Cannes 2025: Joachim Trier og alle hans medarbeidere på Affeksjonsverdi mottok årets lengste applaus i Cannes da filmen hadde verdenspremiere onsdag kveld. Nå som festivalen nærmer seg slutten, seiler den norske filmen opp som favoritt til å vinne Gullpalmen.
De internasjonale forventingene til en ny Trier-film med Renate Reinsve, etter suksessen med Verdens verste menneske, er på et nivå ingen andre norske regissører har opplevd å skulle forholde seg til. Reinsve vant som kjent prisen for beste skuespiller i Cannes i 2021, ble raskt utropt til stjerne, og har nå (med stort hell) medvirket i flere amerikanske produksjoner.
Trier og hans medmanusforfatter Eskil Vogt ble deretter nominert til Oscar-prisen for beste originalmanus, i tillegg til utmerkelsen for beste internasjonale film. I forkant av årets Cannes-festival ble Affeksjonsverdi («Sentimental Value») raskt fremhevet som en forhåndsfavoritt. Det er naturligvis meningsløst å vurdere filmene før de er vist, men reaksjonene fortalte oss noe om hvilken posisjon Trier har opparbeidet seg, og at mange opplever at det nå er «hans tur».
Premieren i Cannes sin hovedsal Lumière onsdag kveld kunne neppe vært mer vellykket; publikum ga tydelig uttrykk for å ha vært fullstendig oppslukt og beveget av filmen. Etterfesten på klubben Silencio varte ikke lenge før det begynte å tikke inn euforiske anmeldelser fra særlig amerikanske kritikere. I IndieWire sin anmeldelse omtaler David Ehrlich Affeksjonsverdi som «transcendently moving» og «a layered masterpiece that The Worst Person in the World director Joachim Trier has been working toward for his entire career.»
På kritikerbarometeret til bransjemagasinet Screen har Affeksjonsverdi fått 2,7 i snitt, som er lavere enn fire-fem andre i hovedkonkurransen. Alle som har tilbragt mange år i Cannes vet imidlertid at den eklektiske sammensetningen av kritikere gjør Screen-barometeret til noe som er underholdende å diskutere underveis på festivalen, men ikke signaliserer konsensus om hvordan en film er mottatt.
Klikker man seg rundt og leser anmeldelser, for eksempel de som er samlet inn hos Rotten Tomatoes, blir det tydelig at Affeksjonsverdi fremkaller glødende reaksjoner få, om noen, andre filmer i Cannes kan konkurrere med. IndieWire sine podkastere Anne Thompson og Ryan Lattanzio, som har gjort det til sin spesialitet å spå utfallet til Oscar- og festivalprisutdelinger, virker sikre i sin sak: Affeksjonsverdi ligger soleklart best an før Cannes-juryen offentliggjør hva de har kommet frem til.
Hovedkonkurransen har i år vært preget av filmer som enten er utfordrende, for lange og overlessede, i overkant enkle, eller rett og slett rotete og mislykkede. Japanske Chie Hayakawas Renoir («Runowâru») er et godt eksempel på det førstnevnte. Filmen, som er satt til 1980-tallet, er modellert på Shinji Sōmais visuelle uttrykk og fortellerstil, og især hans coming of age-mesterverk Moving («Ohikkoshi», 1993). Den holder et så høyt kunstnerisk nivå at jeg uten å mukke vil utrope den til et mesterverk og en ny japansk filmklassiker. Flere av Montages’ utsendte i Cannes er enige med meg, kanskje nettopp fordi vi i fellesskap har utviklet et nært forhold til perioden i japansk film Hayakawa refererer til og vekker til live igjen.
Det er imidlertid åpenbart at mange som ikke kan plassere Renoir i kontekst, sliter med å se storheten. Den er underspilt, gåtefull – impresjonistisk, jamfør tittelen – og utpreget japansk på en måte de populære filmene til for eksempel Hamaguchi og Koreeda ikke er. Mottagelsen signaliserer at en jury trolig vil ha vanskelig for å samle seg rundt den.
Tyske Mascha Schilinskis Sound of Falling havner i samme kategori. Enkelte har vært over seg av begeistring, men filmen er lang, ugjestmild og emosjonelt distansert. Den er en sterk kandidat til å motta prisen for beste regi, eller til og med Grand Prix, men ikke Gullpalmen. For ser man på de siste årenes vinnere Triangle of Sadness, Fritt fall og Anora, har de én ting til felles: De er underholdende og medrivende for mange.
Affeksjonsverdi er en ambisiøs og gripende film om familierelasjoner og kunstnens evne til å forsone og helbrede. Den virker åpen uten å være forvirrende, er intrikat, men ikke overtenkt, og gir ved dørene uten å bli endimensjonal. Ikke minst viser Joachim Trier at han er en av verdens fremste skuespillerinstruktører. Renate Reinsve er nok en gang en åpenbaring, og Inga Ibsdotter Lilleaas – som lenge har vært «en godt bevart hemmelighet» – har endelig fått en rolle som matcher talentet hennes. Amerikanske Elle Fanning er imponerende nyansert i sin fremstilling av den sympatiske superstjernen Rachel Kemp.
Scenene mellom Ibsdotter Lilleaas og Reinsve, som søsknene Agnes og Nora, kunne blitt klisjeer om hvordan personlighetene innad i en familie sliter med å se hverandre til tross for alt som binder dem sammen, men er i stedet så autentiske og varsomme at det river i sjelen. Den siste akten pakker ut følelsene som har ligget under overflaten på en original måte, og unngår å bli sentimental.
Trier sørger, som alltid, for å ha et humoristisk skråblikk på mange av situasjonene som oppstår, fra upassende bursdagspresanger til kleine klemmer i familieselskaper. Affeksjonsverdi er springende, varm og søkende, som livet selv. Det vakre huset der søstrene har vokst opp (som i virkeligheten er musikeren Lars Lillo-Stenberg sitt) blir en rollefigur i filmen, et nav som samler trådene, på tvers av tid og rom. Det introduseres i filmens anslag, en sekvens så imponerende virtuost skrudd sammen at den slår pusten ut av tilskueren og visker ut alt en måtte ha med seg av andre tanker inn i kinosalen.
Når en regissør arbeider så grundig og nennsomt som Trier, identifiserer publikum seg med fiksjonsuniverset og alle menneskene som befolker det. Affeksjonsverdi er en film «alle» får utbytte av, samtidig som den, med sine mange meningslag og mysterier, vil bety forskjellige ting for hver enkelt tilskuer.
Derfor blir jeg overrasket om Norge ikke kan smykke seg med Gullpalmen i kveld.