Den svensk-norske samproduksjonen 12 bragder var ferdig innspilt i 2016, og hadde verdenspremiere i Gøteborg i januar i år. Omtalen nedenfor ble opprinnelig publisert etter visningen på Oslo Pix, og hentes nå frem i anledning 12 bragders regulære norske kinopremiere 2. desember. 

* 

Norsk-makedonske Izer Aliu viser med 12 bragder igjen hvilket unikt talent han er. Hans andre spillefilm som regissør byr på en sjelden kinoopplevelse, der lerretet nesten eksploderer av energi. 12 bragder bobler over av oppfinnsomhet!

16-åringen Food (Gorgees Khoshaba) er i trøbbel. I stedet for å hjelpe gjenglederen Salle (John Hanna) når han blir banket opp, løper Food hjem. Han later som om ingenting har skjedd, men idet Salle skrives ut fra sykehuset fryses Food umiddelbart ut av guttegjengen. Han bønnfaller om å bli sluppet inn i varmen igjen, men Salle står på sitt. Inspirert av den greske historien om Herakles’ tolv storverk, som de hører om på skolen, gir Salle imidlertid Food én siste sjanse. Kan han utføre tolv bragder, gjennomføre tolv prøvelser for å vise sin styrke, lojalitet og offervilje overfor Salle og de andre, vil han nok en gang kunne bli en del av gruppa.

Egentlig heter Food noe annet. Han er flyktning fra Irak og navnet hans er Fuad. Han og hans familie bor i Ryd i Småland. Stedet er en kulturell smeltedigel med en overvekt av innvandrere, og miljøet Food er en del av har lenge hatt et barskt rykte. Spesielt Salle er nådeløs. Han er allerede en uredd voldsmann, og leder sin lille gjeng med jernhånd. Spark, ørefiker og slag er en del av hverdagen. Alle ord er harde. Svakhet tolereres ikke.

Food er Salles motsetning og kontrast. I begynnelsen framstår han som en stakkarslig feiging. En som alltid sniker seg unna. En som skryter på seg spark og slag han ikke våger utøve i gatekamper med andre grupperinger. De tolv bragdene han må utføre blir imidlertid hans smertefulle ilddåp. De viser en annen side av den unge mannen. Langsomt oppdager han nye sider ved seg selv, våger mer og mer, blir snarrådig i all sin desperate lengsel etter å høre til og være del av et kollektiv. Men hva vil Food vinne og tape ved å utføre sine mange bragder?

Det er Salle, spilt av John Hanna, som er filmens forteller, og hans stemme leder oss gjennom det som etter hvert blir en engasjerende og sammensatt historie. 12 bragder er strukturert med et ikke-linært narrativ, som tar oss fram og tilbake i tid. I samarbeid med klipper Jens Christian Fodstad (Som du ser meg, De uskyldige) spoler Aliu så å si framover og bakover i fortellingen på en sømløs og hyper-energisk måte, og vi tas også med på utallige små sidespor. Ingen av de mange fortellermessige krumspringene blir digresjoner – snarere berikes helheten av alle de små mosaikkbitene, som langsomt utvider seg til et større bilde. Filmen handler om makt, svik, problematisk lederskap, og om forholdet mellom individet og de større sammenhengene.

Food velger gjengen. Han kunne ha valgt familien, men vil være en del av Salles brutale virkelighet. Innbitt spilt av Gorgees Khoshaba med innestengt vrede og underdanighet, er Food hakkekyllingen alle ler av. Han er den de andre overser og gjør narr av når de vil, og støter ut om nødvendig. Justisen og tonen i gruppa er beinhard. Følger man ikke Salles minste nykker er man en «kukksuger» eller «fitte». En damp av giftig maskulinitet ligger over den svenske forstadskulden i 12 bragder, kaldere enn snøen på bakken og alle de grå betongveggene. En tilværelse der et kyss er som et slag i ansiktet eller det samme som et innbrudd, og der spark og knyttneveslag er den nærmeste måten man kan vise ømhet på.

