Komedie er en vanskelig sjanger. Enten den tar utgangspunkt i det gjenkjennelige, folkelige og trygge eller det absurde og overskridende, er målet det samme: Å framkalle humring, fnising, kanskje til og med gapskratt hos publikum. Når den såkalte «sexkomedien» Swingers byr opp til dans, er det med såpass platte føtter og klønete steg at man ikke kan klandre tilskueren for å drømme om et partnerbytte.
Selv om Swingers har lært oss at det ikke er særlig sensuelt å snakke om likvidering når «pulings» står på agendaen, var kritikerne raskt framme med slakterknivene i etterkant av filmens premiere. Blant enere og toere på terningen og overskrifter av typen «Nårvei, null påints» (Dagsavisen), «Svinger ikke» (NRK Filmpolitiet) og «Ubehjelpelig» (VG), gikk Dagbladets Tom Stalsberg lengst med overskriften «Tidenes dårligste film – ever» i en regelrett usaklig anmeldelse som nesten glemte å omtale filmen.
Stalsbergs «kritikk» fikk medregissør Stig Frode Henriksen til å egge til strid – bokstavelig talt. Så vidt meg bekjent er det første gang det utfordres til boksekamp i norsk filmdiskurs. I sitt skriftlige svar gikk imidlertid ikke Henriksen for knock out, i stedet nøyde han seg med en ganske ordinær beskrivelse av kritikerstanden som gamle og «gjerne bitre», heldigvis uten å følge Joker-regissør Todd Phillips‘ eksempel – han skapte som kjent rabalder da han i Vanity Fair påsto at «woke culture» har tatt livet av den utfordrende komedien.
Mer interessant enn påstandene om kritikerstandens alder og humør, er argumentet om filmens målgruppe, som Henriksen i et intervju med VG grovt anslo at befant seg i aldersspennet 11-25 år. Selv om både nedre og øvre aldersgrense framstår som noe lav, kan det hende at tilskuerne som valgte å se filmen på kino – liker over 10.000 totalt, ifølge bransorganisasjonen Film&Kino – satte pris på opplevelsen av helt andre grunner enn dem kritikerne tok høyde for.
Nå mener jeg ikke at slike faktorer nødvendigvis bør innvirke på kritikken, men de kan fungere som et påskudd for å se nærmere på filmen fra et annet utgangspunkt: Hva er det Swingers vil være, og lykkes den med det?
Toillat og kleint i pseudo-barteby
Premisset for filmen er greit å henge med på: Parene Veronika og Ulf André og Solveig og Tim vil på hver sin kant sprite opp parforholdets monotoni og prøve noe nytt. De hopper ikke sporenstreks i høyet av den grunn, men snarere til ideen om seksuelt partnerbytte. I begge tilfeller tar den ene parten initiativet omtrent på rekordtid, mens den andre parten motvillig går med på å prøve ut den erotiske leken. I tillegg sogner også en sogning og en lokal fotballspiller til fortellinga: Førstnevnte er låst ute på en balkong og sistnevnte tar henne inn i varmen, til vin og whisky.
Deretter følger selvsagt forviklinger. Anger og sjalusi, gjenoppdagelser av gamle flammer, en ulykksalig men velfortjent bursdagsfeiring, mot til å komme ut av det berømte skapet, samt det å finne sin vei tilbake til kjærligheten eller ut av usunne relasjoner, er blant de sentrale stikkordene. Litt av hvert her, altså, og som seg hør og bør byr filmen på en god porsjon tullete hendelser og kleine situasjoner som primært består av en mikstur av putehumor og mer sketsjbasert dumskap.
Enten scenen er satt for et balkongmøte mellom «muskelmenn» og «puppedamer», en seksualisert versjon av flasketuten-peker-på eller et feilslått forføringsforsøk og et nervøst sammenbrudd akkompagnert av underetasjestønn, er oppskriftene hentet fra en og samme kokebok.
Sulamitten utspiller seg angivelig i Trondheim, noe som i og for seg er kjærkomment, med tanke på hvor sjeldent denne byen vises fram på kinolerretet. Gjennom sin relativt energiske introduksjonssekvens byr Swingers på en rekke kjente og kjære landemerker – i alle fall for byens borgere, undertegnede inkludert – i løsrevne etableringsbilder. Olav Tryggvason, Gamle Bybro, Solsiden, Festningen og Nidarosdomen får alle være med, før vi helt mot slutten av filmen jaggu får bli med en svipptur innom Lerkendal også.
