Beau Is Afraid er en kompott av 1990-tallets actionkomedietroper, overdrevne effekter og faretruende loft. Har Ari Aster prøvd å lage noe ubeskrivelig?
Den spirituelle seansen, sektsamfunnet og/eller hippiestorfamilien går igjen i Ari Asters filmer. I Hereditary (2018) hjemsøkes kjernefamilien av en nylig avdød matriark. Datteren (Milly Shapiro) får en allergisk reaksjon av et sjokoladekakestykke med nøtter og dør i en bilulykke. Moren (Toni Collette) åpner dødsboets høyst levende esker og tester sine ferdigheter som medium med peisflammer og tente lys. Pappaen (Gabriel Byrne) forblir taus om den vandaliserte gravplassen, mens sønnen (Alex Wolff) utnevnes til djevelens disippel i et innviende ritual i trehytta i hagen.
I Midsommar (2019) drar vennegjengen på ferie til den svenske midtsommermarkeringen der soldyrkingen tipper over i skrekk. Også her er familietragedien en utløsende faktor: Dani (Florence Pugh) mister sin bipolare søster og foreldre i en ulykke, og reiser i en tilstand av posttraumatisk sjokk. I et danse-seg-til-døde-ritual rundt maistangen, kåres hun til maidronning med blomsterkrans, og får velge hvem i selskapet som skal ofres til gudene. Hyllesten av årstidenes sirkler og sirkulasjoner, akkompagnert av trommemusikk, hvite kjoler og gufne kompiser, danner grunnlaget for en slags steinerskolehorror.
I den nå kinoaktuelle Beau Is Afraid er en mors plutselige død utgangspunktet for en serie intrikate floker: en hendelse som får den angstfylte hovedpersonen til å forlate sine trygge (om ikke forlokkende) vegger. Joaquin Phoenix spiller den middelaldrende Beau med hvitt hår og skrubbsår i ansiktet. Han har det med å havne i trøblete situasjoner – både innbilte og reelle.
I en eringsdringssenkvens ser vi tenårings-Beau (Armen Nahapetian) på cruiseskip med den rødhårete mammaen (Zoe Lister-Jones), der han får fortalt at pappaen døde av sin første (eneste) orgasme. Så er premisset satt for et vedvarende komplisert tilknytningsmønster.
Episoden med den vandrende teatergruppa «The Orphans of the Forest» blir en kjærkommen pause i et ellers heseblesende kappløp drevet av mye-er-mer-prinsippet. Hayley Squires spiller den alvelignende Penelope som plutselig trer frem i skogen med grønn kjole og gravid mage, og fører Beau til en samling av utstøtte som har slått opp telt, tent lykter og spikret fast plankeskilt med påmalte regnbuer i en åpning mellom trærne. Jeg er svak for de kultaktige elementene, selv når de blir overtydelige som her. Penelope fungerer som midlertidig morserstatning for Beau, som er på vei til seremoni og støter på hindre underveis.
Kjæresten lurer på om det er et poeng å ape etter videokioskepokens drøye humor som han kunne more seg med som tolvåring. Kinosalen (i alderen tjue til tjuefem) ler godt når den pilleavhengige familiens sublimeringssønn tar sats og hopper i bassenget. Selv hadde jeg håpet på mindre bombardering av overdrevne effekter.
For de som har tilbrakt mer enn ett døgn på Finn Eiendom, har ordet innbydende antagelig festet seg, sammen med nærbilder av kaffe og croissanter på delikate kjøkkenbord, eller et brett med ferskpresset juice og dagens aviser på et sengeteppe i naturlig lyssetting, malte vegger i dus rosa og tidsriktig grå.
