TIFF 2017: Basert på sine to siste filmer, er Ben Wheatley for tiden temmelig opptatt av 1970-tallets stilbilde. Som i High-Rise (2015), er Free Fire full av lange skjortesnipper over brede jakkeslag og fyldige hårmanker med ditto ansiktsbehåring, som gjør referansene til 1970-tallets B-filmer åpenbare.

Men det er ikke bare den glatte overflaten de to filmene har til felles: High-Rises absurde blikk på menneskets stadig mer blaserte forhold til vold, finner en parallell i Free Fire, der en shootout fortoner seg som nok en dårlig dag på jobben.

En brokete forsamling møtes i natten ved et øde amerikansk havneområde for å gjennomføre en omfattende våpenhandel. Stemningen er forventningsfull, men anspent. De irske kjøperne, ledet av Chris (Cillian Murphy), har fått med seg noen heller håpløse hjelpere til å sikre avtalen, deriblant den smånarkomane Stevo (Sam Riley), som fort skal vise seg å være mer til trøbbel enn til hjelp.

Gjennom mellomkvinnen Justine (Brie Larson), introduseres de for våpendealerne, den vulgære Vernon (Sharlto Copley) og eks-panther-medlemmet Martin (Babou Ceesay). Idet gjengen trer inn i den nedlagte fabrikken hvor handelen skal finne sted, starter et maktspill som kulminerer idet en krangel oppstår mellom to av partene.

En gjeng overivrige mennesker i et forlatt lokale med en billast full av skytevåpen: Man trenger ikke ha lest mye Tsjekhov for å forstå hvor det bærer videre. Free Fire er altså dette, en nitti minutter lang mexican stand-off i slapstick-stil, hvor kuler og onelinere flyr veggimellom. Wheatley lar referansene til filmer som Reservoir Dogs (1992) og Den gode, den onde og den grusomme (1966) bli tydelige gjennom å fokusere hele spilletiden sin på denne sentrale tropen – understreket av sanden og støvet som dekker gulvet i fabrikken, og som forsterker inntrykket av at vi befinner oss i et westernunivers – men unngår likevel å ende i pastisjen.

Wheatley låner flittig fra typegalleriet til sjangerfilmer som de over, og tegner opp karakterer som er velkjente for publikum, for å på sedvanlig komisk vis illustrere hvor lite kompatibelt forutinntatthet og skytevåpen kan være. Når partene møtes utenfor fabrikken vet de lite om hverandre, så det eneste de har å gå etter er ytre karakteristikker – hvordan folk ser ut, hvordan de snakker og ter seg.

Fordommene oppstår fort, og kanskje også med god grunn: Lytene ligger tjukt i forsamlingen, og ukvemsord og karakteristikker slenges rundt i ynkelige forsøk på å verbalt avvæpne den andre: Stevo er en junkie, Chris’ partner Frank (Michael Smiley) er en gamling, mellommannen Ord (Armie Hammer) er en jålebukk, Vernon var et feildiagnostisert barnegeni. Det er ikke mange gode i forsamlingen, men det er en hel del onde og grusomme, og i løpet av det påfølgende clash of the types-aktige oppgjøret får de fleste som de fortjener.

Wheatley har selv skrevet manus sammen med sin faste manusforfatter Amy Jump, og mye av filmens komikk ligger i de kjappe replikkutvekslingene og skuespillernes levering av disse. Likevel er det slapstick som driver filmen fremover, og denne oppstår av seg selv i Wheatleys lek med publikums forventninger.

Karakterenes stilrene syttitallsytre bryter hardt med deres påfallende lite stilige måte å håndtere både våpen og skuddskader på: De sleper seg langs bakken og grynter i smerte, og i et filmunivers hvor alle synes å være trente soldater, føles dette overraskende originalt.

Skuespillerensemblet utfyller hverandre godt, og selv om tempoet daler litt i siste halvdel, bidrar de til å holde rytmen oppe i en film som på papiret lett kunne ha endt i monotonien.