TIFF 2017: Kim Jee-woons nyeste er en solid komponert underholdningsfilm, som inneholder nok spenning og cinematisk teft til å kompensere for en heller overfladisk fortelling fra et interessant utsnitt av koreansk historie.
Sjanger og stil er treffsikre stikkord om med den sørkoreanske regissøren Kim Jee-woon. Med filmene A Tale of Two Sisters (2003), A Bittersweet Life (2005), The Good, the Bad and the Weird (2008) og I Saw the Devil (2010) – og forsåvidt den middelmådige svippturen innom Hollywood, The Last Stand (2013) – har han satt sitt formfullendte, gjerne hypervoldelige preg på alt fra horror- og slasher til gangsterfilm og spaghettiwestern.
I The Age of Shadows er rammeverket spionthrilleren, i nyanser av grått snarere enn noir, satt til 1920-tallets Korea under japansk okkupasjon. Vår moralsk ambivalente inngang til fortellinga er tidligere motstandsmann, nå sjefsoffiser i det japanske politiet, Lee Jung-Chool (Song Kang-Ho), som har det ikke så ærefulle oppdraget med å lokalisere og utradere opprørerne mot den imperiale annekteringen.
Han er mannen i midten, «caught between a rock and a hard place», mellom sin plikt og egen sikkerhet og sine patriotiske instinkter mot å tjene moderlandet. Situasjonen blir selvfølgelig mer komplisert, i «snøballende» tempo, men innimellom alle informanter og dobbelagenter, skiftende allianser og lojaliteter, idealistiske frihetskjempere og karikerte japanske overherrer er det Lees indre strid for å velge ”riktig” side (eller ikke velge i det hele tatt) som er ment å være filmens narrative omdreiningspunkt.
Dette gis ytre form i resistansens plan om å smugle inn sprengstoff fra Shanghai til Seoul, der relasjoner og valgkvaler samles i snurrebartene Higashi (Shingo Tsurumi), en naziideologisk politimester, og Hashimoto (Eom Tae-Goo), en brutal jypling på vei opp i rekkene, på den ene sida, og de mer tredimensjonale selvstendighetsforkjemperne Kim Woo-Jin (Yoo Gong), Yun Gye-Soon (Han Ji-Min) og Jeong Chae-San (Lee Byung-Hun) på den andre. Spørsmålet er om og i hvilken grad Lee vil velge å stoppe eller hjelpe oppdraget med å gå i oppfyllelse.
Spillet i The Age of Shadows er imidlertid verken så intrikat eller interessant som det kan høres ut som – snarere et noe rotete dekke for at Kim skal gjøre sin egen vri på nok en tradisjonstung sjanger. Selv om han har et kompetent grep om fortellingen, blir psykologisk dybde i all hovedsak et uutforska vakuum, og det som burde ha vært en medrivende historisk kontekst lite annet enn et flatt bakteppe. På tross av at filmen er intendert å være et publikumsvennlig sjangerverk, føles det ut som om potensialet i å dramatisere kampen for koreansk frigjøring forblir uforløst.
Samtidig blir det vakre designet, de gjennomproduksjonsdesignede miljøene og detaljerte kostymene, nesten for pene; eksposisjonen og rollefigurene for generiske. Det overordna filmatiske arrangementet vel glatt; det mangler motstand eller kant under den polerte overflaten. Likedan oppleves det litt for ofte som om vi bare ledes gjennom forutsigbare og standardiserte ”bevegelser”, med tiltagende mer intetsigende dialog og overlang oppbygging, for å ”plotte” tomrommet mellom filmens egentlige sentrum: Kims eksplosive spenningstopper.
Det er i disse sekvensene filmen lever. Om det er én ting Kim har et uomtvistelig talent for er det nettopp set pieces; han vet å lage action, og i The Age of Shadows åpnes slusene for fullt fra første stund. Allerede i anslaget får vi servert en klassisk jaktsekvens, der en opprører jages av en flokk politimenn, som bomber i vei langs bakgater og hustak, inntil mannen omringes og vondt blir verre. Fotoet er teknisk imponerende, koreografien vidunderlig – alt dirrer av nerve og energi.
Denne tendensen returnerer heldigvis med jevne mellomrom i løpet av filmens 2 timer og 20 minutter lange spilletid, hvilket sørger for å holde underholdningsnivået ved like. Høydepunktet er en omkring halvtime lang togtur, der dramatikk vandrer til og fra forskjellige vogner og stables opp i hauger før situasjonen ender med et eksplosivt oppgjør. Ved siden av voldsomme torturscener og en oppsamlingsmontasje satt til tonene av Louis Armstrongs «When You’re Smiling», bidrar dessuten til å opprettholde en god kvote grafisk ekstremvold. Det blir jo ingen Kim Jee-Woon film uten.
The Age of Shadows byr på actiondrevet, elegant filmskaping, men polerte stilgrep går uheldigvis på bekostning av fortellingen og dens tematisk klangbunn.