Alt imellom er imidlertid åpenbart skutt i helt andre omgivelser, og verken filmens bruk av Dahls-flasker eller vitsing om sodd bidrar til å skape noen følelse av at dette er en trøndersk miljøskildring. Her finnes ikke noe følelse av byen, ikke av noe annet sted heller, for øvrig. Det forblir bare en falsk overflate.
Klisjeer, karikaturer, konvensjoner
«Overfladisk» er – i tillegg til «forutsigbar» – et begrep som ellers beskriver Swingers ganske godt. Handlingsforløpet består først og fremst av en rekke klisjeer. Vi presenteres for det langvarige parforholdet som har mista piffen og hvor romantikken forsømmes til fordel for det komfortable, vi møter den tidligere ungkaren som er uegnet til tosomhet og kjæresten som vil forandre ham, samt variasjoner av prototypene «sportsidioten» og «sexobjektet». Typene er såpass forslitte at de jo kunne ha fungert som et utgangspunkt for å leke seg med publikumsforventninger, men i stedet ris ansamlinga av stive intriger hele veien mot misjonert klimaks og avstigning.
Enten det skyldes manglende vilje eller evne blir enhver form for utvikling forhindret av at rollefigurene enten er særdeles karikerte eller totalt ukarakteristiske, og det samme kan sies om skuespillet, uavhengig av om det er intensjonen eller ikke. Rollefigurene står på stedet hvil gjennom hele filmfortellinga. Evy Kasseth Røstens Veronika, Zahid Alis Ulf André og Aleksandra Orbeck-Nilssens Solveig får egentlig aldri kommet seg videre fra etableringsstadiet. Kristine Ullebøs Irene og Mikkel Bratt Silsets Torvald bryter forsøksvis gjennom overflaten på potensielt interessante vis, men det er ikke tilstrekkelig til at rollefigurene føles som noe mer enn uengasjerende og enkle.
Selveste Rim-Tim-Tim er den mest framtredende figuren av dem alle, i kraft av å fullt ut være en karikatur. Gjennom sin tolkning av en mann som skryter av å kunne rime «sko» med 32 andre ord, spiser Stig Frode Henriksen enhver scene han er del av – slik rollefiguren spiser østers med ketchup. Morten Ramms Inge Brigtsen – for øvrig den vitsen som fikk størst respons fra publikum under kinovisninga – forblir endimensjonal og parodisk.
Videre hjelper det heller ikke at formspråket er fullstendig konvensjonelt. Med stort sett streite interiørscener, skildret gjennom intetsigende halvnære og halvtotale kamerainnstillinger og det som sannsynligvis er ufrivillig morsom stemningssettende musikk, preges filmen av en mangel på lekenhet i uttrykket, eller, kanskje mer passende i denne sammenhengen, det vi kan kalle filmisk erotikk.
Håndverket er i beste fall kjedelig og uinspirert, i verste fall er det klossete komponert og klippet på en måte som virker uoverveid. Selv når forventninger om kunstnerisk oppfinnsomhet er tatt ut av ligninga, er det fremdeles en stor svakhet ved filmen at mediets muligheter for å skape audiovisuell humor i så liten grad benyttes. Med unntak av et nærfokus på ristende nisser og hoppende troll under filmens, overraskende nok, eneste sexakt, og noen forbigående visuelle gags, er filmatiske finurligheter og krumspring nærmest ikke-eksisterende.
Humoren i Swingers utdrives i stedet fra replikkene, hovedsakelig ved hjelp av delvis kreative dialoglinjer og sexfikserte ordspill. Fra åpningsreplikkens «Bøy dæ fram, Trondhjem… Æ ska ta dæ bakfra!» er vi vitne til en evinnelig formuleringsonani, primært lagt i munnen på Henriksens Rim-Tim-Tim. Noen av replikkene er nokså morsomme i all sin idiotiske poesi («Ta fram vaselin og potetmel. Der det er tørt skal det bli vått og der det er vått skal det bli tørt»), mens utsagn av typen «Carpe diem, YOLO, ballene mine er i ditt hjørne» og beskrivelser av babyer som tilbakestående kjæledyr som må presses mot puppen på grunn av manglende retningssans, kanskje ikke kan betegnes som direkte gøyale, men de har tross alt sin sjarm.
