Beretningen om Robin Hood fra Sherwood-skogen som stjal fra de rike og ga til de fattige må være en av de europeiske mytene som er best vevet inn i vår populærkultur og moralforståelse. En myte med potensiale for både eventyr, heltemot og romantikk, og med en underdog-vinkling folket alltid vil kunne identifisere seg med. I over et halvt årtusen har den blitt holdt i live, og i vår tid er den gjenfortalt i alt fra bøker, tegneserier, teater, film og tv-serier. Det er snart 20 år siden Kevin Costner og Cary Elwes spente buen på kino, i henholdsvis Tyvenes prins (1991) og Helter i strømpebukser (1993). Men etter at sverd og sandal-sjangeren fikk sin renessanse med Gladiatoren i 2000, har det bare vært et tidsspørsmål før Hollywood igjen ville forsøke seg på Robin Hood. At det skulle bli regissør Ridley Scott og skuespiller Russell Crowe som tok ansvaret, er jo egentlig bare logisk – de returnerer til den episke periodefilmen de egenhendig gjenopplivet med Gladiatoren.
Vi er altså i gode hender når vi nå setter oss tilbake i kinosetet, klare for å gjenoppdage Robin Hood enda en gang. Scott og manusforfatter Brian Helgeland har valgt å fortelle en dramatisk dannelseshistorie i sin film, som viser oss hvordan bueskytteren Robin Longstride (Crowe) blir til den lovløse Robin Hood. Med stort alvor og ambisjoner om historisk korrekthet bygger filmen opp et nett av samtidige politiske kniper i kongeriket England og i forholdet deres til Frankrike. Dette blir rammen for historien om Robin, som returnerer fra korstog i følge med kong Richard Løvehjerte (Danny Houston) og får sin skjebne forseglet når han velger å lytte til sin rettskaffenhet og returnerer et sverd til sin eier – i Nottingham. Filmen er altså skrevet som et storpolitisk drama drevet av en karakterhistorie, og vi kan egentlig si det så klart som at dette ikke er en film som handler om Robin Hood. Den handler om Robin Longstride.
Og jeg synes det er et fint valg, for deri har også myten en god fortelling. Dessuten ville det vært underlig om Ridley Scott ikke brukte denne muligheten til å fortsette på det brede tematiske prosjektet han startet med Kingdom of Heaven. Hvilke effekter av korstogene kan vi se i Europas utvikling på 11- og 1200-tallet? Hvilke skjebner og historier derfra kan fortelle oss noe om vår egen tid? Det ligger en klart politisk historie i denne Robin Hood. Noen av de sentrale spørsmålene ved forrige ukes britiske parlamentsvalg var Storbritannias eget økonomiske uføre, satt opp mot alle de midler staten og finansinstitusjonene bruker på å hjelpe mennesker i EU og andre land. Og ikke minst utgifter til krigføring i fjerne himmelstrøk. Historien om Robin Hood, slik den fortelles av Ridley Scott, er et direkte innspill til hvordan dagens demokrati bør fungere – og dette ga en ypperlig tilleggseffekt til filmopplevelsen, ettersom uttrykket «ta fra de rike og gi til de fattige» kan bli like banalt som det kan bli vakkert, avhengig av hvem som sier det.
Denne sterke følelsen av både aktualitet og alvor var en av hovedgrunnene til at jeg likte Robin Hood, og det gir verdi til å hente myten frem igjen. Crowes tolkning av Longstride har i seg både helten og anarkisten, men er samtidig en mann som ikke vet hvem han er eller hvor han kommer fra. Hans støttespillere i Lady Marian (Cate Blanchett), Sir Walter Loxley (Max von Sydow) og trioen i The Merry Men er alle også skildret med varme og realisme, sanne mennesker av sin tid – der uråd og fortvilelse over monarkens malstyre likevel gir rom for håp og pågangsmot. Robin Hood er kanskje ikke blitt det medrivende eventyret noen forventer, ei heller er det en sikker pengemaskin som studioet krysser fingrene for. Men det er en engasjerende film som klarer å beholde den menneskelige historien i fokus, all den tid actionscener, effekter og intrigespill ved hoffet skriker om oppmerksomheten.
Ridley Scotts visuelle verden iscenesatt i fotograf John Mathieson sine bilder er sedvanlig mettet og detaljrik, på en måte som hever filmen opp på et nivå der Scott egentlig bare konkurrerer med seg selv. Den kalde, blå skogen i Frankrike føyer seg fint inn i lignende omgivelser fra Gladiatoren og Kingdom of Heaven, mens det grønne Nottingham faktisk ga meg en behagelig assosiasjon til Hobbitun fra Ringenes herre. Scott har dessuten vært dyktig og restriktiv i bruken av visuelle effekter, noe som gjorde meg spesielt glad. Historiske filmer dynket i dataskapte effekter har det gått kraftig inflasjon i, så at Robin Hood får finne sted i langt på vei realistiske omgivelser gjør mye for innlevelsesevnen. Likevel savnet jeg underveis et mer effektivt emosjonelt engasjement, og der opplever jeg at Marc Streitenfelds musikk ikke er god nok i de mer intime sekvensene. Filmen er også merkbart innstrammet i klippen, noe som går utover enkeltscener der jeg ønsket større nærvær – som i det egentlig fantastiske elementet med de foreldreløse barna i Sherwood-skogen (frempek) og i hele begynnelsen der Robin er på vei hjem med Richards korstog. Dessverre (og heldigvis) blir jo Ridley Scott aldri helt ferdig med sine filmer, så jeg spår lett en Director’s Cut. (Ingen er vel overrasket.)
Studioet Universal har satset tungt og dyrt på at denne filmen skal være en av årets finansielle tungvektere i kinosommersesongen, og jeg håper virkelig at filmen tiltrekker seg et stort besøk. Men ikke for at de nødvendigvis skal oppnå profitt, men fordi det ville gi oss mye moro å se frem mot. Filmskaperne legger nemlig grunnlag for et Robin Hood-univers som nærmest ikke kan fungere som bare én film. Her må det komme oppfølgere, ikke for å skape en lukrativ franchise, men rett og slett fordi historiene som skal fortelles ikke føles ferdige. Jeg kjente et lite stikk av skuffelse som publikummer når det ikke kunne fortsette i to timer til da det var over.