Doktor Proktors prompepulver ble sett av nesten 378.000 mennesker på kino våren 2014. Nå er Bulle, Lise og Doktoren tilbake med promp og prakt i Doktor Proktors Tidsbadekar, og kombinasjonen av Jo Nesbøs rollefigurer og Arild Fröhlichs visualitet har nok en gang skapt et lekent, uredd fiksjonsunivers.

Godt planta i kinosetet, var jeg omringa av en bråte barn og deres medfølgende lurveleven (en nødvendighet for å oppleve filmen i sitt rette element), og det tok ikke lang tid før elementene som preget den første filmen igjen ga seg til kjenne. En barnlig eventyrlighet der oppdagelseslyst, attraksjon og fantasi går hånd i hånd; en besynderlighet der det rareste er normalen; og en rampete absurditet som holder hus i gråsonen mellom hva som er latterlig morsomt og bare latterlig.

Ettersom min analyse av den første filmen vektla disse egenskapene, vil jeg fokusere på andre ting i denne teksten. Når det er sagt, er det umulig å ikke berøre noen av de samme punktene, ettersom de to filmene har så mye til felles: Hva gjelder visualitet, atmosfære og fortellerstil videreføres det sentrale rammeverket fra Doktor Proktors prompepulver.

Med dette som utgangspunkt, er det betimelig å spørre seg om resultatet blir i overkant gjentagende, men mellom alt det gode som videreføres og det nye som tilføyes, står Doktor Proktors tidsbadekar både stødig på egenhånd og som en del av en «franchise» om den merkverdige gjengen.

*

Kort rendezvous i Kanonveien

Filmen åpner i fortida: Paris, 1969. Doktor Proktor (Gard B. Eidsvold) gjør sin beste superspionimitasjon, og ankommer ei kirke på motorsykkel. Han stormer inn for å stoppe et bryllup, og tar i bruk en duppedings som kan fryse folk. Planen, som vi kanskje husker fra slutten av forrige film, er å redde sin elskede Juliette Margarin fra å giftes bort for penger til det klysete krapylet Claude Cliché. Planen går selvsagt i vasken, slik den også har gjort tidligere, men dette er langt fra det siste forsøket på å forandre historien…

Vi hopper raskt fram til Oslo i nåtida, der vi reintroduseres for Lise (Emily Glaister) og Bulle (Eilif Hellum Noraker) på klassetur til et kunstmuseum, der Christian Skolmens korpsleder gjør sin storarta tilbakekomst med det gode, gamle slagordet «Okei, motherfuckers». Oppdraget starter også denne gangen i Kanonveien. Lise og Bulle mottar et noe spesielt postkort, sendt av doktoren, fra 1969. Proktor forteller at han har reist tilbake i tid for å snøre opp kjærlighetsfloken, men nå sitter han fast og behøver mer tidssåpe for å kunne skape bobler i tidsbadekaret, selve framkomstmiddelet.

Lise og Bulle må derfor dra til Paris, via ”Aeroport Depardieu”, og tar inn på pensjonat ”Pommes Frites”. Ved hjelp av en annen Proktor-oppfinnelse, såkalte franskneseklyper, som gjør at de kan forstå og snakke fransk, navigerer barna seg fram til doktorens rom, møter hans elskede Juliette, og tar seg en dukkert i tidsbadekaret. Herfra og ut får Norge og Kanonveien en pause fra action og ablegøyer: Dette blir nemlig starten på en reise gjennom Frankrikes historie.

Innimellom disse slagene serveres vi all nødvendig eksposisjon på effektivt vis; fortellinga, rollefigurene og fiksjonsuniverset settes på plass, før alt flyter ut igjen. Bulle er fortsatt en bitteliten fyr med oppstående, knallrødt hår og fregnete ansikt. En søt liten knoll – noe filmen poengterer så ofte som mulig. Lise er fortsatt ”den normale” oppi all galskapen. Hun er den som aktivt tar ansvaret for å ordne opp; som tøyler og nyttiggjør den utagerende eksentrisiteten til sine to vimsete venner, og som til slutt redder dagen. Doktor Proktor, nå gestalta av Gard B. Eidsvold (som har erstatta Kristoffer Joner), er like nevrotisk og teatralsk som tidligere. Dynamikken er akkurat den samme: Disse rollefigurene er avhengige av hverandre. De fungerer best sammen. Eller som de sier det selv: «Én pluss én pluss én er mye mer enn tre».

