Norsk filmkritikerlag holder årlig et arrangement for publikum på Tromsø Internasjonale Filmfestival. I år vil dette ta form som en panelsamtale om sensur generelt, og hvordan dette gjør seg gjeldende i filmkulturen i Iran og Tyrkia – både for regissører og filmkritikere. Filmen som her er omtalt, Blames and Flames, vises i tilknytning til seminaret. I panelet sitter regissør Mohammadreza Farzad, filmkritiker Müge Turan og Montages-redaktør Karsten Meinich.

*

TIFF 2017: Med den islamske revolusjonen i Iran (1978-79) som bakteppe, setter regissør Mohammadreza Farzad søkelyset på kinoen og filmens rolle i det iranske samfunnet.

I de siste årene før sjah Muhammed Reza Pahlavi mistet makten til fordel for Ayatollah Khomeini, og Iran gikk fra å være et autokratisk monarki til en teokratisk, islamsk republikk, ble over 130 kinoer tent på og brent ned.

Hvorfor skjedde dette? Hvem sto bak alle brannene? Hva hadde egentlig kino og film med revolusjonen å gjøre? Armert med omfattende research og arkivmateriale, undersøker og reflekterer Blames and Flames rundt iransk film, som et bruddstykke av historien til revolusjonen; filmen forteller én historie i den større historien.

Blames and Flames er en essayistisk dokumentar. Gjennom montasje, anført av et rytmisk lydspor, lar Farzad ulike typer opptak og nyhetsreportasjer formidle sitt innhold i samspill med en poetisk fortellerstemme. Kornete, sorthvite klipp fra viktige iranske filmer fra 1960- og 1970-tallet – hvorav flere ble stoppa av sensuren før premieren, ifølge regissøren – veves inn. Resultatet er en interessant og intens kombinasjon, et effektfullt «essay dokumentert av film», for å låne André Bazins ord, som igangsetter mange tanker i løpet av sin knappe spilletid på en halv time.

Filmen viser oss et Iran midt i brytningstid. Sjahen regjerte over et vestligorientert samfunn som opplevde stor, men uheldig fordelt velstand, og stor kommersiell liberalisering, men med dårlig ivaretatt religiøsitet og politisk frihet. Styret var preget av korrupsjon og brutalitet, og den stadige økende motstanden mot sosial urettferdighet og politisk undertrykkelse gikk også hånd-i-hånd med et moralsk opprør mot det mange anså for å være et syndig, uetisk og dekadent samfunn.

Her ble også kinofilmen en slagmark. Iran hadde lenge hatt en sterk filmtradisjon og likedan en sterk kinotradisjon blant folket. På 1960-tallet var også oppgangen i bransjen betraktelig: Studioer og kinoer oppstod en masse, og 25 kommersielle produksjoner per år ble til 65 i løpet av tiåret.

1970-årene bar imidlertid preg av andre tendenser. Antallet importerte kinofilmer ble stadig større, TV-en åt seg innover markedet, og det var generelt stor misnøye mot økte billettpriser og kinofilmens ”kvalitet”. Spørsmålene om hvilke filmer som skulle lages i Iran og hvilke filmer som skulle vises stod sentralt, og var tilknyttet den større samfunnsdebatten som førte fram mot revolusjon.

Dette handlet i stor grad om sensur og representasjon. På den ene siden var det et ønske om mer sensur av det både religiøse og sekulære elementer av samfunnet opplevde som overveldende seksuelt og voldelig innhold. På den andre siden en kamp mot sensur av samfunnskritikk og filmer som utfordret makthaverne og for eksempel skildret sosial urettferdighet. Samtidig var mange lei kinofilmens «eskapisme», som slettes ikke representerte landet og hverdagslivet slik det iranske folket kjente det.

Idet gnisningene blusset opp, brant derfor kinoene ned. En nøkkelhendelse i filmen – som var et sentralt bidrag til utbruddet av revolusjonen – er brannen på Cinema Rex i byen Abadan, der rundt nesten fem hundre mennesker ble drept. «Cinema felt guilty», som det blir sagt av fortelleren i Blames and Flames. Og kinofilmen, den var… død.

Men filmen døde ikke. Profesjonelle og amatører søkte seg til gatene, «bevæpnet» med kamera, og regisserte sin egen revolusjon. Det var som i en film – alt minnet om film.

Selv om Blames and Flames omhandler en spesifikk kontekst – den iranske revolusjonen – trekker den tydelige paralleller til samtidens iranske samfunn og den såkalte «grønne bevegelsen» som oppstod i kjølvannet av presidentvalget i 2009. Da, og videre til og med 2012, opplevde Iran de største protestene siden nettopp revolusjonen, og det er i denne perioden Farzad unnfanget sin film.

Refleksjonene rundt filmens rolle i samfunnet – problemstillingene rundt sensur og representasjon, og filmen som potensiell aktivist og revolusjonær – er likevel universelle, og har aktualitet og relevans for langt flere enn dem med særlig interesse for iransk film.