Cinematekene og Oslo Pix viser Showgirls denne uken i anledning at det er 50 år siden publiseringen av Laura Mulveys essay «Visual Pleasure and Narrative Cinema». [1]

Mary og Max-regissør Adam Elliots nye, kinoaktuelle stop motion-animasjon Memoir of a Snail er en mørk komedie om å unnslippe sitt eget skall.

Hovedpersonene i Piken med nålen er alle skadeskutte, emosjonelle beist, som spiser og tærer på hverandres kropper.

I denne artikkelen presenterer vi alle de individuelle topplistene fra Montages’ redaksjon og kritikere med våre personlige favorittfilmer fra 2024.

The Brutalist er glitrende og grufull i sin flertydighet.

TIFF 2025: Halina Reijns Babygirl er ansporende, underholdende og lett forglemmelig, slik vellagd såpe kan være det. [1]

Robert Eggers sin versjon av Nosferatu fremkaller få gysninger; den appellerer vel så mye til intellektet som til nervesenteret og alarmberedskapen, uten at det trekker ned.

Demi Moore får sitt etterlengtede comeback i rollen som den falmende tv-stjernen Elisabeth Sparkle i Coralie Fargeats kroppshorror. [1]

Cord Jeffersons Oscar-vinner American Fiction er tidvis treffende satire i en visuelt flat innpakning. [1]

I denne artikkelen presenterer vi alle de individuelle topplistene fra Montages’ redaksjon og kritikere med våre personlige favorittfilmer fra 2023.

TIFF 2024: Molly Manning Walkers How to Have Sex tydeliggjør den sekstenårige jentas eksistensielle loop – på neonbelyste dansegulv i et alltid så korrumpert og stagnert Syden.

Fra rockedivaens krise i Her Smell til stillheten og støyen i Tár. Musikken manipulerer og spiller med og mot bildene i klassiske og samtidige perler. Redaktør Hedda Robertsen og forfatter Maria Lokna skriver om film og musikk i denne korrespondansen.

Det jeg savner aller mest i Maestro er stillhet – den stillheten jeg antar at også Leonard Bernstein søkte i musikken.

«Jan Vardøens Sult 2020 preges av hans iver etter direkte overføring fra originalteksten. Dagens fattigdom ser ikke ut som den gjorde på Hamsuns tid. 2020-tallets kunstnere står ikke med sultent blikk utenfor slakterdisken til Strøm-Larsen.»

I de improviserte scenene i Pacifiction kommer en nærliggende kollaps til syne. Muligheten for å mislykkes, presentert som et glatt og skrekkelig alternativ. En istykkerrevet logikk, kaotisk og paranoid. På kanten av stupet. [1]

Juliette Binoche er til vanlig god på å gi det antatt latterlige et løft – og trekke ut det eksistensielle og universelle fra det tilsynelatende tåpelige, suppete og såpete. Men Jeg elsker også deg blir bare en skisse av et melodrama, skurrende og lett forglemmelig.

Beau Is Afraid er en kompott av 1990-tallets actionkomedietroper, overdrevne effekter og faretruende loft. Har Ari Aster prøvd å lage noe ubeskrivelig?

Todd Fields Tár stiller spørsmål om maktstrukturer og «sjelens arkitektur» – med en glødende, hvesende, matcha-drikkende, søvnløs og suveren Cate Blanchett i rollen som kansellert maestro. [4]

Eva Vitijas Loving Highsmith gir et innblikk i fiksjonsforfatterens liv, skrift og turbulente kjærlighet – fra ungdommelig overmot til aldrende pessimisme, tyngde og letthet. Men mest inspirerende er livsappetitten.

I denne artikkelen presenterer vi alle de individuelle topplistene fra Montages’ redaksjon og kritikere med våre personlige favorittfilmer fra 2022.

Lukas Dhonts Close er en taktil coming of age-fortelling, tett på hud og sanselighet, men et formanende filmspråk står i veien for spontan innlevelse.

Moralen i Pixars Rød er en nyttig lekse: Friheten og muligheten til å uttrykke følelser i et bredt spekter, skal ikke tas for gitt. Og med et monster som metafor unngår regissør og manusforfatter Domee Shi en analyse som låser seg fast i det kjønnsspesifikke. [4]

Apichatpong Weerasethakuls Memoria foldes ut i en drømmelogikk der lyd er like viktig som bilde, der folklore blandes med buddhistisk tradisjon, insekter og tykk natt, og drevet av en «dyp lengsel etter å gjøre ingenting».