Historien skal forandres og kjærligheten (og vennskapet) skal vinne. Dette er imidlertid enklere sagt enn gjort. Mens trioen jakter på løsninger for å mestre oppgaven de er gitt, blir de forfølgt av et karikert persongalleri: Proktors tidligere assistent, den forsmådde Raspa, utstyrt med trebein, rulleskøyte og en tanngard fra helvete, bringer med seg de nødvendige skrekkelementene inn i fortellinga, i Helén Vikstvedt skikkelse. Atle Antonsen er nok en gang det aller saftigste froskelåret som den onde Claude Cliché; klisjéaktig ondskapsfull, med bøllefrøbanditter på laget, iført tjukkdrakt, kav trønderdialekt og ekstremt elastiske bukseseler.

Godt står mot ondt, og Lise, Bulle og doktoren er igjen publikumsvennlige underdogs. Det kan muligens hevdes at denne klassiske rammen mangler en interessant tematisk klangbunn. Doktor Proktors prompepulver tok for seg mobbing, ensomhet og annerledeshet, og det å våge å stå opp for seg selv; tematikk som bidro til å skape sterk karakterutvikling. I Doktor Proktors tidsbadekar er jeg mer usikker på hva som er det tematiske anliggende. Voksnes kjærlighet? At bare døden kan forandre historien? At det aldri er for seint å rette opp sine feil? Det kan argumenteres for at filmen tar for seg alt dette, men formidlinga er utydelig. Like fullt er det fint at oppfinnsomhet, pågangsmot og selve vennskapets kraft står sentralt også denne gangen.

*

Livlig og leken fortellerteknikk

I likhet med Doktor Proktors prompepulver, løftes oppfølgeren av et distinkt filmspråk – som ofte er en mangelvare når småtroll er målgruppen. Dette handler til dels om usedvanlige, spennende regivalg, men spesielt om selve bildekomposisjonene, tablåene.

Arild Fröhlich er en av de mest visuelt orienterte regissørene vi har her til lands, og dette har vært synlig helt siden debuten Pitbullterje (2005). Han fornekter seg heller ikke denne gangen. Godt hjulpet av fortreffelig fotoarbeid fra Trond Tønder (som har tatt over for Askild Vik Edvardsen), klippinga til Christoffer Heie, Ginges musikk, samt utsøkt scenografi og design, skaper Fröhlich et fabelaktig uttrykk, pakka av audiovisuelle krumspring og leken fortellerteknikk.

La oss for eksempel se nærmere på filmens subjektsentrerte utsnitt. Gang på gang framheves bilderammens ”dramatikk” i Doktor Proktors tidsbadekar gjennom å la rollefigurene, eller andre objekter, okkupere senter mens de omringes av en eller annen form for symmetri. Dette er et gjennomgående særtrekk i plasseringa innen nære og halvnære utsnitt, men er også tydelig til stede i de mange totalbildene. Se hvordan rollefigurene stilles opp innledningsvis, når Lise og Bulle er på museet, eller studer iscenesettelsen der Bulle, som Napoleon, står foran sin enorme armé. Det finnes også mindre åpenbare eksempler – eksempelvis hvordan senter splittes idet Lise og Bulle sitter på flyet til Paris og balanseres av nærmest eksakt identiske bildesider.

Ellers bringer Fröhlich med seg de vide, detaljfokuserte og særs fargerike bildekomposisjonene vi husker fra den første filmen (som mange vil si minner om noe fra Wes Andersons verktøykasse). Denne tablåestetikken er ikke bare estetisk tiltalende, men gir mange muligheter for kreativ iscenesettelse i dybden og – kombinert med sentralisering av subjekt og objekt – en utnyttelse av romlighet som benyttes spesielt godt i de større og mer spektakulære scenestykkene. I kombinasjon med insisterende kamerabevegelser, oppstår ei dynamisk vekselvirkning, og denne bidrar til å skape «spenningsforhold» mellom enkeltscenene.

Filmens interessante organisering av virkemidler begrenser seg ikke til de ovennevnte grepene. Fra fantasifulle spesialeffekter i syretrippete såpeboblereiser gjennom tid og rom til flashbacks i stumfilmformat – i svart-hvitt, med tekstplakater, der rollefigurene fysisk trekker inn og skubber ut igjen formatet – gis fortellinga liv gjennom fortellerteknisk bevissthet og lekenhet.

I likhet med den første filmen, forteller også Doktor Proktors tidsbadekar historien fra barnas ståsted; fortellinga fokaliseres hos Lise og Bulle. Synsvinkler, perspektivendringer, ansiktsinnramminger, linsevridninger og et utall audiovisuelle motiver, skaper en filmatisk følelse av å se med og gjennom barna. Et vesentlig grep for å fange rollefigurenes opplevelse av verden, i øyehøyde med målgruppen i kinosalen.

