TIFF 2017: Jean-Francois Laguionies poetiske animasjonsfilm Louise en hiver oser ikke av tematisk kompleksitet. Snarere maler den med brede, langsomme sansestrøk i sine skildringer av en eldre kvinne som må tilbringe et år i ensomhet ved en forlatt strand.
Et av høydepunktene under Cannes-festivalen i fjor var Michael Dudok de Wits Ghibli-produserte og dialogløse animasjonsfilm La tortue rouge, om en skibbrudden mann som forsøker å overleve på en øde øy (les vår omtale her). Louise en hiver når aldri de samme høydene som et emosjonelt og sanselig omsluttende verk, men det finnes flere naturlige paralleller mellom dem – både i tematikk, animasjonsstil og tempo.
Gamle Louise mister siste toget hjem fra en populær sommer-resort ved havet, og må tilbringe de neste månedene alene. Hun bygger et provisorisk skur på stranden, og forsøker å få dagene til å gå ved å begi seg ut på småturer i nærområdet, spise det hun finner, skrive i sin dagbok og tenke over tilværelsen. Det er med andre ord ikke snakk om store ord, overraskende vendinger eller særlig grad av filosofisk kompleksitet.
Akkurat som Le tortue rouge, forsøker Louise en hiver i stedet å anvende det enkle premisset til å tegne et portrett av de grunnleggende mekanismene i oss: ensomhet og egenrefleksjon, drømmer og fortrengte minner. Mesteparten av dette oppnår filmen ved hjelp av ren observasjon; ved hjelp av ren tilstedeværelse. Louise vandrer hvileløst gjennom tomme gater i byen eller på forblåste klippehøyder. Hun steker sin rekefangst på et hjemmesnekret stormkjøkken. Hun skuer lengselsfullt utover horisonten og betrakter tidevannets bevegelser. Her er filmen på sitt mest umiddelbare.
Den hypnotiske effekten i disse sekvensene handler ikke bare om lavt tempo og stillferdighet, men om selve animasjonsstilen. Bakgrunnene er malt i enkle og kontrastfylte primærfarger på et ujevnt underlag – som om de er penslet direkte på en strievegg eller et postkort – mens Louise selv fremstår i et formfullendt, definert relieff. Det er hun som skaper dybden, både visuelt og tematisk, mens hun utforsker de flate, tomme rommene hun omsluttes av.
Men med ensomheten følger også flere fiksjonslag; Louises forestillinger, drømmer og minner siger etter hvert inn i fortellingen som bølger på stranden, ofte over og inn i hverandre. Her har filmen utvilsomt mest å by på – særlig i de tilbakeskuende scenene fra hennes barndom og ungdomsliv. Nå lever vi ikke bare gjennom Louise, men også med henne.
Det er med andre ord blitt en historie om alderdom, nostalgi, selvransakelse og minner man forlengst hadde forkastet. Selv om Louise først opptrer isolert og fremmedgjort fra menneskene på stranden, er det den samme isolasjonen som til slutt gir henne en påtvungen egeninnsikt.
Samtidig er dette årsaken til at filmen mister fotfeste etter hvert, og glir over i det intetsigende. Der Le tortue rouge slavisk fulgte sin sanselige estetikk og lot de monokrome drømmesekvensene storme som melodramatiske tablågufs, kansellerer Louise en hiver noe av sin emosjonelle nedslagskraft ved verken å dyrke det ene eller det andre.
Som filmatisk dikt er den likevel et velmenende og sjarmerende prosjekt. Kjøper man Laguionie sitt særegne, visuelle univers, er det uproblematisk å bli med på Louises reise – særlig etter at hun knytter et vennskap til Pepper, en forlatt hund. Så allmenn er filmen i sin tematikk og uttrykk at det blir en lett gjenkjennelig fabel om alderdom og selvransakelser.
Louise en hiver er en søt fortelling om levd liv, innkapslet i et umiskjennelig fransk animasjonsutrykk.