Kosmorama 2015: Gregg Arakis nyeste serverer oss ei smekker fortelling om omtåka oppvekst og seksuell oppvåkning, som uheldigvis trekkes ned av et streit mysterium filmen aller helst skulle vært foruten.

White Bird in a Blizzard er delvis en coming-of-age-story, som berører mange av de samme tematiske trådene Araki behandler så godt i den såkalte «Teen Apocalypse Trilogy» og – hans beste film – Mysterious Skin (2004). Med et lignende håndlag skildrer filmen avenyer av tenåringsangst, seksualitet, vennskap, familie, melankoli og apati med sedvanlig audiovisuell pomp og prakt, og samtidig ømfintlig sensibilitet. Drømmelignende – og drømmende – pop-art-komposisjoner prega av ekstravagant fargebruk og en upåklagelig utnyttelse av filmatiske rom (legg spesielt merke til tre scener: én på kjøkkenet, én ute ved bassenget og én i kjelleren), kombineres med en lun suburbia-skissering.

Fra første øyeblikk, der vi møter Kat Connor (Shailene Woodley) høsten 1988, dagen moren hennes forsvinner, og Cocteau Twins danser langs lydsida med «Sea, Swallow Me», etableres en stilsikker tidskoloritt. Midt oppe i 17-årige Kats utforsking av sin seksualitet og gledelig meningsløse samvær med sine venner, forsvinner moren Eve (Eva Green) sporløst; en tilsynelatende likegyldig hendelse for Kat. Men fraværet – tankene, minnene og drømmene det maner fram – preger henne likevel, på innsiden, og gjennom en retrospektiv fortellerstemme, tilbakeblikk og visualiseringer av Kats underbevissthet, får vi innblikk i en oppvekst av det skadelige slaget. Og en framtid (filmen strekker seg over tre år) som til dels klarer distansere seg, men aldri unnslippe traumene.

En slik fortelling er avhengig av at skuespillerne kan formidle følelsene på en troverdig måte. Christopher Meloni, Shiloh Fernandez og Thomas Jane leverer slappfiskprestasjoner som henholdsvis far, kjæreste og politimann. Det er kvinnene som virkelig gir liv til White Bird in a Blizzard – riktignok på diametralt forskjellige måter. Shailene Woodley løfter – nær sagt som vanlig – en fortelling som litt for ofte blir emosjonelt mangelfull til å skape genuin innlevelse. Hennes uaffekterte, naturlige tilstedeværelse, selv i de aller minste øyeblikk, er en fremragende kvalitet for filmen. Eva Green er like fantastisk, og spiser opp alle scener hun tillates å ta del i, med en tilgjort, grotesk og over-the-top melodramatisk rolletolkning.

Det uavklarte rundt morens forsvinning er til stede som en slags tilstands-collage og fungerer som inngang til Kats sjeleliv. Araki og fotograf Sandra Valde-Hansens uttrykksfulle bilder og et tidsriktig soundtrack, proppfullt av godbiter fra blant andre Depeche Mode, New Order, This Mortal Coil, The Cure, Tears for Fears og Pet Shop Boys, utgjør en solid audiovisuell ramme.

Problemet er at White Bird in a Blizzard også forsøker å være et slags mordmysterium, utformet som en lettvint neo-noir. Denne strukturen kommer aldri til sin rett, og er malplassert i relasjon til det som ellers er en sensitiv skildring av ungdomstid, inklusive campy og kitschy krumspring. Toneskiftene og sjangerblandinga dette skaper er ikke ukjent i Araki-sammenheng og relativt uproblematisk i seg selv, men filmens schizofreni kommer tidvis i veien for fortellingens slagkraft.

Krimgåten er gjennomgripende forutsigbar og keitete presentert, og «forløses» i en påklistret tvist. Hadde Araki turt å stole på at mistankene og mistilliten som oppstår som følge av Eves forsvinning, og hvordan dette påvirker Kat i en formativ fase av livet, var tilstrekkelig, hadde mysteriet fungert som et bakteppe. Men filmen ser seg altså nødt til å by på en avklaring, og dette forringer siste akt – og totalopplevelsen, dessverre. Om dette bomskuddet hovedsakelig skyldes at filmen legger seg tett opp til romanen den er basert på (av Laura Kasischke), eller om Araki med vilje og viten har valgt å avslutte sin allerede mest tilgjengelige film på den mest konvensjonelle og kjedelige måten som kan tenkes, er et spørsmålstegn.

Det stormer ikke nok i White Bird in a Blizzard, men filmen har mange åpenbare attraksjoner og kvaliteter, og byr på en gledelig gjenforening med Gregg Arakis unike teft for stemninger og skildringer av tenåringsliv.