Filmfrelst #303: Gaspar Noés CLIMAX

TIFF 2019: Gaspar Noés danseskrekkfilm CLIMAX hadde endelig norgespremiere i går kveld, i Tromsø. I samtalen under fordøyer vi førsteinntrykkene etter den aller første visningen i Cannes.

En dansegruppe. Vogue. Et show. Realness. En fest. Climax. Verdens skumleste bolle med sangria. Alt går til helvete.

Ved mikrofonene sitter Lars Ole Kristiansen, Karsten Meinich og Pernille Middelthon.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 9 kommentarer

Kike sier:

15. mai 2018, kl. 11:09

Når dere lovpriser sanger så mye må dere jo nevne navn så vi kan finne den på Spotify!!

Svar
- Karsten Meinich sier:
  
  15. mai 2018, kl. 11:56
  
  Vi hadde ikke navnene på alle låtene for hånden under opptak, men her er en spilleliste på Spotify med flesteparten: https://open.spotify.com/user/wilder70/playlist/7Ckdb751guDEGoCUcwCfjo?si=taGQOpzYTnekN64yC4SSdA
- Kike sier:
  
  15. mai 2018, kl. 15:09
  
  Takker!
  
  Mye god musikk der, og denne filmen virker jo veldig lovende! Har aldri vært noen utpreget Noé-fan, men filmene hans er jo alltid en opplevelse uansett hva man synes om dem. Ser frem til å få sett denne etter hvert!
Eirik sier:

15. mai 2018, kl. 17:36

Gaspar Noè er cool, men gi oss von Trier podcast nå! :)

Svar
- Tommy Larsson sier:
  
  18. mai 2018, kl. 15:13
  
  Enig – Von Trier og Silver Lake podcast!
- Lars Ole Kristiansen sier:
  
  19. mai 2018, kl. 21:26
  
  Von T er ute – «Under the Silver Lake» er like rundt hjørnet! #ferdiginnspilt
Sverre Aune sier:

15. mai 2018, kl. 18:55

Super-spent på denne, men merket tvert dere begynte å beskrive åpningen at jeg helst ikke vil vite noe som helst, så vender heller tilbake hit tvert jeg har fått sett den, tenker jeg. Regner med at Noé stikker innom byen med en-eller-annen pre-screening, Q&A-greie rimlig snart, slike han gjorde med LOVE, så får bare følge med og hoppe på da. Men alt jeg har sett og hørt virker veldig, veldig lovende!

Svar
Sverre Aune sier:

8. oktober 2018, kl. 18:44

(noen SPOILERS)

Fikk sett “Climax” i Paris under premiere-uken, full pakke med Noé, sangria og danse-show. Veldig bra for den helhetlig opplevelsen, ikke fult så bra for forståelsen av dialogen, siden den gikk utekstet og jeg ikke forstår et kløyva ord fransk. Men tror faktisk ikke jeg gikk glipp av så mye. Mistet noen nyanser, men forsto likevel hver twist og hvert plot point.

Første-inntrykket var at det var en mye mer “eksentrisk” film enn jeg hadde forventet. Den kjører nærmest tre runder med opening credits, og mikser sammen omtrent hvert eneste element som noensinne har blitt brukt i en Noé-film. Fonten, tekst-plakatene, montages-scener med statisk kamera og et par frames svart imellom kuttene, baklengs rulletekst, lyssettingen, fargene, de lange tagningene, shot ovenfra som sakte roterer, dutch-angle tracking shots, dop, sex, musikk, hele pakka. Det eneste virkelig nye elementet var dansen, og det var virkelig fett hvordan han behandlet det.

Det var virkelig en deilig åpning med musikken og dansen, med lange, rolige tagninger så man virkelig kunne se koreografien. Jeg satt veldig pris på hvor oversiktlig det hele var til å begynne med, før kamera “brytes ned” sammen med danserne selv.

Ang. skuespillet synes jeg virkelig ikke det burde betegnes som “dårlig”. Det er utagerende, med heftige fakter, men står veldig godt til den generelle stilen i filmen, og når Sofia Boutella sliter med å gå ned trappen i den store salen, ca. midt i trippen sin, synes jeg hun spiller virkelig godt.

En venn av meg som bor i Paris reagerte på div. sosialpolitiske poeng som han mente gjøres billig og “for slepphent” til å komme unna med det, men jeg opplevde det ikke slik selv. Noé er alltid veldig “in your face” i kommentarer og symbolikk bruk, og denne filmen for meg er først og fremst en fysisk opplevelse og en “trip”, og er vel neppe ment å være et veldig seriøst innlegg i noen integrerings- og identitetsdebatt i Frankrike.

Jeg satt også veldig pris på at filmen er litt “ruskete” som dere sier. Den holdt på spenningen hele veien. Ikke at jeg var interessert i å finne ut hvem som sto bak komplottet, eller hvem som kom til å dø/overleve, mer hva neste ide og bilde ville bli, og om filmen skulle bli enda drøyere. Den leverte gang på gang.

Satt bare og koste meg hele filmen igjennom, egentlig. Tok ca. en dag, så begynte det å krible etter å se den igjen. Stor underholdning.

…og soundtracket har vært klistret til hjernen i flere uker allerede.

Svar
Geir Antonsen sier:

10. juni 2019, kl. 09:07

Endelig fått sett denne selv, flott film! En av få Gaspar Noe filmer som kommer til å snurre ofte i blu-ray spilleren?

Svar