Boligtematikk – hjemsøkte hus, uhyggelige loft, den takløse dukkehjemkonstruksjonen Toni Colette arbeider med i Hereditary, i påvente av en kunstutstilling – er også et oppheng for Aster. Åpningen av Beau Is Afraid er på flere måter boligannonsens og meglerens mareritt: Nevrotikerens verste skrekkscenarier utspilles i en nedslitt ungkarshybel i en blokk der ingen bor av fritt valg. Frykten for å gå til butikken på den andre siden av gata for en flaske vann, følges av at nabolagets uteliggere fyller leiligheten og inviterer til fest mens Beau sitter utelåst på stillasene.
Assosiasjonene springer til Soderberghs Kimi (2022) der Zoë Kravitz spiller en IT-tekniker med agorafobi, og forfølges av karikerte tegneserieskurker som bryter seg inn gjennom den låste døra. Også denne gir en nittitallsvibb, særlig når Kravitz med blå pannelugg klatrer opp på loftet og overrasker den kriminelle duoen med en drill som skyter spiker (den postpandemiske versjonen av Alene hjemme for voksne).
Det er også en parallell til fjorårets The Whale (2022) her, Darren Aronofskys studie av den overvektige engelsklæreren som tilbringer dagene innenfor husets fargeløse vegger, kun avbrutt av en sint tenåringsdatters sporadiske besøk. Asters utgangspunkt – å gå i dybden på en mann med angst, isolert av sine frykter og lengsler – kunne blitt interessant, og dessuten aktuelt i en tid hvor lockdownens ettervirkninger ennå er et emne for forskning, men filmen mislykkes fordi den vil for mye på en gang.
Det mest påfallende med Beau er hvor ribbet han er for personlighet – hadde jeg prikket ham i armen, ville han veltet og blitt liggende på bakken. En protagonist uten vilje eller agens, bortsett fra at han prøver å rekke frem til opphavets begravelse. Mandager går han til psykolog. «Skyld» noteres på en blokk. Voksenlivet preges av den kompliserte morsrelasjonen. I likhet med regissøren, får vi anta, som har flere uspiselige (djeveldyrkende) matriarker på sitt filmografiske rulleblad. Forsøket på Freud-teoretiske påfunn er ikke særlig smart. Det ender i stedet opp som uinspirert objektrelasjonskluss.
Jeg har ikke vært overdrevent begeistret for Asters tidligere filmer, men den sjangertro, nokså konvensjonelle skrekkfilmen er rammer han mestrer og forholder seg innenfor i Hereditary og Midsommar. Sistnevnte er den mest vellykkede hittil, godt hjulpet av Florence Pughs intense rolleprestasjon.
Beau Is Afraid er bare anmassende. Den visuelle stilen er til tider lik reklamebildene fra tidligere tiår, som vi forstår at Beaus mamma har produsert flere av. Når den surmulende datteren til reserveforeldrene Grace (Amy Ryan) og Roger (Nathan Lane) – som adopterer Beau etter å ha kjørt ham ned med kassebil – belmer en bøtte blåmaling og dør av kvelning, tar jeg meg i å være fullstendig likegyldig.
Phoenix mottar alltid hyllest for rolleprestasjonene sine, men i Beaus bekledning blir han anonym. Indiedronningen Parker Posey får den utakknemlige oppgaven med å spille Beaus barndomsforelskelse i en sexscene som antagelig er ment å være vittig (American Pie-aktig, platt og vulgært). Da vil jeg heller anbefale et gjensyn med Daisy von Scherler Mayers Party Girl (1995), der Posey spiller bibliotekar i en vintage utgave av Manhattan – en forløper for de første (og beste) sesongene av HBO-serien Sex og singelliv. Men dette er altså et helt annet landskap enn Asters.
Hoder som på ulike måter kappes av har blitt en etablert Aster-trope. I Beau Is Afraid er det tydelig at regissøren har fått frie tøyler og altfor få forslag til kutt. Å omtale filmen som ujevn blir på en måte feil – til det er den for konsekvent – snarere er den jevnt enerverende. Handlingsforløpets serie av nye og atter nye sansesjokk legger til rette for en nummen seeropplevelse.