Montages

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Filmfrelst
  • International
  • Blogger
Brød & sirkus: Francis Ford Coppolas Megalopolis
Omtale
Omtale

Brød & sirkus: Francis Ford Coppolas Megalopolis

Av Hedda Robertsen 24. september 2024


Er Francis Ford Coppolas Megalopolis en fabel eller ufrivillig farse?

De gråhvite skyene kommer styrtende mot oss i starten av Megalopolis, slik de også gjorde det i Rumble Fish (1983). Sistnevnte har noe sjarmerende kultaktig ved seg, skutt i smakfullt svarthvitt, med en rollebesetning som i stor grad overlapper med den i The Outsiders (som Coppola laget samme år) – døde og levende ikoner som Matt Dillon, Dennis Hopper, Chris Penn og Nicolas Cage. Jeg så Rumble Fish like før avreise til Cannes, og den føltes som et friskt pust i en ellers ujevn filmografi – et stemningsfullt gjengportrett lagt til New Yorks bakgater og undergrunn på nittenåttitallet.

Sett fra 2024 må Rumble Fish være det Francis Ford Coppola-verket som har mest til felles med den særegne stilen som arvtakeren Sofia Coppola har rendyrket og gjort til sin egen – et atmosfærisk og poetisk filmspråk, fordypet i ulike nisjer av ungdomskulturen. Der faren stadig vender tilbake til maskuline fellesskap, retter datteren linsen inn mot fiktive og biografiske jenterom. (Hun har for øvrig en liten rolle i Rumble Fish, som lillesøsteren til Patty som får hjertet sitt knust av gjenglederen Rusty James.)

Megalopolis på sin side er det sagnomsuste, selvfinansierte prosjektet Gudfaren-regissøren har arbeidet med siden 1970-tallet og omsider ferdigstilt til årets Cannes-festival. Ikke nok med det: Han har insistert på å delta i konkurransen om Gullpalmen. Salen fyltes av en dirrende spenning i forkant av gallapremieren: Blir dette et stort comeback, slik man håper på, eller en katastrofe, som man kan ha fått inntrykk av etter å ha lest om den strabasiøse innspillingen?

Den første assosiasjonen jeg får er den heseblesende, alt-må-med-motiverte Babylon (2022), der Brad Pitt spiller en stumfilmveteran med dalende karriere og Margot Robbie danser seg til stjerneglans som skuespillerspiren Nellie LaRoy fra New Jersey. Babylon var masete, svett og vulgær, og det var nok til dels intensjonen. De i forkant omdiskuterte klubbscenene i Megalopolis har lignende estetikk, men uten humor eller selvbevissthet. I stedet for å være campy trash, ser alt kjedelig, friksjonsløst og liksom gammelmodig heterofilt ut.

Filmen er dedikert til Coppolas nylig avdøde kone Ellinor, men kvinnekarakterene er flate. Mest vampete av dem alle er Wow Platinum (Aubrey Plaza med bleket hår og leopardmønstrete gevanter), en journalist («Wall Street slut») med dystre hensikter. Med godvilje kan man se en løs parallell i Nicole Kidmans Suzanne Stone i To Die For (1995). Wow Platinum rapporterer fra et sirkus/blodbad der Caesar Catilina (Adam Driver) – en idealistisk arkitekt med evnen til å styre tiden – forsøker å gjenoppreise fremtidens New York («Det Nye Roma») etter en omfattende ulykke.

Megalopolis har undertittelen «en fabel» og flørter med science fiction, men manuset og skuespillerprestasjonene tar filmen mer i retning en farse. Formulaen penger/media/makt/sex er altfor enkel og forutsigbar i vinklingen. Velkjente troper og klisjeer kan gjerne munne ut i forfriskende bilder og montasjer, men her størkner de heller i støpeskjeen. Adam Driver, som har spilt i flere halvgode (Michael Manns Ferrari) eller heldårlige (Leos Carax sin Annette) produksjoner de siste årene, gjør lite for å heve nivået i personifiseringen av den megalomane, ensporete herskeren Caesar.

 

Siteringen av Shakespeare, Marcus Aurelius og Petrarca kommer på løpende bånd uten ironisk distanse, og som om det ikke var nok smører Coppola på med tv-klipp fra Adolf Hitlers propagandataler foran folkemasser og Elvis Presley med slengbukser og mikrofon.

Fritz Langs Metropolis (1927) skal ha vært et tidlig ideal – en ekspresjonistisk fremtidsvisjon fra Weimar-Tyskland. Men Coppolas siste film er lysår fra Langs futuristiske, urbane dystopi. Når Wow Platinum tar på seg en imitasjon av det ikoniske maskinmenneske-kostymet fra Langs film, med tilhørende parykk, blir hun skutt i brystet med pil og bue, av Hamilton Crassus den tredje (Jon Voight) som for anledningen har kledd seg i Robin Hood-habitt. I likhet med så mange andre av filmens påfunn, drukner dette i en pøl av fjas.

