Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Masculin Féminin (1957) vises fra og med torsdag 20. oktober, til og med torsdag 3. november i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Visningstider finnes her, eller sjekk oversikten hos ditt cinematek.

*

Masculin Féminin er Jean-Luc Godards film om ungdom, eller snarere ideen om ungdom, der en enkel fortelling om kjærlighetsfloker fungerer som skalkeskjul for en omtrentlig sosiologisk studie av Frankrikes ungdomskultur i 1960-åra, samt kritisk behandling av temaer som politisk engasjement og apati, kjønn og seksualitet, konsumerisme og populærkultur. I tro auteur-ånd framstilles alt i en egenartet filmatisk ramme.

Det starter med to skudd: Bang! Bang! Dette er ikke en film der du kan sette deg tilbake og «bare leve deg inn» i fiksjonsuniverset. Nei, Godard krever en årvåken tilskuer; filmen setter oss på plass under hvert av de i alt 15 kapitlene, eller såkalte «presise fakta». Vi slipper aldri unna vissheten om at dette er en film.

Akkurat dét er typisk for Jean-Luc Godard, men Masculin Féminin er samtidig en slags overgangsfilm i regissørens oeuvre. Det lyriske, romantiske og eksplosivt stilistiske i Le mépris (1963) og Pierrot le fou (1965), eller de narrative og formale sjangerlekene  i À bout de souffle (1960), Bande à part (1964) eller Alphaville (1965), er nedjustert til en form for minimalisme. La oss kalle det godarsk minimalisme.

På samme tid vektlegges det politiske i renere forstand; en radikalitet i både formspråk og tematikk som ville bli Godards tydeligste trekk videre i filmer som La chinoise (1967) og Weekend (1967), før han erklærte filmen som «slutt» og dannet Dziga Vertov-gruppen i kjølvannet av mai ’68.

Samtidig skiller Masculin Féminin seg fra både det som kom før og senere, primært i sin inspirasjon fra cinema vérité, det innovative tilskuddet til dokumentarfilmen via blant annet Chronique d’un été (Rouch & Morin 1961) og Le joli mai (Marker 1963). Basert på en tanke om å kaste lys på emner og miljøer som ikke åpenbarer seg selv, og å avsløre og problematisere sannhet og virkelighet, blant annet ved hjelp av observasjon og intervju, blir dette et sentralt referansepunkt i møtet med Masculin Féminins sin metode for å studere et spesifikt miljø.

Inngangen til dette studiet er en relativt enkel historie om ei gruppe unge voksne i Paris, 1965. Paul (Jean-Pierre Léaud) er en 21-årig idealist som nettopp har returnert til byen etter avtjent militærtjeneste. Han bekjenner seg til sosialismen, marxistisk og radikal tankegang, og tenker på seg selv som en revolusjonær sjel. Egentlig drømmer han om å bli forfatter, men tar seg likevel jobb i et motemagasin.

Der møter han Madeleine (Chantal Goya), som bestreber å bli popstjerne, og henslengt innleder et forhold til Paul uten å virke spesielt opptatt av annet enn seg selv. Filmen skildrer forholdet deres, samt relasjonene til og mellom deres venner: Pauls kompis Robert og Madeleine sine to romkamerater, Catherine-Isabelle og Elisabeth.

Alle spiller ut ulike kjønnsroller og versjoner av maskulinitet og femininitet, og har forskjellige interesser og synspunkter i møte med det franske samfunnet i en periode preget av politisk, sosial, kulturell og moralsk uro og forandring. Godard bruker rollefigurenes tanker og samtaler som et springbrett for å utforske det som opptok fransk ungdom i midten av 60-åra, fra det personlige plan til nasjonal og internasjonal politikk og kultur, og skisserer et bilde av en generasjon som best oppsummeres av filmens berømte sitat: «The children of Marx and Coca-Cola».

Sånn sett handler Masculin Féminin om det å være ung i Frankrike anno 1965 – eller snarere ideen om å være ung. Like fullt er det en universell fortelling om å finne sin plass i livet, forelskelse, kjærlighet og sex; om å ta stilling til sosiale og politiske spørsmål; om å navigere seg fram i en verden prega av forbruker- og populærkultur.

Om selve «kampsakene» er spesifikke for sekstitallet – amerikansk kapitalisme, militær og kulturell imperialisme, Vietnam-krigen, revolusjonær ideologi, skiftende kjønns- og seksualpolitikk, feminisme, framveksten av konsumerisme og den første moderne bølgen av populær ungdomskultur – er temaene og tilstandene tidløse.

Godard konstruerer et rammeverk for å la «virkelighet» utspille seg. Innenfor et narrativ bestående av en serie vignetter eller episoder, nokså uryddig strukturert som 15 «kapitler» – som verken er lineære ellernødvendigvis sammenhengende – lar han selve samtalene mellom rollefigurene være filmens dramatiske substans. Uten manus, bare med notater som ble skriblet ned på kveldstid under opptaksperioden, føles situasjonene ubehandla autentiske.

Dette forsterkes naturligvis av filmspråket. Godard minner oss hele tiden på at dette er filmatisk betinga – at alt er en fremstilling – samtidig som vi kommer tett på. Lange, observerende tagninger og nærbilder fra et statisk kamera som er fiksert på én samtalepart i kortere eller lengre perioder (nesten utelukkende fokusert på den som «intervjues» eller snakkes til) gir oss anledning til å oppleve spontane reaksjoner. Et håndholdt kamera med stor bevegelighet og abrupte kutt – som om opptakene ble gjort «comme ci comme ça» – gir opptakene en upolert og tilfeldig kvalitet.

Lydsida er påtrengende, kaotisk og frustrerende, bestående av reallyd fra filmsettet, tilsynelatende uten etterarbeid. Off-screen støy fra kafeen, gata utafor eller kontorlandskapet konkurrerer til enhver tid med rollefigurenes samtaler. Overgangene er ru, og under de få musikalske innslagene justeres volumet til stadighet opp eller ned. Og som kjent er altså kameraet hovedsakelig rettet mot rollefigurer som ikke snakker.

Tilskueren skal ikke bare registrere, men fullt ut kjenne filmen på kroppen. Absolutt fokus og årvåkenhet er påkrevd; «fortellinga» brytes stadig opp, og ikke bare av tittelkort og ulyder, men tydelige iscenesettelser, haugevis av referanser til egne og andres filmer (inkludert denne), samt brå innslag av vold, der overdrevne smell og skudd fra skjulte våpen skaper en tilstand av uforutsigbarhet og samtidig distanse. Godards friformfilmskaping insisterer på at vi skal tenke underveis og opprettholde et kritisk blikk på både form og tematikk.

I sum er Masculin Féminin både en enkel og kompleks film. Energisk, ungdommelig, morsom og fri, på en måte som er typisk for den franske nybølgen; men samtidig akademisk, satirisk, provokativ og til og med kynisk i sin studie av ”ungdommen da til dags”, og i sin fremstilling av maskulinitet og femininitet.