Denne omtalen ble opprinnelig publisert som en del av vår dekning av filmfestivalen i Cannes, våren 2016.

*

Maren Ade resirkulerer forviklingskonseptet fra Mrs. Doubtfire for å fortelle om en generasjon som har sviktet foreldrenes verdier.

En tysk dramakomedie på nesten tre timer med tittelen Toni Erdmann («Min pappa Toni Erdmann») – det lyder ikke akkurat som noen publikumsmagnet. Siden filmen i lang tid vil assosieres med hovedkonkurransen i Cannes, bør det først som sist understrekes at den på ingen måte er forbeholdt fine festivalganer og oppstopperneser; både kritikere og bransjefolk gapte av latter under verdenspremieren, der stemningen var så god at Min pappa Toni Erdmann umiddelbart ble stemplet som Gullpalme-favoritt.

Winfried Conradi (Peter Simonischek), en fraskilt barneskolelærer i sekstiårene, innarbeidet, men misfornøyd i sitt ensomme ferdigmat- og fjernsyns-liv, tusler rundt i det stille, som en tilsidesatt birollefigur i et sørgelig fjernsynsteater (Slik har det blitt, gitt – episode X). Full av mark i rumpa som han er, griper han derfor enhver anledning til å lede oppmerksomheten mot seg selv. Behovet etableres allerede i filmens første scene, der Winfried narrer et postbud til å tro at pakken som leveres på døren hans inneholder farlige sprengstoffer – for så å bruke dødelig lang tid på å finne sin fiktive bror som skal signere kvitteringen. (En drømmesituasjon for Trond Kirkvaags Skremmern, dette her.)

Winfried underviser høylydt i musikk og er trolig elevenes absolutte favoritt, men på hjemmebane sliter han med å imøtekomme voksenverdenens strenge opptakskrav; dens måtelige tone og iscenesatte rutine. Datteren Ines (Sandra Hüller) gjør på sin side stor suksess som businesskvinne i et av disse konsulentfirmaene som assisterer selskaper med vanskelige oppsigelser – et yrke som tidligere har vært under lupen i Jason Reitmans Up in the Air (2009) – og virker åndsfraværende når hun kommer på besøk for å feire bursdag med familien.

Innimellom koldtbordets herligheter og tørrpratens summing uteblir de nærkontakten, og Winfrieds fornemmelse av at Ines har blitt en selvopptatt og sneversynt bitch styrkes.

Lett fyll og lebenserfahrung

For å få innvilget mer tid med datteren, beslutter han seg for å reise til Bucuresti, Romania, der hun jobber på spreng for å ro i land en lukrativ avtale. En overrumplet og synlig ubegeistret Ines gjør alt hun kan for å markere avstand, men faren spiller tålmodig annenfiolin i kulissene («jeg kan lage pasta når du kommer hjem fra møtet») – inntil hun høflig jager ham på dør («det var hyggelig at du kom, men det passer litt dårlig»).

Winfried nekter imidlertid å vende nesa hjem med uforrettet sak, og ved hjelp av løstenner og en stygg parykk skaper han sitt alter ego: Toni Erdmann, et tvilsomt enkeltmannsforetak marinert i lett fyll og lebenserfahrung.

Strategien er løftet rett ut av Mrs. Doubtfire (Chris Columbus, 1993): En far skaper en rollefigur for å kunne tilbringe mer tid med barna sine. Erdmanns pinlige vesen gjør det utenkelig for Ines å orientere kollegene om hva som egentlig foregår, og på den måten blir skikkelsen ustoppelig når han «tilfeldigvis» dukker opp på diverse barer, restauranter, fester og konferanser.

Filmens humor springer ut av den tause dialogen mellom far og datter. Sandra Hüllers tunge, tyske ansikt er perfekt til å gestalte den nevrotiske Ines, og det antydende, men på ingen måte uleselige kroppsspråket hennes er en studie i komisk underspill.

Apropos minimalisme: I og med at Erdmann hele tiden må vurdere hvor stor plass han skal ta i en gitt situasjon – han kan ikke risikere å få Ines kolleger imot seg – oppholder han seg gjerne litt i bakgrunnen; vakende, fomlende. Takket være regissør Maren Ades observante og tålmodige kamerablikk får disse små forestillingene, der Winfried bygger et helt fiksjonsunivers for seg selv, god tid til å utspille seg i detalj, innerst i dybdekomposisjonene. Av og til er de så morsomme at det nesten ikke er til å holde ut, nettopp fordi skikkelsen liksom ikke er «klar over» at vi iakttar ham.

