Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Fra og med torsdag 3. september vises Michael Winterbottoms The Trip to Greece (2020) – mer info finnes her, eller sjekk oversikten hos ditt cinematek.

*

Det er alltid underholdende å se på tøysete venner som har det gøy med hverandre, kanskje særlig når vennene er profesjonelle tøysebukker. Likevel er det viktig å poengtere at The Trip to Greece verken er mer eller mindre enn akkurat det – selv om enkelte sekvenser, tendenser til melankolsk stemning og en avslutning med mer dramatisk klangbunn enn tidligere filmer i The Trip-serien (2010-), forsøker å skape et inntrykk av noe annet.  

Odyssevs hadde en episk reise, skal vi tro Homer: Etter å ha skjenket grekerne en trehestlistig seier i den tiårige krigen mot Troja, satte han ut på en eventyrlig seilas for å finne veien hjem til sin trone i Ithaka. Mot alle odds – og lotusspisere, kykloper og selveste Poseidon, kjemper og kannibaler, hekser, sirener og nymfer – ender han endelig opp hos sin elskede familie.

Dette er reisen som tilsynelatende skal speiles i The Trip to Greece den fjerde og siste delen av det som gjerne kalles The Trip-serien. Ordet «serie» har i denne sammenhengen dobbel betydning, for hver enkelt film var i utgangspunktet en TV-serie som senere ble klippa sammen og vist på det store lerretet. Det som begynte som en rundtur i Nord-England i The Trip (2010), beveget seg videre til sørligere strøk i The Trip to Italy (2014) og The Trip to Spain (2017), og nå avsluttes altså reisen i mytologiske omgivelser.

Besetningen er den samme som før: I førersetet finner vi komikerne Rob Brydon og Steve Coogan (kanskje best kjent henholdsvis som programlederen for BBC-serien Would I Lie to You? og parodifiguren Alan Partridge), og regissør Michael Winterbottom, som også samarbeidet med duoen i kultfilmen A Cock and Bull Story (2005), fungerer fremdeles som «GPS». Brydon og Coogan er imidlertid ikke episke greske helter, men komiske britiske hoffnarrer, og deres odyssé er verken spesielt begivenhetsrik eller bemerkelsesverdig, men snarere akkurat så omgjengelig og omstendelig som man kan forvente.

Altså, om du har vært med på noen av disse utfluktene før, veit du hva du får: En film der to menn spiller fiksjonaliserte versjoner av seg selv og konverserer på mer eller mindre morsomme måter. Noen ganger vandrer de rundt i historiske og pittoreske omgivelser, andre ganger spiser og drikker de nasjonale delikatesser eller mesker seg med kulturelle opplevelser, og en sjelden gang leker de litt med premisset/forelegget i seg selv, men stort sett består filmen av prat.

Prat er ikke bare prat, så klart, og samtalene er her av den typen som like ofte inkluderer imitasjon og ordspill, skrøner og gjøgleri, og til og med lyrikk, som den inneholder den klassiske «skitpraten» eller det som gjerne kalles «banter». Gjennom seks dager, fra tyrkiske ruiner til joniske øyer, er det snakketøyet som spiller hovedrollen, og dermed blir samtalene avgjørende for om man ønsker å slå følge eller ei.

Det koker rett og slett ned til om du setter pris på kjemien og kjeklingen mellom Brydon og Coogan. Om du gjør det, er nok filmen som en førsteklasses flyreise full av frynsegoder, hvor den ene luksusen overgås av den neste, helt til du kommer fram til destinasjonen, full av vigør og godt humør. Om du ikke gjør det, oppleves nok filmen mest som å sitte fast i et midtsete på bussen mellom en som aldri slutter å forstyrre deg (til tross for støykansellerende hodetelefoner over ørene) og en annen som stadig snyter seg i et lommetørkle som han legger fra seg i lomma på setet foran seg – uten å brette det sammen først. En reise der det eneste du tenker på, hele veien, er om dere er framme snart.

Det er nok ganske tydelig hvilken av disse to turene undertegnede føler at han har vært på, så la meg like så greit bruke den resterende tida på andre ting –  som tips til gode reiseserier, enten du er lysten på mer etter akkurat denne turen, eller du har bestemt deg for å ta en annen rute. Om hovedinteressen er å utforske steder du ikke har vært, sjekk ut Ewan McGregor på motorsykkel, med kompisen på slep, i Long Way Round (2004) og Long Way Down (2007) – tredje serie, Long Way Up, har premiere om en måneds tid.

Om det heller er kulinarisk kultur du er ute etter, har den avdøde stjernekokken Anthony Bourdain mangt å by på, blant annet Parts Unknown (2013). Om det er komedie som frister, blir det ikke bedre enn å bevitne Karl Pilkington bedrive ren idioti i Ricky Gervais‘ og Stephan Merchants An Idiot Abroad (2010). Hvis det er reisefilm, med trykk på film, du er ute etter, trenger du ikke å se lengre enn til for eksempel Werner Herzog.

Tilbake til kursen: Tidsriktig eller ikke, The Trip to Greece er greit tidsfordriv med en god dose vakre naturomgivelser, fristende matbiter og fnisete pratvitser. Enten målet er en kort pause fra verden, en kur for kjedsomhet, eller kanskje bare en remse kjendisparodier til en eller annen gjette- eller drikkelek, fungerer filmen fint. I det store og det hele finnes det i alle fall mer fatale reiser å begi seg ut på enn denne strengt tatt meningsløse odysseen.