Med lesebriller, hårspenner og en rød cardigan over foldeskjørtet gjør Mei-Mei (Rosalie Chiang) sin ankomst i Pixars Rød («Turning Red»), som nylig hadde premiere direkte på strømmetjenesten Disney+. Som rollefigur i en animasjonsfilm er hun radikalt ordinær – en jente med selvtillit, venner og en støttende familie. Skoleflink, rappkjeftet og pliktoppfyllende.
Når venninnene vil ha henne med på karaoke, må Mei-Mei hjem til «rengjøringsdag». Til gruppas skuffelse velger hun å hjelpe mammaen. Det er ikke her hun skal gjøre sitt opprør – tvert imot snakker hun ivrig om den nye støvkosten med begeistring for de hverdagslige ritualene.
Rød er spesielt god nettopp på å unnslippe og utvide faste kategorier. 13-årige Mei-Mei er en nyansert tenåringsprotagonist – en som kan være trist og komplisert, men uten at det er alt. Vi er langt fra Rapunzels flokete hår og den kongelig oppdratte Merida her. Mei-Meis kvaler er (med variasjoner) noe alle jenter gjennomgår, og ikke mindre opprivende av den grunn.
I et buddhist-tempel i Torontos Chinatown utspilles et familiedrama fargesatt av røde lykter, smilende speilegg og omsorg i form av melboller. Historien følger et klassisk coming-of-age-forløp der Mei-Mei prøver å finne seg selv. En natt under en rød måne, gjennomgår hun en mystisk metamorfose og våkner neste morgen som en rød panda.
Å se rødt
«Ingen farge er så territoriell», fastslår Derek Jarman i CHROMA (1994), en lidenskapelig og intenst personlig undersøkelse av pigmenter han skrev i sitt siste leveår. Rødfargen «beskytter seg selv», den «stiller et krav, den er på vakt ovenfor spekteret». Vi har et vokabular for sinne: Det er brennende, iltert, flammende, hissig. Den sinte tenner pluggene, koker i hodet, får utbrudd som en ulmende vulkan. For en som sjelden kjenner et glødende raseri, virker det befriende – å fyre løs, la det renne over, å se rødt.
Dette er selvfølgelig ikke de ordene eller egenskapene man assosierer med yndige døtre fra et tradisjonelt verdisett, og kanskje enda mindre i en kinesisk-kanadisk kultur der sindighet, balanse og rasjonalitet er mer enn et ønskelig ideal. (Filmen åpner med Mei-Meis stemme: «Den viktigste regelen i familien min? Hedre foreldrene dine».) Men rødfargen assosieres ikke bare med sinne, men det kroppslige, kjøttfulle, primitive og dyriske i oss, som vi ikke kan styre. Mei-Meis omdanning til rød panda oppstår av følelser utenfor kontroll – inkludert avstandsforelskelsen hun retter mot gutten i kassa i nærbutikken. I all hemmelighet tegner hun ham med fiskefinne i en fantasifull illustrasjon, og det får henne til å blusse.
Rød rommer flere eksempler på overtramp mellom generasjoner, som når mammaen (Sandra Oh) dukker opp utenfor skolen med en pakke bind hun holder opp foran resten av klassen. Transformasjonen til den røde pandaen viser seg å være arven fra en oldemor, og overfor venninnene sine forklarer Mei-Mei endringen som «en ubeleilig genetisk greie jeg fikk fra mamma». Jeg får øyeblikkelig sympati med denne jenta som skal bærer byrden av foreldrenes forventninger og komplikasjoner.
Voksesmerter
Rød er sjeldent progressiv i behandlingen av kropp- og kjønnstematikk – så vidt jeg vet den første Disney-produksjonen der mensen forekommer. Det føles friskt når Mei-Mei og Ming lukker porten etter dagens arbeid og rusler hjemover der pappaen lager middag. De to kvinnene sitter i sofaen foran TV-en mens pappaen damper ris. Dynamikken her – datteren i skvis mellom en vanskelig, velmenende mamma og en omsorgsfull, trygg pappa ved kjøkkenbenken – sender tankene til Céline Sciammas Lille mamma (2021), mens animasjonsstilen til dels minner om Min nabo Totoro (1988) eller andre av Miyazakis filmer.
Animatøren Domee Shi har tidligere regissert kortfilmen Bao (2018), også den lagt til Torontos Chinatown, der en kvinne lager bao til mannen sin idet en av bollene begynner å snakke til henne, og hun oppdrar den som et barn. Lidenskapen for mat merkes også i Turning Red som dveler ved salatkutting og frokostgrøt, i tillegg til kirsebærblomstring og matteheftet med algebra, blyant og viskelær. Detaljene, pastellfargene og Mei-Meis skolejenterom vekker min indre andreklassing.
Mens pappaen (som stort sett holder seg i bakgrunnen) hevder at «rød er en lykkefarge», påstår mammaen at det er en mørk side ved pandaen. «Ved neste røde måne, skal du gjennomgå et ritual (…) og bli kurert, som meg». Metaforene flommer over når bestemoren kommer på besøk og snakker om å «temme det uregjerlige beistet». Mei-Meis mamma har åpenbart arvet sin frykt for strittende indre demoner fra henne. Når tantene samles i stua og gir hverandre råd minner de litt om The Kardashians, en klan av mer eller mindre kloke kvinner ikledd kosebukser.
Blodmånenatten
Horoskop-leseren i meg frydes av at handlingen sentreres om den kommende blodmånenatten. Spørsmålene som stilles i det opptrappende dramaet er heller ikke til å avfeie: Hva er ens sanne jeg? Å bli monsteret, eller fordrive det? Det er nemlig ikke gitt i hvilken grad pandaen er en velsignelse eller ulempe. Mens matriarkene i familien ønsker å utslette det monstrøse, klarer venninnene å hylle annerledesheten. Monsteret er søtt! Mei-Meis kamp blir å omfavne det, som en del av seg.
Jeg er ikke overbevist av Y2K-estetikken, i form av choke-bånd rundt halsen, klapptelefoner og boybandet «4-town» som Mei-Mei og venninnene vil på konsert med for «å bli kvinner». Men så er jeg kanskje ikke målgruppa? Jeg faller av i scenen der mammaen blir monster med monster-stemme, og når tantene nynner i takt med boybandet på kantonesisk.
Like fullt er moralen i Rød en nyttig lekse: Friheten og muligheten til å uttrykke følelser i et bredt spekter, skal ikke tas for gitt. Og med monsteret som metafor unngår Shi en analyse som låser seg fast i det kjønnsspesifikke. Slik mammaen sier i etterpåklokskap i et tempel-foredrag: «Vi har alle vårt indre monster. Vi har alle en rotete, høylytt, rar del av oss gjemt bort.»
Dette er viktig lærdom for lydige tenåringsjenter, og en fin påminnelse for de voksne.