til å høre filmtyskere snerre av skuespillere siden skuespilleren-som-opportunist-filmen Mephisto (1981) av István Szabó: «Hva vet en skuespillerinne om krig?!»

Med en nøkkelreplikk som denne legger vi øren til den avgrunnsdype naiviteten hos utallige maktmenn som gjennom tidene har tiltenkt kvinner liten eller ingen rolle i politikk. For ikke bare menn, men også kvinner har selvsagt til alle tider, i og utenfor krig, sjonglert i skjæringspunktet mellom det personlige og det overordnede. Stillet over for kulturens forsnevrende stereotypisering har det for kvinner typisk handlet om å forstille seg. Heri har deres makt ligget. I storpolitikk har det kvinnelige sjongleringspunkt ofte handlet om sex og spionasje.

I en enkelt scene lar balanseakten seg avlure. Sonja banker på Terbovens dør for å overtale ham til å droppe den harde linje han nettopp har besluttet seg for å føre mot den økende motstand i befolkningen. Hun sier ikke til ham hva hun vil, så etter replikkutvekslingen mellom dem spør han: «Hva hadde du på hjertet, kjære?» Sonja smiler søtt og svarer «ingenting». Men innen da har de to drøftet fordelene og ulempene ved en henholdsvis hard og myk linje i Gestapos forsøk på å nedkjempe hjemmefronten. Rikskommisæren følger ikke Sonjas indirekte råd om en mykere linje, men under samtalen deres har han lyttet intenst til henne. Terboven har elskerinnen sin på hjertet.

En samtale som denne ville ikke finne sted uten sex før og etter. Uten sex ville Sonja ikke kunne påvirke og skade Terboven. Uten sex ville hun ei heller kunne legge et effektivt røykslør over sine virkelige hensikter. Vi er slik tilbake ved utgangspunktet mitt: skuespillerinnen som skjøge.

Heri finner jeg et allment perspektiv – selv i en så overfladisk film som Spionen. Tenk bare tanken – å kysse på oppdrag! For penger. Og oven i kjøpet mens andre ser på – hvor skamløst! Også den store danske sceneregissør, Katrine Wiedemann, har i sin bok om teaterkunsten, Ved gudernes bord (2016), heftet seg ved denne offentlige stigmatisering av skuespillerprofesjonen, næret av både fascinasjon og forakt:

Skuespillere, når de kom reisende på landeveien i deres fargerike, sigøyneraktige kostymer, ble ansett som syndige. Ikke fordi de hadde for mye sex, eller tente det erotiske i publikum, hvilket de riktignok gjorde, men nærmere fordi de forega. De hadde masker. De løy. De sa de het noe annet enn de gjorde, de lot som om de var forelsket i hverandre, men alt var bare løgn. Alt var kostymer, maskerade. De skremte, især hvis de spillet bra. Det var nesten demonisk å la seg føre inn i deres illusjon.

I Spionen gir Sonja Wigert i et enkelt øyeblikk uttrykk for en lignende anfektelse, selv om det skjer på egne vegne: «Jeg har blitt noe annet. Jeg håper jeg kan vende tilbake til meg selv». På dette tidspunkt er hun og Terboven blitt forelskede i hverandre (diskret markert i en scene, hvor hun kommer ham til unnsetning ved et motorsykkelfall).

På dette tidspunkt synes Sonja ved hjelp av en skuespillers særlige intuisjon og innfølingsevne, men også i kraft av den ervervspsykopatiske instrumentalisme hos en profesjonell spion å ha gjort Terbovens ord til sine egne: «Det er intet som bare er sant eller falsk». På dette tidspunkt har Sonja kort sagt for lengst forvillet seg inn i det etiske tåkeland som er spionasjens: Jeg lyver for og ligger med hvem som helst, men for hvis skyld? For Sveriges? For Norges? For min fars skyld? For min egen?

En tolkning av Spionen som denne er velvillig, for annet og mer enn et slikt potensial (basert på enkeltstående replikker i Harald Rosenløw-Eeg og Jan Trygve Røynelands manuskript og på Ingrid Bolsø Berdals utvendige rollefortolkning) finner man ikke i filmen. Den postulerer en utvikling hos hovedpersonen – fra en naiv yrkesopportunisme til en innsats som spion, som ifølge Rolf Lassgård-figurens allfaderlige klisjéspråk har vært «heltemodig». Men sannheten er, at Sonja ikke gjennomgår noen former for forandring, hverken psykologisk, moralsk eller politisk, i filmen.

Vekstpotensialet som et i det minste småpirrende stykke filmrevisjonisme synes å være uttømt, da Terboven forsvinner ut av historien cirka midtveis i filmen. Underveis må vi holde ut med Sonja, når hun gang på gang står opp midt på natten for å fotografere dokumenter og gjøre politiske hanreier av sine elskere, mens de snorksover. Da hovedpersonen i en av disse scener tilfeldigvis faller over noen gruoppvekkende krigsbilder, er det som om hun der og da forstår hva saken dreier seg om og velger side.

Det gjør vi andre også. Ho derre skuespilleren spiller bra, tenker vi.