Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Den italienske klassikeren Rocco og hans brødre vises fra og med torsdag 10. desember, til og med fredag 18. desember i Bergen, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Visningstider og info finnes her eller hos ditt cinematek.

Denne artikkelen inneholder spoilere.

*

Året 1960 var et mirakuløst år for italiensk film, et år som bidro til den filmhistoriske kanonen med tre mesterverk fra datidas viktigste triumvirat av filmskapere.

Federico Fellini opplevde braksuksess med La Dolce Vita, Michelangelo Antonioni fikk sitt definitive gjennombrudd med L’Avventura, mens Luchino Visconti fant den perfekte balansen mellom sine neorealistiske røtter og melodramatiske, nesten operaaktige emosjonalitet i Rocco og hans brødre.

Mye er skrevet og sagt om Rocco og hans brødre, men det er like fullt vanskelig å vite hvor man skal starte med et så meningstett og opplevelsesrikt filmepos. Filmen er interessant på flere nivåer; som det siste storverket fra den italienske neorealismen; som sentral inspirasjonskilde for definerende amerikanske filmer og regissører på 1970-tallet (bl.a. Martin Scorsese og Francis Ford Coppola); og som et spennende møte mellom de to sentrale tendensene som definerer Visconti som auteur. Ossessione (1943) og La terra trema (1948) sin observerende sosialrealisme møter her den overdådige romantikken og den ekspressive ”eksessen” i Senso (1954), Leoparden (1963) og Døden i Venedig (1971).

Foruten Viscontis visjonære iscenesettelse og teft for å instruere skuespillere, det slående svarthvite fotoarbeidet til Guiseppe Rotunno og den medrivende musikken til Nino Rota, er det mest fascinerende med Rocco og hans brødre nettopp filmens nærmest paradoksale harmoni mellom realisme og melodrama, det episke og dramatiske, fornuft og følelser. Og særlig hvordan denne kombinasjonen gir et psykologisk utsnitt av en større samfunnsmessig kontekst.

Rocco og hans brødre handler om den søritalienske familien Parondi, som emigrerer nordover til Milano på jakt etter et bedre liv, i kjølvannet av farens død. En kald vinterkveld ankommer derfor mor/matriark Rosaria (Katina Paxinou) og de fire brødrene Simone (Renato Salvatori), Rocco (Alain Delon), Ciro (Max Cartier) og Luca (Rocco Vidolazzi) byen for å bli gjenforent med den femte og eldste broren, Vincenzo (Spiros Focás). Deretter skrider fortellingen – om en familietragedie, et samfunn i forandring og moderne italiensk historie – framover via fem kapitler, oppkalt etter brødrene.

Vi befinner oss i etterkrigstidas Italia, i perioden der en økonomisk boom og industrialisering i nord og en enorm emigrasjon fra det landlige og fattigere sør førte til et skille som fremdeles gjør seg gjeldende i vår tid. Denne sosiale konteksten er rammen for Viscontis tematisering av identitet, integrasjon og desintegrasjon. I kollisjonen mellom nord og sør, familie og samfunn, og tradisjon og modernitet, følger vi Parondi-familiens ankomst i en ny, ukjent urban situasjon, deres forskjellige forsøk på tilpasning og transformering, og den resulterende undergangen for familien som enhet.

Alle fem brødrene må forholde seg til integrering i det nye livet i Milano, og alle møter eller motstår denne forandringen. Vincenzo, som den første delen handler om, er allerede i gang med sin transformasjon idet filmen starter; han er allerede bosatt i Milano, og har forlovet seg med vakre Ginetta (Claudia Cardinale). Når familien ankommer byen, inviterer han til forlovelsesfest, hvilket tvinger frem et veiskille. Etter å ha falt tilbake i sin families favn, og hjulpet dem med å finne offentlig husly, fullfører Vincenzo prosessen: Han gifter seg med Gina og distanserer seg så godt han kan fra familien for å leve sitt eget liv.

Det er imidlertid i de to siste kapitlene at familiedramaet Rocco og hans brødre virkelig kommer til sin rett. I sentrum for dramatikken står trekanten Simone, Nadia og Rocco, og det er gjennom disse rollefigurene vi får kjenne på traumene tilknyttet personlig og sosial transformasjon. Verken Simone eller Rocco klarer å tilpasse seg, integrere seg i det nye miljøet; den ene fordi han ikke evner det, den andre fordi han nekter. Parallelt opplever begge et moralsk forfall, og det er den prostituerte naboen Nadia (Annie Girardot, i det som nok er filmens sterkeste skuespillerprestasjon) som er katalysatoren.

