Liv, skuespill og forbrytelse smelter sammen i May December, den nye filmen fra regissør Todd Haynes.
Jeg har en tilbøyelighet for det jeg tenker på som jenteromshorror – filmer som borer og graver i relasjoner mellom kvinner; relasjoner som ikke kan kalles vennskap, men uavklarte vekslinger mellom intimitet, sammenligning, tiltrekning og forakt. Det uavklarte er avgjørende: samhandlingen mellom rollefigurene defineres av nærmest usynlige overskridelser (umulige å sette fingeren på eller bevise), projisering, glorifisering, konkurranse og konfrontasjon.
Robert Altmans 3 Women (1977) er en glimrende kasus: en Persona-tvist lagt til California der sørstatsjenta Pinky (Sissy Spacek) flytter inn til den mer verdensvante Millie (Shelley Duvall). I Millies dekorerte leilighet, en toroms med angstfremkallende gult interiør, deler de seng og et usunt tilknytningsmønster. Dagboken er en potent rekvisitt: når Pinky finner nøkkelen til å låse den opp, leser hun Millies syrlige betraktninger. Etter et fall fra balkongen til bassengbunnen (leilighetskomplekset kalles Purple Sage Apts.!), etterfulgt av koma og forvirret oppvåkning, blir Pinky til Millie, drikker og ligger med Millies gufne elsker, og noterer sine kvaler i den samme boken (jeg skrev om Altmans klassiker for BLA i essayet Jenter i nattkjoler).
Begjæret i denne sjangeren er tidvis polymorft, rettet mot materielle overflater, objekter og rom vel så mye som andre mennesker. Peter Weirs esoteriske kostskoledrama Picnic at Hanging Rock (1975) inneholder noen av de samme komponentene. Foreldreløse Saras ugjengjeldte forelskelse i Botticelli-engelen Miranda leder til ydmykelse, forsvinning og tap. Eller ta det forkvaklete mor-datter-forholdet i Michael Hanekes Pianolærerinnen (2001): få kanaliserer forknytt seksualitet og sinne med større overbevisning enn Isabelle Huppert.
*
May December (2023) leker seg med lignende troper. Todd Haynes‘ nyeste film – et av høydepunktene under årets BIFF, etter premieren i Cannes i mai – er en mer kitschy variant av Bergmans Persona (1966), dynket i såpeseriens gylne filter og et lydspor som oppfordrer til å nyte overdrivelsene. Jeg har aldri akseptert uttrykket guilty pleasure (hvorfor skal nytelsen være syndig?), men her har det muligens noe for seg. May December underholder slik et TV-drama fra parabolantennens gullalder gjør det – med velkjente motiver slik som det innledende grillselskapet, skoleballet og den opptrappende prøvingen av hvite kjoler til den store kvelden.
Julianne Moore spiller Gracie Atherton-Yoo, hjemmeværende kone med ananaskake som spesialitet, gift med barnemannen Joe Yoo (Charles Melton). Han var 13 da de møttes; hun var 36. Sammen har de tre barn og bor i et hus ved stranden – på den andre siden av sexskandalen.
Natalie Portman er skuespilleren Elizabeth Berry som reiser til Georgia for å observere de korrumpertes dagligliv, for deretter å innta Gracies rolle i en planlagt indiefilm. På et lokalt skolebesøk legger hun ut om interessen for moralske gråsoner og tvetydige karakterer, mens Gracies datter Mary sitter beklemt i salen. Til guttene i stemmeskiftet på bakerste rad utdyper Elizabeth om hvordan hun i sexscener ikke alltid vet om hun later som at hun nyter, eller later som at hun ikke nyter. Balansen mellom innlevelse, dedikasjon og profesjonell distanse virker ikke å være noe hun etterstreber (ingen nevner intimitetskoordinatorer).
Liv og skuespill smelter også sammen i Gracies hjem. Bak den nokså vellykkede fasaden får vi raskt innblikk i problemene. Naboene bestiller Gracies kaker av barmhjertighet og dårlig samvittighet. Sukkerbrødet, glasuren og de kandiserte kirsebærene er tilsynelatende det eneste som holder henne i sjakk. Når hun innvier Elizabeth i søtbakstens hemmeligheter, understreker Gracie hvor viktig det er at det ser pent ut.
I en fortrolig samtale med Elizabeth, forteller Gracies eldre sønn fra et annet ekteskap (Georgie Atherton, spilt av Cory Michael Smith) om to brødre som forgrep seg på moren, men ifølge Gracie selv er det ekle rykter uten innhold.
Dyrkingen av karakterenes indre tomhet og dumhet har noe fassbindersk ved seg, samtidig som plotet – en spinn rundt sladderpressens arresterende fotografier – tar tankene (om enn litt uforpliktende) til Susan Sontags refleksjoner om visuell kultur.
Selv om hun anstrenger seg for å utstråle sunnhet og likevekt – blant annet når hun instruerer Elizabeth i blomsteroppsats på et kveldskurs – er Gracie ikke fri fra en virksom kompott av divanykker og psykiske stengsler. Det hysteriske draget over ansiktet, forfengeligheten og virkelighetsflukten har klare paralleller i den pillespisende, tedrikkende Havana Segrand i David Cronenbergs Maps to the Stars (2014). Det er også en forbindelse til husmoren i Far From Heaven (2002), Haynes’ saturerte Douglas Sirk-hyllest, også den en campy lek med stereotyper, balanserende mellom satire og sentimentalitet.
