Man skal ta Petter Holmsens Fjols til fjells for hva den er: en film som aldri streber etter å bli klassifisert som et kunstverk, men snarere tar sikte på å være en bred komedie, med varemerket fra originalfilmen som drivkraft. [6]

DU retter en kjølig, spissformulert kritikk mot destruktive samtidskvaler, uten å gi avkall på sitt følsomme relasjonsdrama.

«Den barnslige tenåringsfilmen Los Bando legger aldri skjul på at den ønsker å være så bred og tilgjengelig som overhodet mulig. Jeg er usikker på om denne tilnærmingen bør oppfattes som kynisk eller sympatisk.»

Film fra sør 2015: Jia Zhangkes Mountains May Depart kommuniserer på flere plan, men filmens bestanddeler fungerer til tider på bekostning av hverandre. [1]

Oslo/Fusion 2015: Selv om den lider av å gape over for mye, er dokumentaren Seed Money: The Chuck Holmes Story et fascinerende innblikk i hvordan homoporno har fungert som et kulturelt uttrykk.

I det uhåndgripelige dramaet Jauja fører Lisandro Alonso oss fra 1800-tallets Argentina og inn i evigheten. [2]

Island er et land i endring, både som filmnasjon og som nasjon overhodet. Dette kommer ettertrykkelig til syne i Baldvin Zophoníassons prisbelønte drama Life in a Fishbowl.

Det nærmer seg slutten for NRKs filmmagasin Filmbonanza. Etter oktober legges programmet ned, i alle fall i sin nåværende form.  [8]

Coen-brødrenes andre spillefilm trekker sin inspirasjon fra klassisk animasjon, for så velte seg i småbylivets smakløshet. [2]

Steve McQueens konfronterende, men subtile, slavedrama er på sitt aller beste når bildene står for fortellingen, og ingen sier et ord. [2]

TIFF 2014: Hong Sang-Soo sikter lavt med Our Sunhi, men til tross for små tilløp til humor, føles filmen ufullstendig og svært lite engasjerende.

TIFF 2014: Filmen om Stones Throw Records er – i likhet med plateselskapet – både inkluderende og sprudlende kreativ.

TIFF 2014: Campingkomedien Sightseers finner humor i troverdige karaktersvikter, med hysterisk morsomt og dødelig utfall.

OIFF'13: Kanadiske Denis Villenueve forkaster enkelte sjangerkonvensjoner, men henter samtidig mye inspirasjon fra én bestemt kilde i denne spennende thrilleren, som har gjort stor suksess på festivaler i høst.

OIFF'13: Il futuro føles som en samling enkeltelementer som ikke danner noen ordentlig helhet. Kanskje oppsto problemet allerede da historien ble overført fra bok til film.

OIFF'13: Diskusjonen rundt Alain Guiraudies Fremmed ved sjøen dreier seg stort sett rundt filmens fremstillinger av homofil sex. Dette er en stor forenkling av filmen, men disse scenene er likevel essensielle i en thriller hvor lidenskap og intimitet står i sentrum.

Richard Linklater avslutter trilogien han startet med Før soloppgang (1995), og demonstrerer hvor mye han har vokst som filmskaper i løpet av disse atten årene. [3]

Grimstad 2013: Etter årets utgave av Kortfilmfestivalen har kun en håndfull filmer satt seg i minnet, sammen med en følelse av at alvorsgenerasjonen har inntatt filmbransjen.

Kosmorama 2013: Kazakhstanske Harmony Lessons er et høydepunkt fra årets festival, og introduserer en svært lovende filmskaper i regissør Emir Baigazin.

Kosmorama 2013: Med sitt ordinære og nøkterne uttrykk fremstår Volker Schlöndorffs Calm at Sea som ganske forglemmelig i overfloden av filmen om andre verdenskrig, og har lite nytt å si om krigen.

Kosmorama 2013: Den danske dokumentaren Ekspeditionen til verdens ende bruker majestetiske naturbilder for å vise menneskenes ubetydelighet i "den store sammenhengen". Resultatet er tankevekkende.

House of Cards lykkes som en kjølig skildring av politisk maktkamp, og preges av regissør og produsent David Finchers distinkte stil. [6]

Django Unchained antyder en modnere og mindre frenetisk filmskaper, men er likevel smart og skamløst underholdende, og viser at nittitallets store amerikanske auteur ennå er full av barnslig glede og vitalitet. [11]

Frank Capras klassiske julefabel It's a Wonderful Life (1946) er blitt imitert og parodiert, men er selv en variant av Charles Dickens' «En julefortelling». [1]

Lindsay Andersons If.... er tydelig inspirert av sekstitallets motkultur, og dens flammende kritikk av det britiske samfunnet er like kraftfull den dag i dag. [1]

Observe and Report inviterer til mange tolkninger. Én innfallsvinkel gjør at filmen ikke kan anses som spesielt morsom, men derimot som en briljant og tankevekkende lek med sjangerkonvensjoner og et rørende karakterportrett.