Atter andre replikker, for eksempel «Høyde har ikke noe å si for penislengde. Hitler var 1,58 og han hadde enorm snabel», befinner seg i kategorien provoserende umorsomme.
La det swinge, nada rock ‘n’ roll
Banalt narrativ, flate figurer og slapt filmarbeid til side: Det er en kjensgjerning at det ikke er her Swingers har satset pengene. Filmen har en enkel og grei målsetting: å få tilskueren til å le. Den har ikke ambisjoner om verken å utfordre publikum eller å formidle et budskap – i den grad den har det, lykkes den i hvert fall ikke. Her skal publikum serveres lettbeint underholdning og bli underholdt, og det er nettopp dette filmen gjør best. På mange måter er det en akseptabel ambisjon for en lavbudsjettskomedie av B-filmkaliberet. Spørsmålet er likevel om den er underholdende nok.
Problemet, slik jeg ser det, er at filmen faller mellom to stoler: Den klarer ikke å velge hvilken del av publikum den vil by opp til dans, for ikke å si friste til sengs. På den ene sida er den markedsført som en «feel-good-komedie», men det blir ikke skapt tilstrekkelig med godfølelse til å forsvare den merkelappen.
Som nevnt innledningsvis kan humor komme fra flere steder. Den oppstår ofte når gjenkjennelige figurer befinner seg i pinlige situasjoner – som for eksempel i Anne Sewitskys Sykt Lykkelig (2010) eller Jannicke Systad Jacobsens Få meg på, for faen (2011), bare for å nevne noen norske filmer som spiller på sex med god effekt. Men for at det skal fungere, må skikkelsene være engasjerende og filmfortellinga ha en viss dramatisk klangbunn. Swingers vier verken tid eller interesse til å bygge opp noe sånt, og dermed blir den for lettvint og luftig til at kinogjengeren kan forventes å bry seg stort om fortellinga og menneskene som befolker den.
På den andre sida sitter latteren gjerne løst i møte med mer farseaktige fortellinger der løssluppent gjøgl får lov til å regjere fritt – Tommy Wirkolas Kill Buljo (2007) og Død snø-filmer (2009 og 2014) kan fungere som eksempler på dette, bare for å nevne noen andre filmer som Stig Frode Henriksen har vært involvert i – men da trengs fantasi og galskap nok til å omkalfatre både sjangerrammer og publikumsforventninger. Swingers er ikke modig nok i sine forsøk på overraskelser, overdrivelser og overskridelser til at det blir virkelig lattervekkende.
Filmen ender dermed i en noe uheldig mellomposisjon – den blir liksom verken det ene eller det andre, og helhetsinntrykket er at filmen er tannløs. Det er fullt mulig at den var «født sånn» og at resultatet er helt etter planen, Swingers er tross alt en nyinnspilling av en latvisk film fra 2016, laget av Andrejs Ekis (som også er medregissøren på den norske versjonen.)
Interessant nok har Ekis også gjort en estisk og en ukrainsk versjon, og i skrivende stund jobber han med en polsk en. Det kan godt hende at fortellingas flate og tamme uttrykk, ispedd noen obligatoriske nasjonale tilpasninger, skyldes at designet er ment å appellere på tvers av landegrenser. Like fullt er det også mulig at den har «blitt sånn» på bakgrunn av kombinasjonen svakt manus (skrevet av Henriksen og Kristian Winther), svakt skuespill og manglende sans for rytme, timing og tone i selve filmspråket.
Jeg er fremdeles i tvil om hva Swingers vil være. Likevel, om ideen var å lage en snill og småmorsom forviklingskomedie som verken provoserer eller videre engasjerer, lykkes den (for) så vidt med det. At den var en del av pakka «norsk kinofilm 2019» framstår imidlertid som et langt mer interessant emne å diskutere enn filmen i seg selv. Uansett svinger Swingers seg glatt unna noe kandidatur til tidenes dårligste film – type ever.
