Det virker alltid litt fjasete, når man sier det på dette viset, men Paterson er en film om livet – i all sin hverdagslige, merkverdige enkelhet. En film som, kanskje enda mer fjasete sagt, er som selve livet. Den diktende bussjåføren Paterson (Adam Driver) holder til i den lille byen Paterson i New Jersey, og på sitt sedvanlige vis følger han livets rutiner, rytmer og regelmessigheter i et typisk kunstnerisk, samtidig affektert og uaffektert, Jim Jarmusch-univers der verken tid og rom, eller virkelighet og fantasi, føler seg forpliktet til tydelighetens tyranni. Paterson observerer verdenen rundt seg med et nysgjerrig, filosoferende blikk. Han skriver også overraskende nok særdeles berørende, lyrikk om fyrstikker og forelskelse. Og ut fra alle de forskjellige inntrykkene og øyeblikkene, krystalliseres verdien av det sedvanlige, det alminnelige og det å være til stede i sitt eget liv.
Igjen lefler og leker Jim Jarmusch seg med romantikk, nostalgi og melankoli; med eksistensialisme, surrealisme og transcendens – off-beat som alltid. Med en oppriktig og humoristisk tone, og det jeg best kan beskrive som en jordnær og moden metaforikk, lar han filmen selv ta form som dikting gjennom sitt rytmiske filmspråk og rimende repetisjon av motiver. Intet nytt under solen fra Jarmusch som sådan, altså, men denne gang med enda større sammenfall mellom form og tematikk. Flotte rolletolkninger fra Driver som Paterson – med praktfull, avmålt karisma – og iranske Golshifteh Farahani som hans kone Laura, bidrar sammen med Jarmuschs saktegående, sanselige stil til at det «ordinære» blir ekstraordinært i filmens kjærtegn. Paterson er et nytt mesterverk i en allerede mesterlig filmografi.
Arven etter klassisk filmfortelling er sjeldent så elegant og engasjerende tatt i bruk som James Gray. I sin sjette spillefilm – han første siden fabelaktige The Immigrant (2013) – beveger han seg ut av New York for å mane fram oppdagelsesreisens iboende melodrama, fram og tilbake fra det tidlige 1900-tallets Storbritannia til Amazonas’ djupeste jungel. Men selv om de filmiske rommene slik sett åpnes opp mot en større verden, består nærheten – anført av Grays eminente nærbildepoesi og fullendte, «sentimentale» formspråk – som en kjerne i dette episke og grandiose dramaet. Til sammen oppstår en genuin og oppslukende kombinasjon, som sørger for at disse utforskernes liv og utflukter, i sin jakt på mytiske sivilisasjoner, også blir en uforglemmelig filmopplevelse. Med hjelp fra et godt lag av skuespillere, deriblant Charlie Hunnam, Robert Pattinson, Sienna Miller og Tom Holland, som alle leverer varene, og en stringent elliptisk fortellerstil, som veksler mellom det intense og det pustende i sin visuelle sublimitet, blir The Lost City of Z en fantastisk filmatisk oppdagelse.
Uforglemmelig er utvilsomt også Kelly Reichardts Certain Women, men her står heller emosjonell innlevelse som sentral årsak. Adaptert fra tre noveller av Maile Meloy fortelles delvis sammenflettede historier fra livene til tre kvinner i Montana, der Reichardt anvender sitt nøkterne, stødige øye til å skape engasjerende og empatisk realisme. Dramatikken i fortellingene gjemmer seg stort sett i de små tingene, stillferdig og minimalistisk framstilt, men selv om vi sjeldent blir servert sterkere, større følelsesuttrykk forblir filmen fengslende og bevegende i sitt vesen. Mye av dette er naturligvis også takket være glitrende skuespill fra noen av dagens ypperste skuespillerinner: Laura Dern og Michelle Williams er som alltid garantister for kvalitet, mens Lily Gladstone og Kristen Stewart – mulig grunnet at filmens tredje kapittel rager aller høyest – regelrett skinner i sine nedtona glansprestasjoner. Som en slags sjenert perle hvisker Certain Women seg mellom landskap og ansikt, med en usentimental, men likevel mettende følsomhet som gir klar etterklang.
