Er Francis Ford Coppolas Megalopolis en fabel eller ufrivillig farse?
De gråhvite skyene kommer styrtende mot oss i starten av Megalopolis, slik de også gjorde det i Rumble Fish (1983). Sistnevnte har noe sjarmerende kultaktig ved seg, skutt i smakfullt svarthvitt, med en rollebesetning som i stor grad overlapper med den i The Outsiders (som Coppola laget samme år) – døde og levende ikoner som Matt Dillon, Dennis Hopper, Chris Penn og Nicolas Cage. Jeg så Rumble Fish like før avreise til Cannes, og den føltes som et friskt pust i en ellers ujevn filmografi – et stemningsfullt gjengportrett lagt til New Yorks bakgater og undergrunn på nittenåttitallet.
Sett fra 2024 må Rumble Fish være det Francis Ford Coppola-verket som har mest til felles med den særegne stilen som arvtakeren Sofia Coppola har rendyrket og gjort til sin egen – et atmosfærisk og poetisk filmspråk, fordypet i ulike nisjer av ungdomskulturen. Der faren stadig vender tilbake til maskuline fellesskap, retter datteren linsen inn mot fiktive og biografiske jenterom. (Hun har for øvrig en liten rolle i Rumble Fish, som lillesøsteren til Patty som får hjertet sitt knust av gjenglederen Rusty James.)
Megalopolis på sin side er det sagnomsuste, selvfinansierte prosjektet Gudfaren-regissøren har arbeidet med siden 1970-tallet og omsider ferdigstilt til årets Cannes-festival. Ikke nok med det: Han har insistert på å delta i konkurransen om Gullpalmen. Salen fyltes av en dirrende spenning i forkant av gallapremieren: Blir dette et stort comeback, slik man håper på, eller en katastrofe, som man kan ha fått inntrykk av etter å ha lest om den strabasiøse innspillingen?
Den første assosiasjonen jeg får er den heseblesende, alt-må-med-motiverte Babylon (2022), der Brad Pitt spiller en stumfilmveteran med dalende karriere og Margot Robbie danser seg til stjerneglans som skuespillerspiren Nellie LaRoy fra New Jersey. Babylon var masete, svett og vulgær, og det var nok til dels intensjonen. De i forkant omdiskuterte klubbscenene i Megalopolis har lignende estetikk, men uten humor eller selvbevissthet. I stedet for å være campy trash, ser alt kjedelig, friksjonsløst og liksom gammelmodig heterofilt ut.
Filmen er dedikert til Coppolas nylig avdøde kone Ellinor, men kvinnekarakterene er flate. Mest vampete av dem alle er Wow Platinum (Aubrey Plaza med bleket hår og leopardmønstrete gevanter), en journalist («Wall Street slut») med dystre hensikter. Med godvilje kan man se en løs parallell i Nicole Kidmans Suzanne Stone i To Die For (1995). Wow Platinum rapporterer fra et sirkus/blodbad der Caesar Catilina (Adam Driver) – en idealistisk arkitekt med evnen til å styre tiden – forsøker å gjenoppreise fremtidens New York («Det Nye Roma») etter en omfattende ulykke.
Megalopolis har undertittelen «en fabel» og flørter med science fiction, men manuset og skuespillerprestasjonene tar filmen mer i retning en farse. Formulaen penger/media/makt/sex er altfor enkel og forutsigbar i vinklingen. Velkjente troper og klisjeer kan gjerne munne ut i forfriskende bilder og montasjer, men her størkner de heller i støpeskjeen. Adam Driver, som har spilt i flere halvgode (Michael Manns Ferrari) eller heldårlige (Leos Carax sin Annette) produksjoner de siste årene, gjør lite for å heve nivået i personifiseringen av den megalomane, ensporete herskeren Caesar.
Siteringen av Shakespeare, Marcus Aurelius og Petrarca kommer på løpende bånd uten ironisk distanse, og som om det ikke var nok smører Coppola på med tv-klipp fra Adolf Hitlers propagandataler foran folkemasser og Elvis Presley med slengbukser og mikrofon.
Fritz Langs Metropolis (1927) skal ha vært et tidlig ideal – en ekspresjonistisk fremtidsvisjon fra Weimar-Tyskland. Men Coppolas siste film er lysår fra Langs futuristiske, urbane dystopi. Når Wow Platinum tar på seg en imitasjon av det ikoniske maskinmenneske-kostymet fra Langs film, med tilhørende parykk, blir hun skutt i brystet med pil og bue, av Hamilton Crassus den tredje (Jon Voight) som for anledningen har kledd seg i Robin Hood-habitt. I likhet med så mange andre av filmens påfunn, drukner dette i en pøl av fjas.
Megalopolis kan også skilte med den dårligste sexscenen jeg har sett siden Sam Mendes’ Empire of Light (2022). Da Wow Platinum skal lure seg inn i pengevelvet frister hun vakten Clodio Pulcher (Shia LaBeouf som sjalu undersått med lang rottehale) med det billigste middelet hun kommer på: sex. Det er pinlig, kanskje mest fordi man får inntrykk av at regissøren selv har tenkt på scenen som dristig.
De siste årenes filmatiske forsøk på å si noe nytt og vektig om fremtiden og (mennesket i) teknologien har hatt svært varierende hell. Da tenker jeg for eksempel på fadesen La Bête fra fjorårets Venezia-festival, der Bertrand Bonello plasserer Léa Seydoux i et tidsreisende plot. Eller Kogonadas After Yang (2022) der Colin Farrell filosoferer over tedrikking og androider i et livløst, reklamelignende sci-fi-univers.
Megalopolis er innhyllet i art deco-arkitektur og interiører i gul belysning. Noen av dialogscenene fremføres på hengende benker i himmelen, nær de grå skyene, nesten som noen av tablåene i Gladiatoren (2000). Caesars meditasjoner over tiden er både latterlige og pompøse, og de dårlig utførte visuelle effektene bidrar lite til helheten – de blir heller stående som bevis på et rungende fravær av en god idé i bunnen.
Det som mangler i Megalopolis er grunnleggende filmatiske byggeklosser: godt skuespill, troverdig dialog. Et plot eller dilemma som gjør meg nysgjerrig, overrasket eller engasjert. Hva tenker Caesar om arbeidet sitt? Eller om sin avdøde kone, som vi med jevne mellomrom ser i en sarkofag? Hvorfor vil Julia Cicero (Nathalie Emmanuel) gifte seg og føde barnet til en så ufordragelig mann?
Megalopolis har blitt omtalt som en allegori over Trumps USA. Den stormannsgale Caesar minner muligens om presidentkandidaten, men fremstillingen blir for generell. Rollefigurene forblir stereotyper i et brettspill om et fremtids-New York med romersk skrift; vi kommer ikke ordentlig innpå, og for å bøte på hulheten skriker alle til hverandre hele tiden.
Jeg vet ikke om vi skal håpe på et nytt forsøk fra Coppola, eller la ham trekke seg velfortjent tilbake? Som svanesang er Megalopolis i beste fall forglemmelig.