Min pappa Toni Erdmann er på sitt beste når den omgår opplagte situasjoner og nærmest trassig fatter interesse for det humoristiske potensialet i hverdagslige småting. For eksempel scenen der en overspent Ines forbereder fest og strever med å ikle seg en åletrang kjole. En gaffel fiskes frem fra kjøkkenskuffen, i håp om at redskapen skal kunne trekke glidelåsen opp langs ryggsøylen til den treffer nakken, men plagget insisterer på å ikke la seg lukke. Hun skreller det av seg i panikk, for så å ønske gjestene velkommen i Evas drakt: «Ja, forresten, jeg tenkte at det kunne være et nakenparty.»

Etter hvert som kollegene og forretningsforbindelsene krysser dørstokken, formelig sveller den lille leiligheten av blandede, uavklarte følelser – selv ikke de siste årenes inflasjon av pinlighetshumor og putefjernsyn (Klovn, Solsidan, Helt perfekt) kan forberede oss på dette møtet mellom armhulesvett hverdag og lakonisk absurditet à la Buñuel. (Den spanske mesterens innflytelse var for øvrig tydelig i flere Cannes-filmer av året – særlig Paul Verhoevens Elle.)

En sekstiåtters blåblå maretitt

Ade mister aldri diskusjonen rundt verdier og generasjonsforskjeller av syne. Winfried må skuffet innse at hans frie barneoppdragelse har mislyktes, for datteren har blitt en representant for systemene som styrker kapitalen og undertrykker enkeltmennesket – en sekstiåtters blåblå mareritt.

I et Europa som sliter med arbeidsledighet og skrantende velferdssystemer, kan det hevdes at Ines har gjort et fornuftig valg; yrkesområdet hun har etablert seg innenfor vil vokse i takt med elendigheten, trolig i lang tid fremover. I motsetning til sin far, er Ines til stede i den faktiske virkeligheten, men fraværende i øyeblikket. Hun synes livet er viktigere å ha levd enn å leve.

Ines’ usjarmerende fremtoning i businessverdenen gjør det enkelt for tilskueren å identifisere seg med farens impulsivitet og utdaterte sosialhumanisme, men Ades sympatistrukturer er mer kompliserte enn som så. Siden vi tilbringer omtrent like mye tid med de to hovedpersonene, avtegnes motsetningsfylte karaktertrekk: Winfried mener godt, men har vanskelig for å se forbi sin egen nese; Ines virker kald, men er sosialt intelligent og evner å se nyanser.

Maren Ade debuterte med Skogen for bare trær (Wald vor lauter Bäumen, 2003), skutt på sjofel DV – den sureste og mest sublimt plagsomme filmen på denne siden av Jessica Hausners Lovely Rita (2001). I sin skildring av en sosialt utilpass lærerinne ingen verken liker eller respekterer, balanserte Ade på en tynn knivsegg mellom medynk og mobbing. Gjensidighet og forsoning var også fraværende i det beske relasjonsdramaet Alle andre (2009), der et par i tredveårene utfordrer hverandres kjønnsroller og samliv på stadig mer ydmykende måter.

Uten å være søtladen, bærer Min pappa Toni Erdmann preg av en dyp kjærlighet til hovedpersonene – ja, til mennesker. Erdmanns påtvungne nærvær fører til at Winfried og Ines omsider skaper nye minner sammen – de får noe å snakke om og le av i årevis fremover. «Effekten» vekker ytterligere assosiasjoner til Mrs. Doubtfire, der barna og ekskona knytter sterkere bånd til tittelkarakteren enn den mislykkede farsfiguren bak lateksmasken.

Som alle virkelig gode komedier, er ikke Min pappa Toni Erdmann skandert slik at det legges trykk på tonene. Det morsomme og sørgelige, oppspilte og usagte, flyter over i hverandre; vi må tygge og smake på stemningene underveis.

Det er mulig å gripe rundt bilringer med overflødig mageflesk her, for av og til kan fortellingen – to timer og tre kvarter lang – synes vel rund og retningsløs, men Ade bruker tiden godt, og omvender et litt konstruert premiss til en klok og vittig karakterstudie uten snarveier og forenklinger.

Min pappa Toni Erdmann leverer forviklingskomikk på doktorgradsnivå.