Megalopolis kan også skilte med den dårligste sexscenen jeg har sett siden Sam Mendes’ Empire of Light (2022). Da Wow Platinum skal lure seg inn i pengevelvet frister hun vakten Clodio Pulcher (Shia LaBeouf som sjalu undersått med lang rottehale) med det billigste middelet hun kommer på: sex. Det er pinlig, kanskje mest fordi man får inntrykk av at regissøren selv har tenkt på scenen som dristig.

De siste årenes filmatiske forsøk på å si noe nytt og vektig om fremtiden og (mennesket i) teknologien har hatt svært varierende hell. Da tenker jeg for eksempel på fadesen La Bête fra fjorårets Venezia-festival, der Bertrand Bonello plasserer Léa Seydoux i et tidsreisende plot. Eller Kogonadas After Yang (2022) der Colin Farrell filosoferer over tedrikking og androider i et livløst, reklamelignende sci-fi-univers.

 

Megalopolis er innhyllet i art deco-arkitektur og interiører i gul belysning. Noen av dialogscenene fremføres på hengende benker i himmelen, nær de grå skyene, nesten som noen av tablåene i Gladiatoren (2000). Caesars meditasjoner over tiden er både latterlige og pompøse, og de dårlig utførte visuelle effektene bidrar lite til helheten – de blir heller stående som bevis på et rungende fravær av en god idé i bunnen.

Det som mangler i Megalopolis er grunnleggende filmatiske byggeklosser: godt skuespill, troverdig dialog. Et plot eller dilemma som gjør meg nysgjerrig, overrasket eller engasjert. Hva tenker Caesar om arbeidet sitt? Eller om sin avdøde kone, som vi med jevne mellomrom ser i en sarkofag? Hvorfor vil Julia Cicero (Nathalie Emmanuel) gifte seg og føde barnet til en så ufordragelig mann?

Megalopolis har blitt omtalt som en allegori over Trumps USA. Den stormannsgale Caesar minner muligens om presidentkandidaten, men fremstillingen blir for generell. Rollefigurene forblir stereotyper i et brettspill om et fremtids-New York med romersk skrift; vi kommer ikke ordentlig innpå, og for å bøte på hulheten skriker alle til hverandre hele tiden.

Jeg vet ikke om vi skal håpe på et nytt forsøk fra Coppola, eller la ham trekke seg velfortjent tilbake? Som svanesang er Megalopolis i beste fall forglemmelig.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Tonny Albrigtsen sier:
    21. oktober 2024, kl. 11:53

    Når du skriver om tv-spill har du ofte noe som heter sniktitt eller forhåndsinntrykk. Jeg skjønner at å se noe på festival kan være preget av humør, setting, stress, eller helt andre ting. Det er som regel en grunn til at man gjerne bør sette seg ned å enten tenke litt eller kanskje revurdere egne standpunkt, og denne teksten er ikke en kinofilm verdig.

    Aldri blir dette mer tydelig med det idiotiske utsagnet «hvorfor vil Julia Cicero gifte seg og føde barnet til en så ufordragelig mann?»

    Kanskje fordi Coppola har laget verdens mest åpenbare «portrett av kunstneren som gammel mann»? Jeg vet ikke hvorfor du velger å se på Cæsar som en klassisk protagonist: Det er jo ikke en helt vi følger. Vi følger en (ja) megaloman kunstner som er villig til å ofre alt og alle for sin egen sprø visjon, og ikke selv vet om det er riktig eller verdt det. Megalopolis har så mange relativt enkle symboler at det nesten blir camp, og er vel så mye farse som det er en utopi/dystopi. Jeg blir alvorlig bekymret for leseevnene dine hvis du med hånden på hjertet mener noe annet.

    Jeg kunne sagt mye om filmen, hvorfor den ikke er spesielt «vellykket», og hvorfor den likevel er det mest interessante (ja) som er blitt laget om møtet mellom film og moderne kultur siden Annette. Jeg tror sågar dette er en film historien vil dømme. Den er potensielt meget aktuell, og jeg vet ikke om Coppola har rett i spådommene sine, men om man ser tilbake på dette hvis verden går til helvete på en ikke-usannsynlig måte VIL den føles direkte profetisk.

    Cinematisk synes jeg den deler den kvaliteter med Malick, på sitt beste, som en slags meditasjon på hva Coppola tror og ønsker å tro han har gitt oss gjennom kunstnerverket sitt. På sitt verste er det vanskelig å forstå hva som foregår, hvorfor plottet er så banalt og hvorfor det fortelles så outrert. Synes sekvensene etter gjenfødelsen til Cæsar var kjedelige, men før det var det et langt parti som var mesterlig. Filmen burde egentlig sluttet der. Var ikke spesielt fan av den (alt for lange) sirkus-sekvensen heller.

    Synes det er synd at filmskapere av renomme blir redusert til klovner av kritikk som denne. Du kan si mye om Megalopolis, men at den ikke er gjennomarbeidet er ikke problemet. Den har noen utmerkede sekvenser, og filosofisk henger den sånn noenlunde sammen… men den kunne ha vært mye mer fokusert. I det minste for å spare de av oss som må mates med teskje.

