TIFF 2024: Ekteparet Ethan Coen og Tricia Cooke (hans klipper) var årets æresgjester på filmfestivalen i Tromsø. Montages fikk møte dem til et intervju, der de åpnet seg om fremtidige prosjekter og deres nye kinofilm Drive-Away Dolls (norsk kinopremiere 22. mars).
I tillegg til et retrospektiv bestående av klassiske Coen-filmer, ble det også arrangert masterclass i Tromsø – som trakk et stort publikum. Kulturhuset var fylt av forventningsfulle festivalgjester, men da tiden begynte å renne ut, etter ca. en time av arrangementet, gjenstod fortsatt mye. Moderatoren Kaleem Aftab (britisk kritiker og venn av Coen og Cooke) så seg nødt til å avslutte gjennomgangen av karrieren allerede ved O Brother, Where Art Thou? (2000) – dette for å gi plass til spørsmål fra de flere hundre publikummerne i salen.
I vårt intervju med Coen og Cooke – gjennomført noen timer etter masterclassen – benyttet vi dermed anledningen til å konversere litt mer i dybden om Coen-brødrenes filmer etter tusenårsskiftet, før samtalen også landet på Drive-Away Dolls og Coen-brødrenes gjenforening. Ekteparet Coen og Cooke har for øvrig også nettopp ferdigstilt dokumentaren Jerry Lee Lewis: Trouble in Mind, som ble vist i løpet av festivalen.
*
Ethan Coen og Tricia Cooke ser begge litt slitne ut der de sitter tilbakelent i en suite på Scandic Ishavshotell i Tromsø. De har nettopp sittet på scenen og snakket om seg selv i en drøy time, og kom rett derfra til sine møter med norske journalister – som skal fortsette å spørre og grave i filmografiene deres.
«Sånne seanser som den masterclassen får meg til å føle meg gammel», erkjenner Cooke. «Jeg syntes det var ganske morsomt, egentlig» medgir Coen, og henviser til vennskapet med moderator Kaleem Aftab som en formildende omstendighet. Likevel så han ikke spesielt komfortabel ut på scenen, og svarene var ofte mer gåtefulle enn avslørende. «Normalt misliker jeg denne typen situasjoner, men i dag føltes det avslappende, som en vanlig samtale mellom mennesker og ikke noe stivt og innøvd.»
Tricia forteller at duoen aldri ser filmene de har laget på nytt igjen etter at de er ferdigstilt, så hukommelsen trenger litt gymnastikk. «Men på den annen side, så har vi jo sett alle så mange ganger i klipperommet at veien tilbake føles kort – og det er givende å tenke igjennom prosessen med å lage dem på nytt.»
«Det som kan bli en uinteressant egotripp, får god hjelp av publikum, som deler sine tanker og gir tilføyer nye perspektiver», legger Coen til.
Coen-brødrene var på sitt mest populære og innflytelsesrike på 90-tallet, med filmer som Barton Fink, Fargo og The Big Lebowski. Men like etter falt de i popularitet, særlig takket være Intolerable Cruelty (2003) og The Ladykillers (2004), som fikk hard medfart av kritikerne. Noen fans begynte å bli nervøse, og etter å ha laget film kontinuerlig i årevis, oppstod en markant pause på mer enn tre år, før de returnerte med mesterverket og Oscar-triumfen No Country for Old Men.
«Jeg må bare si at jeg hadde det vel så gøy under innspillingen av The Ladykillers som mange andre filmer vi har laget, så for meg er den like kjær som mer anerkjente titler. Jeg vurderer ikke noen som bedre eller viktigere enn andre, jeg lager ikke lager sånne distinksjoner – det er opp til fansen. Men, ja, det er jo en ganske annen type film enn No Country for Old Men…»
«Men det kan da ikke ha vært så lang tid mellom The Ladykillers og No Country for Old Men, eller hva?» Vi må slå opp på IMDb, og påstanden stemmer. Kona kommer han til unnsetning: «Nå husker jeg hva som er årsaken! Dere brukte masse tid på å utvikle en film som aldri ble noe av, To the White Sea.» Ethan nikker og hevder det er det eneste prosjektet de ikke har lyktes med å realisere.
