TIFF 2019: Først et stykke inn i Dalia al-Kurys Privacy of Wounds, en fascinerende undersøkelse av hva det innebærer å være politisk fange i Syria, avtegnes intensjonene bak prosjektet. Idet en av deltakerne påstår at han ikke er skadet av alt han har opplevd, blir den jordanske filmskaperen så frustrert at hun avbryter samtalen og starter en krangel om hva det egentlig vil si å være traumatisert.

Traumene, de åpne sårene og smertene fra forferdelige erfaringer, er private og innadvendte. De er vanskelige å artikulere og dele – og tilsvarende vanskelige å ta imot, leve seg inn i eller forstå. Hvordan kan syriske historier fortelles; hvordan kan de syriske vitnesbyrdene formidles; hvordan kan det syriske traumet bearbeides? Dalia al-Kurys film er et eksperimentelt dokumentarisk forsøk på å finne ut av hvordan disse tingene kan manes fram på en måte som føles nært og åpenhjertig.

Metoden er enkel: Tre menn i en rekonstruert celle, observert av tre overvåkningskameraer over tre dager, som i «fangenskap» deler erfaringer om arrestasjon og bortføring, avhør og tortur, og overlevelse og død under Assad-regimet i Syria. Khaldoon, Hasan og Mazen er fra ulike generasjoner og har opplevd forskjellige perioder av jævelskapen til far og sønn al-Assad, men har selvsagt til felles at de må bære med seg merkene fra sin fortid som offer for urettmessig statsterror, og det er i møtet dem imellom at eksperimentets etiske potensial utløses til det fulle.

Samtalene starter med høflighetsfraser og hverdagslig småprat, men det tar ikke lang tid før temaene blir mer seriøse og gripende. Blant diskusjoner rundt politikk, religion og nasjonalitet, Syrias fortid og framtid, samt moralfilosofiske betraktninger om ondskap og godhet i mennesket, blir fokuset traumatiske erfaringer som isolasjon og tortur – det å føle seg fortapt.

Anekdotene blir gradvis voldsommere. Hasan forteller at det verste var å høre andre fanger bli torturert, og at han derfor forsøkte å bite tennene sammen og holde skrikene inne. Mazen beskriver i detalj følelsen av smerte fra elektrosjokktortur. De tre ubemanna kameraene går tett på de tre mennene og lar oss lære dem å kjenne kroppslig så vel som psykologisk. Ansikt til ansikt med hverandre og med oss, ansikt som forteller og som lytter, ansikt som vekker empatisk og etisk engasjement. Intimiteten og intensiteten som gror fram av de filmatiske grepene føles aldri påtrengende eller spekulativ, men naturlig og autentisk.

Til tross for den dystre og dramatiske materien er ikke Privacy of Wounds noen klagesang. Måten de tre overlevende renser sårene sine på, ved hjelp av sin historiefortelling, rommer en optimisme, motstandskraft og beundringsverdig menneskelighet. «Skal vi snakke om kjærlighet?», spør en av deltakerne på et tidspunkt, og regissør Kury responderer: «Det er mitt favorittema». Et vakkert symbol for det tidvis nesten uforståelige håpet som framkalles av samtalene.

Under et intervju etter visningen på TIFF fortalte Dalia al-Kury at hun ville fortsette å utforske og dokumentere det syriske traumet; at det er nødvendig med mer bearbeiding og formidling. I likhet med Matthew Heinemans City of Ghosts (2017, min omtale) og Carl Javérs Rekonstruksjon Utøya (2018), er Privacy of Wounds et ypperlig eksempel på at film kan spille en viktig rolle i dette arbeidet. Filmen føyer seg dessuten inn i rekken av interessante, dagsaktuelle dokumentarer produsert av UpNorth Film, selskapet som også blant annet sto bak Drone (2014) og fjorårets Hatets vugge (2017).