At Izer Aliu både kan fortelle historier som vil noe, og som betyr noe, og samtidig instruere unge skuespillere til å gi fabelaktige rolletolkninger, blir også denne gangen åpenbart. I sine tidligere filmer har han vist at han mestrer både form og innhold, og 12 bragder er nok et bevis på hans eksplosive talent. Allerede med Å vokte fjellet (2012), som var hans eksamensfilm fra Den norske filmskolen på Lillehammer, vant han Amanda-prisen for beste kortfilm. Spillefilmdebuten Fluefangeren (2017) høstet også en Amanda for beste regi, og det vil ikke overraske meg om 12 bragder også bringer hjem priser til Aliu.

Mange av temaene og motivene som Aliu undersøker her kan ses som variasjoner over elementer fra Fluefangeren, som også handlet om maktbalansen i en guttegjeng, og forholdet mellom en leder og en gruppe. I den filmen befant vi oss på den makedonske landsbygda. På første skoledag etter sommerferien blir det utskiftning av lærere og ansatte, fordi det har vært regjeringsskifte, men den unge og idealistiske klasseforstanderen Ghani gir seg ikke. Han forsøker å beholde jobben ved å vise rektor at han kan løse konflikten mellom guttene i klassen sin. Det går selvsagt ikke som han tror, og uten å ville det utløser han vold istedenfor å løse landsbyproblemene.

Gruppedynamikk står altså sentralt i Alius to langfilmer, men 12 bragder utspiller seg i et helt annet miljø. Tonen er også annerledes. Og der guttene overvinner splittelse i Fluefangeren, i kampen mot en lærer som blir mer og mer diktatorisk, er bevegelsen kanskje den motsatte i 12 bragder. Begge kretser imidlertid langsomt rundt en maktbesatt sentralfigur, en sirkel av gutter rundt ham, og et større samfunn som befinner seg rundt dem igjen.

I Alius filmer er det også påfallende at kvinner og jenter befinner seg i fortellingenes ytterkanter. Riktignok er søsteren til Food skarpt tegnet, i raske penselstrøk, men den blonde Svetlana – som alle guttene begjærer – velger makt. Ellers er jenter nærmest å regne som skjellsord i det maskuline mikrokosmos som 12 bragder handler om. Søstre og mødre fleiper man ikke med, men ellers er «det motsatte kjønn» entydig med svakhet. Og det er det aller mest tabubelagte i dette maskuline universet.

På overflaten er 12 bragder en slags hyperaktiv variant av den sosialrealistiske oppvekstskildringen – ladet med et helt eget drivstoff, fylt av høyoktan, eksplosiv energi. Gjennom fotograf John-Erling H. Fredriksens gnistrende svart/hvitt-bilder skildrer filmen for oss en verden som tilsynelatende bare er svart eller hvitt. Det finnes ingen mellomposisjoner i universet Food og Salle er en del av. Enten er man inne eller så er man ute. Enten følger man lederen, og utviser gjengen total lojalitet, eller så støtes man ut.

Men under overflaten finnes det nyanser og overraskelser. Et nytt, skjørt vennskap vokser fram mellom Food og den litt eldre kriminelle Andy (Geggi Barkho). Foods søster er tøffere enn toget, men forstår også mer enn familien og alle omkring henne. Det nådeløst svart-hvite miljøet blir langsomt mer nyansert og mangetydig, etter hvert som den brutale historien om Food skrider fram. Dermed leker også Izer Aliu med sine tilskuere på en burlesk måte. Det er mye brutal humor i filmen, elementer av en nærmest magisk realisme, og en lek med stil og form som gjør at bare grunntemaene står igjen som et fellestrekk med de sosialrealistiske tradisjonene som bl.a. den italienske neorealismen eller den britiske kjøkkenbenk-realismen er markører for.

Aliu vil noe annet og noe mer. I hans filmer finnes ømheten der man minst venter den, mennesker kan skifte karakter og identitet, og fornedrelsene kan snus til en seier. Akkurat som Fluefangeren tar 12 bragder pusten fra publikum. Den er ikke en jernhånd i en silkehanske, men en silkehånd i en jernhanske.

*