«Alle filmene eksisterer av diverse idiosynkratiske årsaker – vi har aldri «kuratert» vår egen karriere, men er styrt av impulser og nysgjerrighet. No Country for Old Men, basert på Cormac McCarthys roman, ble foreslått til oss av produsenten Scott Rudin, og ettersom vi aldri hadde adaptert noe tidligere, måtte vi tenke oss litt om – men etter å ha lest den, kunne vi forestille oss filmen. Prosjektet oppstod helt av seg selv og var på ingen måte noen reaksjon mot de foregående filmene.»
Drive-Away Dolls er den første filmen i en påtenkt trilogi. «Vi har bare skrevet de to første, altså, og fortellingene henger ikke sammen…», understreker Cooke, før Coen ler og trekker en parallell til Satyajit Rays Apu-trilogi. «Koblingen er at alle tre er fortellinger med lesbiske hovedpersoner og kan klassifiseres som trashy B-filmer. Vi fant nettopp tittelen til den tredje: Go Beavers!» [Red.anm: Deadline rapporterte denne uken at andre film i Cooke og Coens trilogi, Honey Don’t, går i produksjon til våren.]
På spørsmålet om de selv er fans av trashfilmer à la John Waters, Russ Meyer og Roger Corman, svarer de et vagt ja, før Ethan bemerker at de kanskje oversolgte trash-elementet til Drive-Away Dolls under masterclassen – den er ingen Pink Flamingo akkurat. «Huff, jeg håper ikke vi skuffer nerdene nå. Men vi liker ideen om trashfilmkultur, og er man i riktig humør kan de være vidunderlige å kose seg med. Doris Wishman, for eksempel, som alltid tar så lett på tingene i fortellingene sine, som på papiret fremstår brutale.»
Skeive filmer tvinges ofte inn i et alvor, og dette mønsteret trenger motstand, mener Coen og Cooke. «Før var påfallende mange lesbiske historier tragiske. Trilogien vår skal være historier med lesbiske rollefigurer som «simpelthen er lesbiske», uten at det knyttes opp til traumer og den slags. Opprinnelig skrev vi Drive-Away Dolls til en venn av oss, for mer enn tyve år siden, Allison Anders, men ingen var interesserte i å finansiere den – timingen var dårlig. Det var nok enda tydeligere forventninger til at skeive filmer måtte handle om noe viktig og adressere indre smerte den gangen. Ingen ville ha en idiotisk film med lesber, som vår!»
«Den opprinnelige tittelen var Drive-Away Dykes, og mellom oss er vi fortsatt konsekvente på å bruke den tittelen, men Focus Features var engstelige for at den kunne føre til biokott av konservative kinoeiere. Apropos Focus Features, så var Drive-Away Dolls påtenkt festivalpremiere i Toronto før skuespillerstreiken, men etter at alt måtte avlyses bestemte selskapet seg for en annen lanseringsstrategi – som dessverre innebærer at filmen ikke kunne vises i Tromsø.»
Coen-brødrenes faste komponist Carter Burwell har skrevet filmens originalmusikk, men ellers er det mange nye samarbeidspartnere. «Det er en nomadisk tilværelse å lage film, for man vet aldri når en langvarig arbeidsrelasjon plutselig settes på pause – eller tar slutt. Som oftest handler det bare om tilfeldigheter en ikke kan forutse, som at kalenderen til den og den komponisten eller produksjonsdesigneren er full», forteller Coen.
