«Swingers er ikke modig nok i sine forsøk på overraskelser, overdrivelser og overskridelser til at det blir virkelig lattervekkende, og ender dermed i en uheldig mellomposisjon – den blir verken det ene eller det andre.»

TIFF 2019: «Traumene, de åpne sårene og smertene fra forferdelige erfaringer, er private og innadvendte. De er vanskelige å snakke om, artikulere og dele – og tilsvarende vanskelige å ta imot, leve seg inn i eller forstå.» [2]

«En skrekkhistorie om å leve med og elske noen som mister seg selv, eller faren for å miste seg selv i kjærlighetens navn.»

Som et selvransakende dokument om Gørild Mauseths prosess, er Karenina & I blitt en modig og annerledes film – med begrenset appell.

Det virker alltid litt fjasete, når man sier det på dette viset, men Paterson er en film om livet – i all sin hverdagslige, merkverdige enkelhet. En film som, kanskje […]

«Vi er framme ved en korsvei der mysteriene som har magnetisert oss flokes og omformes til nye mysterier. Usikkerheten har nådd sitt toppunkt, alt blir snudd på hodet, og vi må nå revurdere alle inntrykkene.»

«Med et skeivt og lekent blikk på verden, konstruerer, dekonstruerer og rekonstruerer Kim Hiorthøy både abstrakte – tanker, ideer, sinnsstemninger – og konkrete – bilder, lyder, filmatiske virkemidler og fortellerformer – ting.»

Kosmorama 2017: Dardenne-brødrenes Kvinne, ukjent, lever ikke helt opp til storverkene deres, men føyer seg fint inn i rekken av samfunnsanalyser med minimalistisk stilsikkerhet og etisk engasjement.

Film fra sør 2016: Neon Bull er en real muskelbunt. Filmens sanselige stil og helstøpte tematiske klangbunn tar ikke bare tyren ved hornene, men velter oksen ned til bakken og kjæler med den.

Årets desidert beste kinoopplevelse – og for meg også årets suverent beste film – var George Millers Mad Max: Fury Road. Uten å kjenne på en spesiell kjærlighet til selve […]

Italienske Luchino Visconti fant den perfekte balansen mellom sine neorealistiske røtter og melodramatiske, nesten operaaktige emosjonalitet i mesterverket Rocco og hans brødre.

«Synsvinkler, perspektivendringer, ansiktsinnramminger, linsevridninger og et utall audiovisuelle motiver, skaper en filmatisk følelse av å se med og gjennom barna. Et vesentlig grep for å fange rollefigurenes opplevelse av verden. » [1]

Kosmorama 2015: Gregg Arakis nyeste serverer oss ei smekker fortelling om omtåka oppvekst og seksuell oppvåkning, som uheldigvis trekkes ned av et streit mysterium filmen aller helst skulle vært foruten.

Fjorårets desidert mest skjellsettende filmopplevelse var også en av mine første: James Bennings Stemple Pass, en film med en enestående tilstedeværelse og transformativ tankekraft. Filmen er i utgangspunktet en studie […]

Unni Straumes remake.me er like mye et utadvendt filmuttrykk som introspektivt prosessdokument.

«Akkurat som hovedpersonen Synnøve tror jeg Permafrost hadde hatt godt av å finne – og finne ut av – seg selv.»

«Med Doktor Proktors prompepulver skisserer ikke regissør Arild Fröhlich bare en uvirkelig virkelighet og en selsom verden, men han gjør dette med et gjennomgående interessant filmatisk håndlag.» [2]

En av Hollywoods mest legendariske og innflytelsesrike filmregissører står bak Torsdagsfilmen denne uken: westernfilmen Rio Bravo, med blant annet John Wayne og Dean Martin i sentrale roller.

Tittelen er med vilje misledende. Det er ikke mye lyrisk eller erotisk over Moebius, den er bare grotesk, som også fører til at den faller sammen som film. [4]

Her er enkelt sagt ei fortelling om han og «henne», om kjærlighet mellom mann og maskin, som er like mye melankolsk melodrama som romantisk komedie.