*

Lise og Bulle gjennom historien

Narrativt opererer Doktor Proktors tidsbadekar på flere plan. Vår første tur via det psykedeliske badekaret lar oss møte hippiekultur, ’68-opprør og protester mot Vietnam-krigen sammen med Lise, mens Bulle forsvinner på en svipptur innom det som ser ut til å være Moulin Rouge. Videre reiser vi til 1793, og havner midt oppi den franske revolusjonen (der Lise og Proktor nesten blir hodeløse), men igjen mister vi Bulle på veien, da han bestemmer seg for å erstatte selveste Napoleon i 1815 (ved å sende ham fisende opp i himmelen) og avlyse slaget ved Waterloo. Til slutt møter vi Jeanne d’Arc idet hun skal brennes på bålet i Rouen i 1431, der den siste og avgjørende akten finner sted.

Selve historien skiller seg tydelig fra forgjengeren. Vi kan fremdeles bruke det moderne eventyret – der distinksjonene tid/rom og fantasi/virkelighet løses opp – som referanse, og befinner oss stadig i et slags parallellunivers med alternative versjoner av mennesker og miljøer. De mange henvisningene til historiske hendelser, personer, steder og tider skaper imidlertid også en narrativ struktur. Her har Fröhlich og manusforfatter Johan Bogaeus valgt å begrense seg sammenligna med kildematerialet, som har enda flere tider og steder leseren må forholde seg til – sikkert et klokt valg, med tanke på de minste kinogjengerne.

At fortellinga utvides i tid og rom, gir og tar fra filmen i nokså tilsvarende mengder. På den ene sida tilfører det nye muligheter. Her lekes det fritt med troper og konvensjoner fra den såkalte ”tidsreisesjangeren” (tenk Tilbake til fremtiden, Bill & Ted’s Excellent Adventure eller Brødrene Dal og spektralsteinene, blant annet), anakronismer og årsakssammenhenger, og logikken må sies å følge en nokså egenrådig tankegang. Dette tilfører spenning i sin uberegnelige utforsking av disse dimensjonene.

På den andre sida mister filmen noe av styrken som lå i opprettelsen av en enhetlig verden med klart definerte rammer. Uten at fortellinga tar nevneverdig skade av det, stogger det noe hva gjelder flyt og rytme; enkelte scener og sekvenser henger, noen haster forbi, andre burde kanskje vært rensket vekk.

Likevel: Dette er en lav pris å betale for filmens kreative overskudd. Fröhlich serverer forvridde versjoner av kjente hendelser og annet historisk/filmhistorisk smågodt – som henrettelsen av ”Greven av Monte Crispo”, ledet av en ugjenkjennelig Nils Jørgen Kaalstad som party-bøddel og Bjarne Brøndbo som giljotinentusiast – begge med sansen for både ”dobbelhøgg” og ”trippelhøgg” («Her blir det død – rai, rai!») – eller Dreyer-hyllesten der Eili Harboes Jeanne d’Arc-ansikt fanges i nærbilder, som om det skulle vært Maria Falconetti selv.

Det er også i disse situasjonene mye av komikken finner sitt hjem; for selv om Doktor Proktors tidsbadekar har spor av forgjengerens prompehumor, er det ikke lenger denne som er «drivkraften».  Selvbevisste, «smartere» morsomheter får mer plass – som at Atle Antonsens tøysetrøndersk («Æ har aldri likt hippie’a – dra hjem te Svartlamon!»), eller at de franske løytnantene tilfeldigvis «snakker» nynorsk. En nyerverva modenhet viser seg ikke minst i Arthur Bernings ”deadpan”-arbeid; hans sindig-sardoniske rollefigur befinner seg et sted mellom Buster Keaton og Monty Python.

Når eventyrlighet og absurditet når sitt klimaks i siste akt, er fortellinga beint fram bananas. Raspa har sabotert gjengen og sendt Juliette til den mørkeste middelalder, men angrer seg og blir med trioen for å redde henne. Det viser seg at Juliette har blitt forveksla med Jeanne d’Arc, og derfor er i ferd med å brennes på bålet. Men triks og lureri fra Bulle, et stykk kjempepromp fra Lise, selvvalgt martyrdød fra Raspa (som uforklarlig synger a-has «Take on Me» inn i evigheten, mens de andre synger med!), tidsbadekarreise tilbake til 1969, samt Claude Clichés ublide, poetiske møte med sine egne ekstremt elastiske bukseseler seinere… så får vi vår lykkelige slutt. Historien er forandret, kjærlighet og vennskap har vunnet – alt takket være trioens stå-på-vilje og samarbeid.

Doktor Proktors prompepulver var et friskt pust innen den norske barne- og familiefilmsjangeren, hvor ei relativt enkel fortelling og fornøyelige rollefigurer fikk liv i et lekent, uredd og visuelt interessant filmunivers, til glede for både store og små. Doktor Proktors tidsbadekar fortsetter i samme spor, og lykkes med å bli akkurat hva den lover: En fantastisk reise i tid, rom og badekar.