Elizabeth lurer på hvordan Gracie kan ta så lett på sine tidligere overtredelser – en nærmest fiktiv bearbeiding av detaljene i sin egen biografi. Den etiske bristen er kilden til Elizabeths fascinasjon, og utgangspunktet for kontakt. Men er det nok? Med unntak av en fengslende scene foran speilet på badet, savner jeg flere gnisninger og friksjon mellom de to. Gracie vanner fornektelsen som en plante, mens Joe mater sommerfugllarver i en glassmonter ved verandadøren.
*
«Det er sånn voksne mennesker gjør,» sier Elizabeth til Joe etter hun har hatt sex med ham, bare for å sette seg inn i Gracies posisjon, og føle det Gracie i sin tid følte. For ham har det vært en mer skjellsettende opplevelse; følelsesmessig er han fortsatt et barn, og hoster og harker når tenåringssønnen tilbyr et drag av marijuanaen på taket utenfor gutterommet.
Sexscenen kunne blitt et vendepunkt, men får ingen nevneverdige konsekvenser. Isteden føyer den seg inn i mønster jeg blir gradvis mer likegyldig til.
Portman og Moore er to av de nålevende skuespillerne jeg setter høyest, og har gjort det siden henholdsvis Black Swan (Aronofsky, 2010), Vox Lux (Corbet, 2018) og Safe (Haynes, 1995, som jeg så mye senere). Men til min skuffelse kommer de ikke til sin fulle rett i May December.
I den nevnte episoden foran speilet – gjengitt på den forlokkende filmplakaten – står Elizabeth/Portman med grå T-skjorte og notatblokk ved siden av Gracie/Moore som viser hvordan og hvilken sminke hun pleier å bruke. Pudder, rouge og ulike svamper. Den trykkende nærheten idet Gracie smører rosa leppestift på Elizabeths munn bærer løfter om videre konfrontasjon. Men den mest tilfredsstillende oppfølgingen er Elizabeths herming etter Gracies vislende stemmebruk, kombinert med en etterligning av garderoben, flagrende kjoler og utslått hår.
*
May December skal være løst basert på historien om Mary Kay Letourneau, en amerikansk lærer som ble dømt for sexovergrep på en tolvårig elev i 1997, som fødte datteren hans i fengselet og giftet seg med gutten da han ble myndig og hun løslatt. Utover det har manusforfatter Samy Burch tatt seg nødvendige friheter.
Det er unektelig et fristende premiss: jeg kan lett se appellen i materialet, og lysten til å rette linsen mot de delene av tilværelsen som tabloidpressen ikke formidlet. Slik Elizabeth sier ved flere anledninger: Gracie må ha vært en mer kompleks kvinne enn hva media fikk det til å virke som. Biografifilmen Elizabeth medvirker i er etter hennes mening en veldig menneskelig historie. Men det er som om bakteppet vekter så tungt på skålen, at presensplanet blir trangt.
Kritiker Peter Bradshaw i The Guardian omtaler filmen som en Patricia Highsmith-aktig thriller, og det har han i stor grad rett i – men der Highsmith skrur til handlingen og dytter karakterene utfor stupet, er det som om Haynes sirkler og sirkler rundt ytterkantene (grøten, glasuren, marengsen?) uten helt å nå inn til den rennende kjernen. Jeg venter håpefullt på at Elizabeth og Gracie skal gå av hengslene, at de går inn og opp i hverandre, men det skjer ikke.
Jeg hadde ønsket meg et mer intenst kammerspill, et slemmere og mer radbrekkende kamerablikk, og sitter igjen litt underveldet. Jeg savner mer sørpe og slaps i samspillet mellom Gracie og Elizabeth – at speilingen faktisk velter over i fordoblinger, mer forstyrrende lengsler, lettelser og fantasier.
Muligens var det en annen film jeg hadde ventet, mer i Alex Ross Perrys toneleie i Queen of Earth (2015), der Elisabeth Moss‘ gjør en formidabel prestasjon som forsmådd og vanskelig menneske i en vanskelig fase. Mer enn speiling, tar det form som transcendental sjelevrenging når Catherine (Moss) melder sin ankomst og forsurer hytteturen med Ginny (Katherine Waterston).
May December antyder mer enn den spiller ut. Og det er kanskje poenget? Inntrykket jeg sitter igjen med er i hvert fall at melodramaets mester har hatt det morsomt i arbeidet. Jeg hadde bare forventet mer av den så fruktbare syntesen Portman/Moore/Haynes.
På vei ut av kinosalen, forestiller jeg meg et alternativt plott der Elizabeths residensopphold i Georgia når et nytt nivå av emosjonelt trøbbel, kaos og rot – der det indre gørret virkelig hales ut og males med brede pensler over lerretet.
Når det er sagt er det mye fornøyelig fråtsing i tids- og stedsspesifikke rekvisitter i tablåene (fotografiene av Joe og Gracie da de møttes; geværet Gracie bruker på jakt). Jeg nyter den dirrende desperasjonen i Gracies oppsyn – etablert fra og med Elizabeths ankomst – og det skamløse ønsket hennes om å bli fremstilt så godt det lar seg gjøre.
May December dreier seg dypest sett om fasader – behovet for å etablere, bygge og vedlikeholde – og den destruktive lysten til å rasere dem.