Simone er egoistisk, selvdestruktiv og preges av gammeldags maskulinitet. Han får muligheten til å påbegynne karriere som bokser, men blir stadig mer besatt av Nadia, og roter bort alle sjansene han får. Resultatet blir fornedring, alkoholisme og vold.

Rocco er på sin side idealistisk og selvoppofrende, men samtidig tradisjonsbunden og selvdestruktiv. Rocco er en martyr, nærmest en helgen, og ofrer egne interesser og egen lykke til fordel for familien; han starter med boksing, selv om han er uinteressert i sporten, og kaster bort kjærligheten til Nadia – som elsker ham – for ikke å trosse sin bror. I melodramatisk forstand, er de begge overskridende rollefigurer, og derfor dømt til ødeleggelse og forfall.

Det er rundt dette trekantdramaet Visconti lar filmen boble over av ekspressiv stilistisk eksess. Enkelte scener rommer så store følelser at de formelig eksploderer, og tidvis grenser Rocco og hans brødre mot det overdramatiske og sentimentale.

Dette kulminerer med to grusomme, ekstravagante spenningstopper.  Den første av disse dramatiske høydepunktene avslører og fastslår både Simones og Roccos moralske forfall. Etter at Rocco har returnert fra sin militærtjeneste i Torino – lenge etter at Nadia har avvist Simone – har de to inngått et forhold, i tillegg til at Rocco har erstattet broren som boksetalent.

Drevet av sjalusi, samler Simone en gjeng, banker opp Rocco og voldtar Nadia foran ansiktet hans. Her falmer det siste håpet vi hadde for Simone, og i kjølvannet av hendelsen viser det seg at Roccos tilsynelatende uskyld og godhet har en mørkere bakside: Etter det forferdelige overgrepet, er det ikke Nadia han bryr seg mest om, men gjerningsmannen. Familien står over alt. Han tilgir broren, og oppfordrer Nadia til å gå tilbake til Simone, uten hensyn til hennes opplevelse og følelsesliv.

Roccos moralske kollaps leder opp til filmens klimaks, selve dødsstøtet for Parondi-familien. For mens Rocco avanserer i bokseringen, motivert av å forsørge familien, ender Simone opp med å begå et brutalt sjalusidrap. Etter en voldsom krangel, knivstikker han Nadia til døde. Dette kryssklippes på dynamisk vis med Rocco i ringen; en ekstraordinær sekvens, der drapet av Nadia virker å skje i sakte film, og likheter og kontraster mellom brødrene understrekes av to kropper som strever i henholdsvis lys og mørke. Dette er ikke bare et mektig estetisk crescendo, og den mest operatiske delen av filmen, men det narrative og tematiske resultatet av dette tospannets manglende tilpasningsdyktighet; deres utenforskap i den urbane og moderne virkeligheten.

Etter denne skjebnesvangre serien av hendelser, bedrar Rocco nok en gang sin heltestatus ved å – igjen – tilgi sin bror og forsøke å holde familien samlet. Men så, helt plutselig, trer en usannsynlig helt fram. Ciro, den nest yngste broren, angir Simone til politiet og redder restene av Parondi-familien. Blant brødrene er Ciro den som har blitt integrert – og latt seg integrere – i det nye samfunnet. Han skolerer seg, lærer et håndverk og får seg en jobb på en bilfabrikk. Senere forlover han seg med en lokal kvinne, og distanserer seg fra familien. Han har gjennomgått den nødvendige transformasjonen og blitt del av fellesskapet, samfunnet og moderniteten. Derfor er han også i stand til å bryte med den sørlige «stammekulturen».

Her er det interessant å merke seg hvordan stilen understreker Ciro som en kontrast til Rocco og Simone. Den utagerende, uttrykksfulle visualiteten som følger de to eldre brødrene, står i skarp motsetning til den fornuftige observasjonen og nøkterne fremstillingen av følelser som preger scenene med Ciro. Denne effektive vekslingen mellom to stilarter, demonstrerer Viscontis imponerende spennvidde.

Først i epilogen blir vi kjent med den yngste Parondi-broren, Luca, som ikke gjør eller sier særlig mye i løpet av filmen. Han vurderer å reise sørover en dag, hvorpå Ciro bedyrer at forandringer også vil skje der nede. Etter tre intense og komplekse timer med episk og tidvis melodramatisk realisme, til stadighet preget av oppbrudd, desintegrasjon og forfall, antyder avslutningen et håp for framtida og det italienske samfunnet.