Montages er offisiell mediepartner med Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og intervjuer.
*
TIFF 2019: Den 29. utgaven av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) går av stabelen denne uken, og som vanlig er Montages på plass for å dekke festivalen med artikler, podkaster og intervjuer. I denne saken presenterer vi en guide til fem filmer publikum bør se på årets festival.
Alle som hvert år befinner seg i Tromsø i midten av januar for å delta på filmfestivalen, vet godt at arrangementet gir yrende liv til de vintermørke gatene og kafeene i Nordens Paris, og at filmene fyller kinosalene med lys og farger som transporterer publikum ut i verden. TIFF er og blir en unik filmfestival i norsk sammenheng, der ivrige filmskapere og -elskere – til tross for minusgradene – deler opplevelser i den varme festivalatmosfæren.
Festivalen innehar en helt spesiell posisjon hos både den produserende norske filmbransjen og blant cineaster, som pakker de varmeste plaggene i skuffen og kaster seg ivrig over programmet. Byen holder godt rundt festivalen, og skaper en ukeslang folkefest; opphetede diskusjoner, god drikke og merkelige, vakre, rørende og irriterende filmer, er sentrale ingredienser.
Årets åpningsfilm på TIFF er dokumentaren Hvor man vender tilbake, den nye filmen fra regissør Egil Håskjold Larsen (Amanda-nominert i 2017 for 69 minutter av 86 dager). Ifølge festivalkatalogen handler Hvor man vender tilbake om «75 år gamle Steinar, som har valgt å leve et liv i pakt med naturen. Han bor i et isolert nediset univers på Europas nordligste spiss, bare en kilometer fra den norske grensen til Russland.» For fjerde år på rad åpner altså TIFF med en norsk kinodokumentar, en lang tradisjon for festivalen, befestet av de siste tre årenes åpningsfilmer: Margreth Olins Mannen fra Snåsa (2016), Solveig Melkeraaens Tungeskjærerne (2017) og Erik Poppes Per Fugelli – Siste resept (2018).
Programmet for 2019-utgaven som starter i dag er usedvanlig sterkt (selv for en kvalitetsfestival som TIFF), og det er ingen lett oppgave å velge kun fem filmer å anbefale. Så om publikum plukker med seg disse tipsene fra oss i Montages, håper vi dere også sørger for å fylle på med enda flere av årets godbiter. Årets meny inneholder festivalfavoritter fra Cannes, Venezia og Toronto, i tillegg til håndplukkede dokumentarer og klassikere.
Titler som ikke er nevnt nedenfor, men som vi varmt anbefaler, inkluderer blant annet Hirokazu Kore-edas straks kinoklare Shoplifters, Alice Rohrwachers Lykkelige Lazzaro, Peter Jacksons They Shall Not Grow Old og Lars von Triers The House That Jack Built. Som vanlig bidrar Montages med et eget sideprogram bestående av norske filmer, der utvalget består av titler Analysen-spalten har løftet frem som særlig gode eller interessante. I år er de utvalgte Adjø Montebello, Utøya 22. juli, Blindsone og En affære.
Årets hovedgjest er for øvrig regissør Gaspar Noé (Irréversible, Enter the Void) – noe som har blitt klart så sent som i går – og han vil være tilstede på visninger med tilhørende Q&A og delta på Filmprat med Montages (tirsdag 15. januar kl. 14.30), der vi skal forsøke å få den innflytelsesrike og uforutsigbare filmskaperen i tale. (TIFF-publikummet har også mye å glede-grue seg til i hans nye film, CLIMAX, som er en av våre fem anbefalte filmer nedenfor.)
Her er de fem potensielle høydepunktene fra programmet, som vi mener du bør få med deg.
*
Vox Lux (Brady Corbet, 2018)
Vår podkast-episode om filmen bærer preg av eksplosiv entusiasme, og da redaksjonen hadde et gjensyn med Vox Lux i Los Angeles før jul, ble det bare enda tydeligere at filmen er et ekte mesterverk – som bare vil vokse og ese ut etter hvert som man blir bedre kjent med det. Vox Lux fremstiller popartisten «Celeste» (Raffey Cassidy/Natalie Portman) sin tilblivelse, mot en beksvart bakgrunn som overlevende av en skolemassakre. Skuespiller, regissør og manusforfatter Brady Corbet vakte oppsikt allerede med sin debutfilm, The Childhood of a Leader (vist i sideprogrammet Orizzonti i Venezia i 2015), og hans virtuose registil gjorde at vi sammenlignet ham med Xavier Dolan i ovennevnte podkastepisode.
Her er visningstidspunktene for Vox Lux under TIFF.
*
CLIMAX (Gaspar Noé, 2018)
En dansegruppe. Vogue. Et show. Realness. En fest. Climax. Verdens skumleste bolle med sangria. Alt går til helvete.