«Jeg og Joel har aldri skilt oss fra verken Roger Deakins eller hans etterfølger Bruno Delbonnel, to av verdens beste fotografer, og jeg kan ikke engang huske hvilken film som var den første vi gjorde med Bruno, for byttet skjedde av nødvendighet, ikke fordi vi ønsket noen andre enn Roger… Jo, forresten, det var en kortfilm vi laget i Paris (inkludert i portmanteau-filmen Paris je t’aime fra 2006)! Så vi ble kjent med ham den gangen, men ikke gjenforent før i 2012, da vi spilte inn Inside Llewyn Davis (2013).»
Cooke påpeker at det var viktig å ha så mange kvinnelige medarbeidere som mulig på Drive-Away Dolls. «Det var helt avgjørende for min del, og vi hadde sett og blitt imponerte av flere av arbeidene til Ari Wegner – spesielt Zola (2020), som dyrket en estetikk som matchet vår visjon for Drive-Away Dolls». Coen legger til at verken Deakins eller Delbonnel var tilgjengelige under innspillingsperioden, og at det tross alt ville vært aktuelt å vurdere dem for oppdraget – men at de fra starten av kunne legge vekk tanken og i stedet tenke nytt.
Drive-Away Dolls er Ethan Coens første film som regissør på egenhånd. Etter å ha følt seg utmattet og demotivert på settene til Hail, Caesar! (2016) og The Ballad of Buster Scruggs (2018), besluttet han å ta en pause fra samarbeidet med sin eldre bror, Joel Coen, og i stedet jobbe tett med Cooke og ha lave skuldre.
«Men forskjellen var ikke så stor som antatt – kanskje fordi Tricia ble så involvert på sett. Hun er naturligvis enn annen personlighet enn min bror, men samarbeidets dynamikk lignet. Hvis man først skriver noe sammen, kan man like så godt regissere sammen. Jeg skriver ofte for meg selv, men bare for skrivebordskuffen – film skriver jeg for andre, og da er det best å være to, i og med at film av natur er et kunstuttrykk der veldig mange bidrar og former resultatet. Og ideene til prosjektene våre oppstår alltid gjennom samtaler, det er ikke sånn at jeg selv brygger på noe i lang tid før jeg deler det med enten Joel eller Tricia.»
Likevel betyr noen av filmene ekstra mye for Ethan Coen, på et personlig plan. Når vi trekker opp A Serious Man (2009) av hatten og omtaler den som en favoritt, lyser det i øynene hans. «Som sagt ser vi aldri filmene våre på nytt etter at de er ferdigstilte, men akkurat A Serious Man liker jeg å tenke på – jeg er nok tettere knyttet til den enn noen av de andre produksjonene våre. Den er helt eksplisitt en fortelling om stedet der jeg og Joel vokste opp, vår jødiske bakgrunn, osv. Det føles utrolig bra når man en sjelden gang har laget noe og tenker at man ikke bryr seg en døyt om hva andre synes – og akkurat sånn føltes det med A Serious Man.»
I løpet av masterclassen erkjente Coen at han aldri leste Odysseen i forbindelse med Homer-adaptasjonen O Brother, Where Art Thou?. I forbindelse med A Serious Man er det mange som har løftet frem Jobs bok: «Men vi har ikke lest den heller, og koblingen er ikke intendert fra vår side.»
Tricia blander seg inn i diskusjonen. «Min favoritt er Raising Arizona (1987), kanskje fordi jeg ikke var involvert i produksjonen. Den kan jeg se når som helst og bli fullstendig oppslukt av. Det var også min fars foretrukne Coen-film, så det tilføyer en ekstra dimensjon.»
Til slutt forteller Ethan Coen at han og broren Joel har skrevet et nytt manus sammen, og at planen er at de nok en gang skal samarbeide om regien. «Det er en rendyrket skrekkfilm, og den blir veldig blodig. Hvis du liker Blood Simple, tror jeg du kan glede deg.» Tricia hevder at den i tillegg er «fryktelig morsom». Alle forberedelsene er gjort, men Joel er muligens nødt til å fullføre et annet prosjekt først.
*