Etter tre gjennomsyn og tre like eksplosive, trøblete men fornøyelige opplevelser, gir jeg meg ende over for Paul Verhoevens elleville vriompeis Elle – en film det neimen ikke er lett å sette i noen boks. Provokativ og problematisk som den er i sin komplekse og subversive moralske gråsone, er dette en slags «rape-revenge-thriller» som paradoksalt nok er minst like underholdende og morsom som den er ubehagelig og sjokkerende; jeg kommer aldri til å glemme den stadige braklatteren i salen under en visning på filmfestivalen i Tromsø, en seanse preget av merkelige, men likevel naturlige reaksjoner. For det Verhoeven bedriver her er en ekspressiv og ekstrem katt-og-mus-lek med sjanger så vel som tilskueren. Vi surres inn i et nesten buñuelsk univers – mer spekulativt og brutalt, mindre subtilt, men like absurd; bortimot en bragd i seg selv – spekket av vold, sex, kontroll, sadomasochisme, med all tilhørende religiøs og etisk skyld og skam. Og en film, med Isabelle Hupperts magnetiske rolleprestasjon midt i smørøyet, som blir mer overskridende og overveldende for hvert voldsomme steg.
Der sjangerrammer tidvis behandles med sadistisk glede i Elle, har Thelma en mer andektig relasjon til sine filmhistoriske inspirasjonskilder. Riktignok, rammeverket anvendes primært som springbrett for nok en kunstnerisk utforsking av menneskelige drifter, kvaler og psykologi, i en film som befester Joachim Trier som Norges fremste filmskaper i dag. I Thelma framviser Trier en mer forførende visuell touch og mindre fragmentert fortellerstil, som samtidig er ei videreutvikling fra tidligere verk og noe nytt for anledningen. Men han faller aldri for fristelsen av å tråkke opp akkurat de samme tradisjonsstiene som han lener seg på. Med det som må sies å være et funn av en skuespiller i Eili Harboe som fokus, og som vanlig i ledtog med manuskompanjong Eskil Vogt, komponeres her en coming-of-age-fortelling om forelskelse, fortrengt seksualitet og frigjøring under skyggen av en salig blanding skrekk, sci-fi og «art-house», som ikke sparer på verken stemning, mystikk eller symbolikk for å skape et magisk filmmøte.
Med Park Chan-Wooks retur hjem til Sør-Korea fra Hollywood etter Stoker (2013) har vi som filmtilskuere blitt belønnet med Kammerpiken, et slags treaktsdelt kinderegg av plottvister, estetisk eleganse og mer eller mindre subversivt pervers tematikk. Forhåpentligvis er det åpenbart at beskrivelsen jeg nettopp kom med er en grov forenkling av ei fortelling som rommer en rikdom av interessante tematiske anliggender, der kvinnekroppen, filmblikket og pornografi, samt makt- og samfunnsstrukturer (blant annet) behandles med uærbødig filmatisk håndlag, pakka inn i en uendelig serie betagende bilder. Sanselighet og sensualitet, erotikk og fetisjisme, går hånd i hånd i dette ubestemmelige, dekadente melodrama/thriller/komedie-verket, der tvekampen mellom vakker overflate og skrudd underside, illusjon og destruksjon, undertrykkelse og opprør, og langt mer med det, gnisser seg vei til sitt problematiske og samtidig kritiske klimaks. Det er i det hele tatt vanskelig å samle tankene om Kammerpiken etter bare å ha sett filmen én gang; det er mye å fordøye og jeg er usikker på hva slags klangbunn filmen vil ha ved nye gjensyn, men som kinoopplevelse kan imidlertid ikke dens storhet fornektes. Parks ambisjonsnivå har nådd toppen; der virker han å stå særdeles godt.
Noe mer nedskalert og lettere til fots kan det nyeste verket til vår samtids andre mest framtredende sørkoreanske auteur sies å være: Okja er en fortreffelig og leken eventyrfilm fra Bong Joon-ho, som denne gang har valgt å lage film for Netflix – muligens som en motreaksjon på hans trøblete møte med Hollywood sist, som riktignok ga oss den fantastiske Snowpiercer (2013). Mangt kan tenkes om det, men Okja er et upåklagelig resultat og et nytt bevis på Bongs begavelse som sjangerregissør. Fortellinga om ungjenta Mija og hennes venn, monstergrisen Okja, er like deler oppbyggelig familiefilm, satirisk samfunnskritikk og heroisk actionfilm; et visuelt, kinetisk spetakkel som med grasiøs sjarm grynter og peser seg avgårde. Like fantastisk som den er ubehagelig realistisk – dystopisk, om du vil – og like tullete som den også er genuint humanistisk, klarer filmen kunsten å balansere tonalitet og et galleri av vidunderlige figurer og skuespillere som virkelig får slått seg løs. Okja er en herlig svinepels av en film – godteri for et uskyldsrent filmhjerte.
