TIFF 2019: Til å være en film tilsynelatende prega av spreke fortellergrep og estetiske sprell, er Bart Laytons sannhistoriefarse om det såkalte «Transy Book Heist» sjokkerende kjedelig.

Forkledningen som en modernistisk miks av dokumentar og fiksjon viser seg etter hvert like overfladisk som de fire college-karene filmen tar utgangspunkt i, og det glatte, liksom-sjarmerende sjangerspråket klarer ikke vaske vekk en grisete stank av bortimot apologetisk umoral.

«This is not based on a true story» annonseres det i oppstarten av American Animals, hvorpå «not based on» langsomt tones ut. Det sanne er et ran av verdifulle bøker fra Transylvania universitetsbibliotek i Kentucky som fant sted i 2004, der fire unge menn – Warren Lipka, Spencer Reinhard, Eric Borsuk og Chas Allen – «brutally tased, bound and gagged» (slik det beskrives i rettsprotokollen) bibliotekar Betty Jean Gooch i et mer eller mindre mislykka heist som endte med sju år i fengsel for hele gjengen. Filmen presenterer oppbygginga, gjennomføringa og etterdønningene av ranet.

Den lille fortekstspøken er illustrerende for filmens takt og tone. Fra innskutte intervjubiter med de ekte personene bak dramatiseringa, som et slags sporadisk kommentarspor, til Haneke-inspirerte spolinger når gjerningsmennenes beretninger motsier hverandre, preges filmen av en leken regi som isolert sett virker interessant. Men i motsetning til I, Tonya, som anvender lignende teknikker for å si noe om å «spille på virkeligheten», ligger det ingen tanke bak dem her.

Det er rett og slett vanskelig å se noe poeng med spilloppene i American Animals. Den er for kalkulert «kul» til å være en stilfull heist-film – en dansende, tenkt versjon av det planlagte ranet inne i filmen er beint fram klein, og jeg tror aldri jeg har opplevd et soundtrack som higer mer etter «kred» i sine stadige innkast av tilfeldig hip-hop – og samtidig for latterspormekanisk til å være en vellykket komedie. Og ikke minst altfor tam og banal til å være relevant som satirisk samfunnskommentar.

At American Animals er en lettvekter er forsåvidt ingen stor forbrytelse i seg selv – verre er måten den behandler virkelighetsmaterialet på. Å gjøre tøysete sjangerøvelse ut av det som for offeret var et traumatiserende angrep, og med sleskt «glimt i øyet» bygge opp trygge sympatistrukturer for et firkløver bestående av privilegerte, men primitivt hensynsløse drittsekker er ikke humor i min bok. Snarere ansvarsløst og kvalmende, for ikke å si uforsvarlig. Når filmen tar en forutsigbar vending og blir opptatt av å skildre de angrende syndernes tanker og følelser, framstår det bare som enda et forsøk på å renvaske hovedpersonene.

Regissør Bart Layton stod også bak den fascinerende, men samtidig problematiske dokumentaren The Imposter (2012), en absurd sann fortelling om en franskmann som latet som om han var en savnet tenåring fra Texas og ble akseptert av familien og lokalsamfunnet som nettopp det. I likhet med American Animals slår den underholdningsmynt på en historie som i siste instans er dypt tragisk, og sliter med å komme seg forbi en blind fascinasjon for sin stranger-than-fiction-virkelighet.

Avslutningsvis vil jeg påpeke at det er en nydelig ironi for meg at nettopp flamingoen er brukt som sentralt motiv og symbol i filmen. Har du noen gang luktet en flamingo? Den stinker rett og slett noe helt forferdelig; badet i en råtten, ekkel eim som ikke står i samsvar til fuglens vakre utseende.

I en veldig kort scene, nesten uten replikker, dukker stålansiktet til Udo Kier opp. En velkommen bonus, til og med et slags høydepunkt – og slik sett også fellende bevis for filmen som helhet.