    Men bevares: Fortsett å skrive lange saker om en regissør hvis navn bør være unevnt, med en ouvre som hele verden bortsett fra dere – i fellesskap – misforstår. Der har dere fortsatt mye å dele med verden.

    Svar

Din kommentar

Klikk her for å avbryte svar.
Se tillatt HTML
Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>

Cannes 2025: Selmer Media har blant annet sikret seg «The Secret Agent» (t.v) og «Left-Handed Girl» (t.h).
Cannes 2025

Nye Cannes-filmer klare for norske kinoer – Selmer Media har kjøpt fire titler, inkludert Left-Handed Girl

Av Karsten Meinich

«Fjord» (foto: Another World Entertainment).
Cannes 2026

Norsk-rumenske Fjord med Renate Reinsve har vunnet FIPRESCI-prisen i Cannes

Cannes 2026, fra venstre: «Teenage Sex and Death at Camp Miasma» og «Amarga navidad» (Bilder: MUBI / Festival de Cannes)
Cannes 2026

Filmfrelst #671: Cannes 2026, del 3 – metafilmene Teenage Sex and Death at Camp Miasma og Amarga navidad [2]

Cannes 2026, fra venstre: «Soudain», «Hope» og «Fjord» (Bilder: Festival de Cannes / Neon)
Cannes 2026

Filmfrelst #672: Cannes 2026, del 4 – oppsummering av årets festival med Christian Monggaard [1]

Cannes-filmer som skal til TIFF 2026, fra venstre: «Sirāt» og «Ekko fra fortiden». (Bilder: Fidalgo / Arthaus)

Ti filmer fra Cannes til TIFF – inkludert høydepunkter som Sirāt, Pillion, Ekko fra fortiden, m.fl.

Cannes 2026: Årets offisielle program er klart. Fra venstre, «Soudain», «Fjord» og «Teenage Sex and Death at Camp Miasma».
Cannes 2026

Her er årets Cannes-program: Renate Reinsve i hovedkonkurransen – nye filmer av Almodóvar, Koreeda, Hamaguchi [1]

«Affeksjonsverdi» har vunnet Grand Prix i Cannes (foto: Mer Film).
Cannes 2025

Cannes 2025: Grand Prix til Joachim Trier og Affeksjonsverdi – Gullpalmen til Jafar Panahi

Cannes 2025: Fra venstre, «The Mysterious Gaze of the Flamingo» (Diego Céspedes) og «Girl on Edge» (Jinghao Zhou).
Cannes 2025

Filmfrelst #634: Cannes 2025, del 2 – The Mysterious Gaze of the Flamingo, Girl on Edge, m.fl.

Del på Bluesky
Del på Facebook
Omtaler

Å realisere seg selv gjennom lidelsen: Margaret
Omtale

Å realisere seg selv gjennom lidelsen: Margaret [1]

Av Lars Ole Kristiansen

Potensielle auteur-trekk i Benh Zeitlins fascinerende debut Beasts of the Southern Wild
Omtale

Potensielle auteur-trekk i Benh Zeitlins fascinerende debut Beasts of the Southern Wild [1]

Av Thor Joachim Haga

Brød & sirkus: Francis Ford Coppolas Megalopolis
Omtale

Brød & sirkus: Francis Ford Coppolas Megalopolis [1]

Av Hedda Robertsen

Hirokazu Kore-edas mangehodede Monster
Omtale

Hirokazu Kore-edas mangehodede Monster

Av Abirami Logendran

Fra videohylla:  The Fall
Omtale

Fra videohylla: The Fall [8]

Av Kari Petronella Finstad

Når sorgen er på utstilling: Jackie
Omtale

Når sorgen er på utstilling: Jackie

Av Benjamin Yazdan

Dukketeater for en grå dag: Anomalisa
Omtale

Dukketeater for en grå dag: Anomalisa [1]

Av Benjamin Yazdan

Alex Ross Perrys kammerspill Queen of Earth er et destillat av minner
Omtale

Alex Ross Perrys kammerspill Queen of Earth er et destillat av minner [2]

Av Benjamin Yazdan

Se alle

Hedda Robertsen (f. 1987) er forfatter og redaktør for Montages. Hun debuterte i 2008 med romanen «Skutt i filler av Mads Mikkelsen». I 2020 mottok hun Tanums kvinnestipend, og i 2022 utkom hennes fjerde roman, «Rom 66». Hun er aktuell med novellesamlingen «Upraktisk kjærlighet».

Montages logo
Montages AS
Båhusveien 1
3430 Spikkestad
post@montages.no
  • Om Montages

Seksjoner

  • Analysen
  • Omakase
  • Topplister
  • Podcast
  • Blogger

Nyhetsbrev

Montages sender jevnlig ut nyhetsbrev med de siste sakene og godbiter fra sidene våre.

RSS iconVi har også RSS-feed

Montages
Om Montages  |  Nyhetsbrev
Montages på Facebook Montages på Bluesky mtages på YouTube
©2026 Montages.no
Ansvarlige redaktører: 
Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen
Personvern og cookies