Terroren sveller opp som et rystende knyttneveslag i Matthew Heinemans City of Ghosts, en film full av traumatisk brutalitet og tragisk sannhet. Vi kjenner jo til at IS tok over den syriske byen Raqqa i 2014, og holdt den som en de facto hovedstad for sitt «kalifat» – frem til byen i oktober 2017 ble bombardert og frigjort, med store sivile tap – men det blir noe ganske annet å bevitne realiteten av å leve under og med dette regimet. Gjennom «Raqqa is Being Slaughtered Silently» (RBSS), en motstandsgruppe av borgerjournalister, deres dokumenterende mediekrig mot okkupantene samt Heinemans framstilling av deres «hverdag» under trussel og flukt, er dette en film som bærer vitne for verdenssamfunnet – og for oss som tilskuere. Her får vi kjenne terroren og dens menneskelige konsekvenser på kroppen, uten å bli skånet fra dens umiddelbare og grafiske grusomhet, men samtidig ta innover oss aktivistenes motstandskraft; en etisk og menneskelig resiliens sterkere enn terrorens gemeng. (Les også min lengre omtale.)
Terror er også et sentralt stikkord i Anocha Suwichakornpongs originale og opprivende By the Time It Gets Dark («Dao Khanong»). Brilliant iscenesatt i en assosiativ, drømmeinduserende og metafiksjonell fortelling om det å skulle fortelle om, gjennom film, den såkalte «6. oktober-hendelsen» – massakren av studenter under en protest mot datidas diktatur ved Thammasat-universitetet i 1976 – settes like fullt dagens thailandske samfunn under lupen og utforskes gjennom individuell opplevelse og kollektivt traume. Det er lett å miste tråden i en film som denne, spesielt siden de fleste ikke vil være særlig kjent med dens historiske og kulturelle kontekst, men Suwichakornpongs intuitive og impresjonistiske filmspråk og selvrefleksive fortellerstil tillater oss å sanse, føle og tenke rundt minne og eksistens, og hvordan dette kan, og ikke kan, fanges gjennom filmmediets – og kunstens – suggererende poetikk. Dette er film nummer to fra Anocha Suwichakornpong, etter den noe mer verdslige Mundane History («Jao nok krajok», 2009), men allerede kan vi se konturene av en innovativ filmskaper det blir spennende å følge videre.
Jeg kunne ikke la være… Elsk eller hat det: Darren Aronofskys modige, storslåtte, kanskje til og med stormannsgale prosjekt fortsatte for full pupp i 2017 med den polariserende omkalfatringen mother! – en film så full av svulstig bravur og ville innfall at det ikke er vanskelig å gjøre narr av det som i siste instans er rendyrka «skapertrang-gone-mad». Allikevel er det noe filmisk rikt og konseptuelt virtuost over Aronofskys angstbiterske, irrasjonelle og intenst intime skildring av en ung kvinnes eskalerende nedgang i skrekken selv. Vi slipper aldri fri fra Jennifer Lawrence og hennes gradvis sydende hysteri, når vi sammen fanges av kameraet og de karikerte karakterenes maniske forfølgelsestaktikk. Hendelsene blir bare verre og verre, men samtidig stadig mer slående, når filmen baner seg vei gjennom klaustrofobi og kaos mot en omtrent orkestral allegorisk apokalypse, der alskens filmtekniske talenter slippes løs – og i etterkant sitter vi kanskje i beit etter mening, men også med en mektig filmopplevelse.
Årets desidert største audiovisuelle opplevelse, film eller ikke, var for meg den aldeles mesterlige «hjemkomsten» til kjente og kjære Twin Peaks. Med nesten uforbeholden elsk til den opprinnelige serien med meg på reisen ble gjensynet – i retrospekt ganske opplagt – en surrealistisk rundtur via sunn skepsis og skrekkblanda fryd til ny ærbødig kjærlighet. Jeg har egentlig ikke ord, i alle fall ikke av den kloke sorten, til å formidle opplevelsen, så jeg nøyer meg her med en stor Cooper-tommel opp for nok en revolusjonerende og visjonær milepæl innen TV fra David Lynch og Mark Frost, som jeg ikke tror vi vil se maken til igjen. Adjø, du fantastiske beist – og drøm søtt!
*
11. The Square (Östlund)
12. Dunkirk (Nolan)
13. Detroit (Bigelow)
14. Nowhere to Hide (Ahmed)
15. I Am Not Your Negro (Peck)
16. The Fits (Holmer)
17. Eyes of My Mother (Pesce)
18. Nocturama (Bonello)
19. Kvinne, ukjent (Dardenne-brødrene)
20. Logan (Mangold)
Årets usette skatt: «Song to Song»
Årets største skuffelse: «Blade Runner 2049»
Årets beste gjensyn: «Mulholland Drive»