Gaspar Noés psykedeliske dansefilm CLIMAX begeistret mange under årets Cannes-festival, og vant hovedprisen i sideseksjonen Quinzaine des réalisateurs. Filmen ble også en av Montages’ krystallklare favoritter fra festivalen, og denne entusiasmen er også merkbar i podkastepisoden vår fra Croisetten, der Noés lekne, grenseløse film blir diskutert. Gå til CLIMAX uten å vite for mye, og len deg tilbake for en grufullt fengende filmopplevelse, av det sjeldne slaget som egentlig bare Gaspar Noé evner å invitere til.
Her er visningstidspunktene for Climax under TIFF.
*
Non-Fiction (Olivier Assayas, 2018)
Tidligere TIFF-gjest Olivier Assayas‘ nye film Non-Fiction er en intellektuelt overbevisende, tematisk leken og samfunnssatirisk komedie, et ur-fransk filmverk der samtalene flyter melodisk avgårde som om de var komponert av Chopin, med en klok, skarp, morsom og varmhjertet fortelling i sitt sentrum – om forvirrede, kontemporære mennesker som forsøker å navigere seg gjennom store spørsmål om litteratur og kjærlighet, lojalitet og lidenskap, og små spørsmål om Twitter, ebok-formater, lesevaner og språkbruk.
Dette høres kanskje ikke så cinematisk ut, men evnen til å skape store filmatiske øyeblikk ut av små, spesifikke situasjoner har blitt et av Olivier Assayas‘ virkelige særtrekk gjennom de briljante filmene han har signert på 2010-tallet, og kanskje særlig Sils Maria og Personal Shopper. I sistnevnte leverer Assayas en helt uforskammet spennende sekvens drevet frem av noe så visuelt sett usexy som en serie sms-meldinger som Kristen Stewarts rollefigur mottar mens hun er på dagstur fra Paris til London og tilbake igjen. Non-Fiction bygger videre på mye av denne makrokraften, og utvider igjen flere små situasjoner til å bli storslagne og mangefasetterte.
Her er visningstidspunktene for Non-Fiction under TIFF.
*
Eighth Grade (Bo Burnham, 2018)
Den mest løfterike og iøynefallende amerikanske debutfilmen vi så i 2018 var Bo Burnhams vondmorsomme tenåringsskildring Eighth Grade, som i disse dager figurerer på flere av topplistene i Montages’ kåring av de beste filmene fra 2018 (hør årslistepodkasten vår, der Eighth Grade diskuteres grundig etter ca 1 time og 3 minutter).
Man kan ikke anbefale Eighth Grade uten å trekke frem den usedvanlige prestasjonen til hovedrolleinnehaver Elsie Fisher, som med hudløs autentisitet gir liv til åttendeklassingen Kayla – som i sin kamp for å overleve livets popularitetskonkurranse, forsøker å heve en stemme hun kanskje egentlig ikke har, entre arenaer hun kanskje egentlig ikke behersker, og danne vennskap med mennesker hun kanskje egentlig ikke forstår. Vi følger Kaylas reise, og ved hjelp av Burnhams sylskarpe manus og Fishers mesterlige innlevelsesevne, gir Eighth Grade oss den puteflaue (og gripende) muligheten til å forstå dagens tenåringskvaler og -vanskeligheter i et helt nytt lys. Gå ikke glipp av denne!
Her er visningstidspunktene for Eighth Grade under TIFF.
*
Mektoub, My Love: Canto Uno (Abdellatif Kechiche, 2017)
Etter at Abdellatif Kechiche vant Gullpalmen i Cannes for sitt mesterverk Blå er den varmeste fargen (2013), var forventningene mildt sagt store da han i 2017 vendte tilbake med Mektoub, My Love: Canto Uno, i Venezias hovedkonkurranse. Men selv om de utsendte fra Montages-redaksjonen likte filmen svært godt (hør vår podkast), havnet den aldri på norske kinodistributørers innkjøpslister, og etter den franske kinopremieren i februar 2018 har det vært stille rundt filmen. Til vår store glede har Mektoub, My Love: Canto Uno nå blitt invitert til Kritikeruken i Tromsø, og det norske festivalpublikummet vil endelig få en mulighet til å se den.
Aldri har kamerakoreografien til Kechiche vært mer imponerende enn i Mektoub, My Love: Canto Uno. Den skaper følelsen av autentisitet, men ligner ikke «realisme på film»; det er ikke virkeligheten som stil, som etterlignende fakter, men som et absolutt her og nå; kamerainnstillingene varer ofte lenge, scenene blir små verdener å ta bolig i, og vi tilbringer ofte tyve eller tredve minutter på samme sted. På stranden, på en restaurant, på diskotek. Selv om virkemiddelbruken er sparsommelig, drar bildene oss lenger og lenger inn; som lange vindkast bærer de oss vekk fra det vi måtte være i; en verden av forstyrrelser opphører. Dét er Kechiches mesterskap, at han får filmene sine til å leve på ordentlig, og at vi kan føle hva de handler om helt intuitivt. Han skaper følelsen av noe vesentlig.
Her er visningstidspunktene for Mektoub, My Love: Canto Uno under TIFF.
*