TIFF 2014: Få plateselskap nyter samme status som Los Angeles-baserte Stones Throw Records, som gjerne blir ansett som et fristed for undergrunnsmusikere. Selskapets grunnlegger, DJ Peanut Butter Wolf (Chris Manak), signerer artister og gir ut skiver basert på hvorvidt «det høres kult ut», og tilsynelatende lite annet. Kreativiteten blomstrer, og det gjør den også i dokumentaren Our Vinyl Weighs a Ton: This Is Stones Throw Records.
Stones Throw er et lite og relativt ungt plateselskap, men har en enormt eklektisk katalog, både hva gjelder musikken og dens visuelle vedheng. Filmens tilnærming kunne derfor knapt passet bedre, med sitt scrapbook-aktige uttrykk. Det er også en hel del ordinære intervjuer her, men disse tar befriende liten plass. I stedet fortelles historien – som strekker seg fra Manaks barndom til dags dato – ved hjelp av ulike arkivklipp, musikkvideoer, animasjonssekvenser og ulike visuelle artefakter som har samlet seg opp i Stones Throw-arkivet over årene.
Et så mangfoldig uttrykk føles nødvendig for å yte rettferdighet til historien om et selskap som defineres av både hip hop-mesterverk som Madlib og MF DOOMs «Madvillainy» og avdøde J Dillas «Donuts», eller sære skruer som Folerio Milano (Manak iført dameparykk) og Gary Wilson. Mest av alt minner filmens uttrykk likevel om musikken til den eksentriske og latterlig produktive produsenten Madlib, Stones Throws største stjerne, som preges av en psykedelisk klipp-og-lim-estetikk. Det er altså liten tvil om at Our Vinyl Weighs a Ton vil være til størst glede for eksisterende Stones Throw-fans; få andre vil ta tittelens referanse til Peanut Butter Wolfs temmelig obskure «My Vinyl Weighs a Ton», som filmen for øvrig kun gir et kort glimt av.
Det er ikke dermed sagt at de helt uinnvidde ikke har noe å hente her. Til tross for de interne nikkene til kjennere er filmen heldigvis tilgjengelig, inviterende og lettfordøyelig. Dette kommer av måten regissør Jeff Broadway presenterer stoffet på, og da først og fremst filmens ryddige oppbygning. En fallgruve for mange dokumentarer er nettopp dårlig struktur, da de enten hviler seg på en slavisk lineær eller velger en assosiativ og dermed litt rotete fortellerstil. I begge tilfeller er det fare for at viktige sammenhenger blir stående som uforløste eller uforklarte.
Broadway, som er en ung og veldig fersk filmskaper, gjør en glimrende jobb med å disponere stoffet ved å dele filmen opp i kapitler, som gjerne tar for seg en spesifikk artist i stedet for eksempelvis en bestemt tidsperiode. Det ville nærmest vært forbløffende om ikke Madlib eller J Dilla ble viet hvert sitt kapittel, og Stones Throw-historien trer klarest frem når Broadway setter lupen over artistene som i størst grad har satt sitt avtrykk på plateselskapet. Tross alt er det musikken og musikerne som på alle måter har definert Stones Throw.
Derfor er det også forfriskende at Broadway ikke ukritisk stempler Stones Throw som et hip hop-label, som det jo i hovedsak er kjent som. Riktignok har en overvekt av selskapets artister og klassiske utgivelser tilhørt den sjangeren, men filmen tar seg tid til de andre og mer ukjente musikerne, og gir dermed en rettferdig fremstilling av selskapet. Dessuten er det unødvendig å utelukkende henvende seg til hip hop-hodene, som – som alle andre – har godt av en luftetur i musikkfloraen i ny og ne. Det jeg imidlertid savner er flere muligheter til å høre selve musikken, som gjerne er mye av gleden ved slike musikkdokumentarer. Når filmen argumenter så tydelig for musikkens kvaliteter og kreative overskudd, ville det vært naturlig å bruke musikken for å illustrere dette.
Our Vinyl Weighs a Ton er til syvende og sist en hyllest til Stones Throw, men blir aldri ukritisk. Filmen preges av åpenheten og idealismen som tilsynelatende kjennetegner plateselskapet, hvilket gjør den både engasjerende og sympatisk. Takket være Broadways evne til å beskrive musikkhistorie med et fengende visuelt filmspråk, er den også en ypperlig kinofilm.