Film fra sør 2016: En flokk okser trenges sammen i en rodeo-innhengning. De puster, peser, stanger og tråkker på hverandre. Som tilskuere kan vi sanse disse dyrekroppene; det iakttagende kameraet gir oss tilgang til teksturen, vekten, kraften. En av oksene slipper løs fra stengslene, og entrer ringen, flankert av to ryttere. Showet har begynt.

Vaquejadas, en type nordbrasiliansk rodeo, er utgangspunktet for fortellingen i Neon Bull. Det er imidlertid ikke showmennene vi følger, men folka som tar vare på dyrene; de som mater, steller og reiser rundt med oksene som skal til dyst.

Iremar (Juliano Cazarré) er en cowboy som drømmer om å jobbe med mote. Sammen med den eksotiske danseren Galega (Maeve Jinkings), som kjører transportbilen, hennes unge datter Cacà og Iremars tjukke, klumsete motstykke Zé, dyrker han noe som ligner et familieliv, preget av rutiner, nære relasjoner og hverdagslige utfordringer.

Gabriel Mascaro, som stod bak den kritikerroste August Winds (2014), er god til å skildre miljøer. Han tegner opp en definert, helhetlig verden der rollefigurene gjør sitt arbeid og bærer sine håp. Bildekomposisjonene preges av totale- og halvtotale kamerainnstillinger, men på tross av denne distansen, får vi av og til følelsen av å komme nære – eller i det minste nærmere.

Om kameraet for det meste holder seg på observerende avstand, får skuespillerne utfolde og uttrykke seg innenfor bilderammen. Skildringene styrkes av fortellingens episodiske, nærmest retningsløse struktur; scenene får liksom leve sitt eget liv, i et bedagelig tempo, uten å måtte tjene noen spenningskurve.

I samarbeid med Diego Garcías (Cemetery of Splendor) maleriske, sanselige foto, framkaller Mascaro et betagende filmunivers. Enkelte bilder er spesielt slående: Iremar som vader seg gjennom leire for å plukke opp løsrevne «kroppsdeler» fra utstillingsdukker, med kameraet langsomt på slep; oksene som tramper seg fram mot linsa, med brask og bram, eller venter og betrakter fra deres ståsted i transportbilen; en nydelig klem mellom en omsorgssøkende Cacà og Iremar, som jeg faktisk tror er det nærmeste vi kommer et menneskelig nærbilde i løpet av hele filmen.

Myter, stereotypier og kjønnsroller. Relasjoner mellom mennesker, mennesker og dyr, mennesker og landskap. Et samfunn i forandring, både økonomisk, sosialt og kulturelt. Alt dette plasseres under filmens lupe. Likevel er det Mascaros fokus på kroppen som er mest interessant; kroppens form, fysikk og funksjonalitet, balansert i en fascinerende kontrast mellom det dagligdagse og det flamboyante.

Den ene siden handler om kroppens prestasjon. I Neon Bull dveles det ved manuelt arbeid; alt fra bilfiksing og klessying til «oksewrangling» gis tid og vekt i en os av støv, svette, gjørme og ekskrementer. Likedan med dyrene: okser som spiser, gjetes og brennmerkes; som løper rundt i og rives ned i rodeo-ringen.

Den andre handler om kroppens presentasjon. Det dveles mye ved hvordan både menneskene og dyrenes kropper fremtrer i det filmatiske rommet. Enten det er Iremars påføring av parfyme, Galegas intimbarbering i førersetet til lastebilen, eller den nye cowboyen Juniors bruk av rettetang; hestene som vises fram på en messe for å selge deres egg og sæd, eller selveste Neon-oksen, som smøres med selvlysende maling og sendes ut i natta som rodeo-showets høydepunkt.

Av og til blir fortellingen avbrutt av små «opptredener» – eksempelvis når Galega, kledd i en av Iremars designkjoler, samt et kunstig hestehode og klover, tripper rundt på en neonbelyst scene. Filmens underlige klimaks er en smellvakker sexscene mellom Iremar og Geise, en gravid parfymeselger og sikkerhetsvakt, på kuttebordet i en klesfabrikk. Kameraet holder seg på et par armlengders avstand, og fanger inn det ømme møtet i én majestetisk tagning. Her går Mascaros skildring av kroppens prestasjon og presentasjon opp i en høyere enhet.

Neon Bull er en egenrådig film, en real muskelbunt. Gabriel Mascaros sanselige stil og fortellingens tematiske klangbunn tar ikke bare tyren ved hornene, men velter oksen ned til bakken og kjæler med den.

*

Denne omtalen ble opprinnelig publisert i forbindelse med vår dekning av Tromsø internasjonale filmfestival. Her kan du se vår prat med regissør og manusforfatter Gabriel Mascaro: